australsk dingo balihund boranhund borneohund ny-guinea syngehund santalhund
Dingo eller urhund (Canis dingo) er et fellesnavn som beskriver en gruppe ville hunder som skiller seg fra tamhunden og ulven på flere måter. Selve benevnelsen stammer fra det australske navnet på denne ville hunden, men som gruppe omfatter begrepet mer enn australsk dingo, siden det finnes lignende ville hunder andre steder i Oseania og i Asia. Både Ny-guinea villhund, balihund, borneohund og boranhund er eksempler på sånne, men det er uklart i hvilken utstrekning disse hundene eksisterer i vill tilstand i dag, fordi hybridisering med tamhund har vært ganske vanlig. Typen blir derfor i noen grad også omtalt som pariahunder (omstreifende semiville hunder), men på langt nær alle pariahunder kan derfor klassifiseres som dingoer.
Urhundens anatomi skiller seg i svært liten grad fra tamhunds. Begge bærer tegn på domestisering, men urhunden i mindre grad enn tamhunden. Som hos tamhunden er også urhundens relative hjernestørrelse cirka 30 prosent mindre enn hos ikke-domestiserte former av ulv. Sammenlignet med lignende tamhunder har imidlertid urhunden et litt lengre snuteparti, mer utviklede rovtenner, lengre hoggtenner, og noe flatere skalle med lengre nuchal-linjer. Urhunden har dessuten en mer fleksibel anatomi, sammenlignet med moderne hunderaser, men det er altså helst atferden som skiller den fra tradisjonelle pariahunder. Frem til nå har skallens anatomi vært holdt for å være et sikkert fysisk bevis som kan skille mellom ekte urhunder og semiville tamhunder, men siden man i liten grad kjenner til hybridiseringsgraden blant individene, må også dette regnes som usikkert.
Taksonomi thumb|venstre|Dingoene på K’gari har blitt regnet blant de genetisk reneste i Australia. Moderne forskning har slått fast at asiatiske, oseanske og australske urhunder er så like, at alle skal klassifiseres som . Dingo, tamhund og ulv har et felles opphav. Urhunder har imidlertid vært svært vanskelig å klassifisere, fordi grensen mellom en ekte urhund og en pariahund (altså en semivill tamhund) er svært fin. Hybridisering har vært og er fortsatt vanlig, så det har hersket stor usikkerhet med hensyn til om det i det hele tatt eksisterer opprinnelige dingoer lenger. Moderne forskning med fullstendig genom har imidlertid nå bevist at de finnes, og at det greit lar seg gjøre å skille mellom ekte og uekte villhunder. Og det viser seg at de ekte villhundene også utgjør en egen klade på stamtreet til hundedyrene, som tydelig skiller mellom formene.
Opprinnelse thumb|left|Kartet viser flere teoretiske ruter for urhundens spredning. I dag er imidlertid forskerne enige om at det trolig skjedde for rundt siden, og ruten til Australia] gikk via landbroen som en gang eksisterte mellom Ny-Guinea miniatyr|venstre|Slik så trolig kartet ut, like etter siste istid Det har eksistert ulike teorier om når, hvor og hvordan stamformen oppsto. Genetiske bevis slår fast at dingoen oppsto fra tidlig domestiserte hunder i Øst-Asia. Man har derfor vært rimelig sikre på at dingoer oppsto for mer enn siden, og kanskje startet denne prosessen alt for siden eller mer. Den linjen som mye senere førte fram til dagens dingoer og tamhunder kan imidlertid allerede ha oppstått for omkring siden.
På Vestbredden i Palestina har man funnet fossile beinrester etter en urhundlignende hund som dateres til omkring tilbake i tid, men det har vært umulig å fastslå med sikkerhet om det er urhund eller tamhund. I Israel finnes imidlertid fortsatt viltlevende canaanhunder, som har en rekke genetiske likheter med urhunden. I USA er det også funnet fossile beinrester etter urhundlignende hunder, som daterer seg omkring tilbake i tid. Man tenker seg at typen opprinnelig må ha kommet til Nord-Amerika via Beringstredet, kanskje i sammenheng med menneskelig migrering til dette kontinentet. Denne hunden var trolig av type svært lik dagens carolinahund, men om det finnes en sammenheng vet man ikke. Carolinahunden har imidlertid en rekke genetiske likheter med urhunden, særtrekk man ellers ikke finner hos tamhunden.
