Hunter Stockton Thompson (1937–2005) var en amerikansk journalist og forfatter. Han er kjent for den pulserende fortellerstilen, eksemplifisert gjennom filmer som Where the Buffalo Roam og Frykt og avsky i