Det eldste sikre fossile funnet man har for dingoer er en skalle som skal være omkring gammel. Den ble funnet i Vietnam. gamle fossiler av dingo er imidlertid funnet flere steder i Sørøst-Asia, men i Australia er det eldste funnet man har omkring gammelt. Det har støttet teorien om at den dingoen opprinnelig ble ført til Oseania med sjøfarende for omkring siden. Noen forskere har ment at det trolig skjedde fra Taiwan, basert på analyser av . Det synes imidlertid som om dette bare gjelder for Oseania, og at tilsvarende typer på Borneo og Bali nedstammer fra en annen lokalitet.
Hvor de oppsto har man vært usikre på. Noen forskere har hevdet at det kan ha vært i Indusdalen i India, og at de derfra har blitt spredt utover Asia. Studier av såkalt mtDNA viser imidlertid at dingoene kan ha oppstått i Sørøst-Asia (Savolainen m.fl., 2004). Den svenske forskeren Peter Savolainen, som sto bak en stor studie av dingoens arvemateriale, der 211 australske dingoer, 654 tamhunder og 38 ulver var med, mener spredningen må ha startet sørøst i Kina, og kanskje spredt seg via Taiwan og Filippinene til Indonesia og Australia.
Savolainen mente, ut ifra resultater i hans forskning, at den australske dingoen ikke er en direkte etterkommer av ulv, men heller må ha oppstått fra (tidlig) domestiserte tamhunder. Han begrunner dette med funn av arvemateriale som finnes hos østasiatiske hunder og dingo, men ikke hos ulv. Teorien støttes forsåvidt av det faktum at det ikke finnes arkeologiske funn for dingo i Australia som er eldre enn . Stadig flere forskere mener nå at den kom dit som en tamhund for omkring siden og utviklet seg til dingo først omkring senere. Om det stemmer, er det mye som tyder på at dingoen også må ha utviklet seg fra domestiserte tamhunder på fastlandet, selv om noen også mener den kan stamme direkte fra ulven. En slik teori støttes for så vidt også av arkeologiske funn, i det man ikke har funnet noen indikasjoner for slike urhunder som er eldre enn omkring . Dersom det tok tamhunden å bli til dingo i Australia, er det altså ting som kan tyde på at utviklingen til dingo må ha startet for mer enn siden i Asia. Mye har imidlertid tydet på, at dingoen først kom til Australia for omkring siden. Når tror imidlertid forskere at det må ha skjedd flere tusen år tidligere, for det ser ut til at australsk dingo og ny-guinea villhund splittet lag alt for , da landbroen mellom Ny-Guinea og Australia forsvant da havnivået steg etter siste istid.
En ny studie, av Ostrander et al. (2020), med fullstendig genom fra både Ny-Guinea villhund (den ville varianten av Ny-Guinea syngehund) og australsk dingo viser at disse helt spesielle urhundene er svært nært beslektet og trolig ble isolerte da landbroen mellom Ny-Guinea og Australia forsvant. Det betyr i så fall at dingoen må ha vandret inn til Australia via Ny-Guinea, og ganske mye tidligere enn tidligere antatt (anslagsvis for omkring siden). Forskningen viser også at Ny-Guinea villhund og australsk dingo trolig har skilt lag med alle andre linjer av tamhunder før hunden kan regnes som domestisert (for cirka siden). Det betyr i så fall at disse ville hundene representerer en mye eldre og langt mer selvstendig gruppe med hunder, fra et mye tidligere stadium i domestiseringsprosessen. Likeledes viser studien, at Ny-Guinea villhund (som bare finnes i høyfjellet på Ny-Guinea) og Ny-Guinea syngehund (som er tamme etterkommere av åtte importerte hunder fra en flere tidligere ekspedisjoner til Ny-Guinea) er én og samme hund.
Klassifisering thumb|Dingoskalle miniatyr|Dingo med hvite «sokker» Da den australske dingoen ble oppdaget, ble den opprinnelig klassifisert som en selvstendig art (Canis antarticus Kerr, 1792). Dette var imidlertid et uheldig navn, siden falklandsulv (Dusicyon australis) opprinnelig gikk under det samme navnet. Det ble i 1951 derfor bestemt, at det vitenskapelige navnet på dingoen skulle være C. dingo Meyer, 1793, men den har siden blitt forsøkt omklassifisert som en underart av både tamhund (C. familiaris dingo) og ulv (C. lupus dingo). Moderne forskning har imidlertid fastslått, at dingo, ulv og tamhund har et felles opphav – ulv (Canis lupus), men at trolig ingen av dagens linjer med ulv kan regnes som en progenitor. Den opprinnelige linjen, som førte fram til dagens dingoer, tamhunder og ulver, kan derfor være utdødd. Ulv (C. lupus) regnes imidlertid i dag som et artskompleks, som består av flere distinkte klader og kryptiske arter.
International Commission on Zoological Nomenclature (ICZN) bestemte i 1957, at Canis dingo skal være det offisielle navnet på dingo, men det har fortsatt vært uklart om dingoen skal klassifiseres som en direkte underart av ulv (C. l. dingo) eller som en tidlig genetisk variant av tamhunden (C. f. dingo). På 1990-tallet ble det gjort forsøk på å endre det offisielle navnet på dingo, til C. l. dingo, men ICZN fant ingen god grunn til å endre det, spesielt fordi opprinnelsen for både tamhund og dingo fortsatt er ganske uklar. Det offisielle navnet (C. dingo) ble også bekreftet av ICZN i 2003.
En studie av nyere dato (2014) viser at dingoen kan være en unik selvstendig art, men en slik klassifisering mangler fortsatt internasjonal støtte. Det er klart at dingoen har en felles progenitor med ulven, som tamhunden. Typen viser også tegn på domestisering, men ikke i samme grad som tamhunden. Dingo kan utgjøre ei selvstendig linje, men det er uklart hvor gammel den er og om den er felles med eller har oppstått fra tamhunden. Forskere (vonHoldt et al. (2010)) hevder at australsk dingo og ny-guinea syngehund trolig er verdens eldste hunderaser. Det er også uklart om ekte (rene) dingoer fortsatt eksisterer, og eventuelt i hvilket omfang de eksisterer.
I en ny studie, publisert i Journal of Zoology den 27. mars 2014, utfordrer forskerne dingoens klassifisering og hevder at den allikevel kanskje kan klassifiseres som en selvstendig art. En gruppe forskere har studert 69 dingoskaller, noen skinn og skjelletfragmenter som dateres til cirka 1900 og bakover, altså til tiden før europeerne ankom Australia og brakte med seg tamhunder som siden paret seg med lokale dingoer og skapte såkalte dingohybrider. Studien viser at distinkte anatomiske forskjeller skiller dingoen fra både ulven og tamhunden. Blant annet gjennom en bredere skalle og ei lengre snute. I motsetning til hunder, har dingoen har aldri ulveklør på baklemmene. Studien slo også fast at dingoer ikke nødvendigvis trenger å være gulbrune, men like godt kan være sorte, hvite eller rødbrune. Kombinasjoner finnes også, med innslag av hvite og sorte flekker. Det ble også funnet bevis for dingoer med hvite «sokker» på lemmene og hvit haletipp.
Forskerne bak studien foreslo at dingoen skulle omklassifiseres som en egen art, men så langt har mangler forslaget støtte. Det var dessuten uklart om det fortsatt eksisterte ekte dingoer i Australia i dag, selv om noen forskere mente at det var sannsynlig.
En stor studie av den australske dingoens DNA har nylig (publisert i Ecology and Evolution i september 2017) avdekt at dingoen trolig migrerte til Australia i to separate bølger, via et eid som eksisterte mellom Ny-Guinea og Australia for omkring siden.
Fylogeni Inndelingen under følger Rutkowski et al. (2015) og viser slektskapet artene imellom, i slekten Canis. Forholdet mellom to av sjakalene og resten av gruppen regnes ikke som endelig avklart. Det er imidlertid igangsatt studier, som forhåpentlig snart vil avdekke, om stripsjakal (C. adustus) og svartryggsjakal (C. mesomelas) fortsatt skal tilhøre Canis eller innlemmes i en selvstendig slekt.
Beskrivelse thumb|left|Australsk dingo miniatyr|venstre|Ny-guinea syngehund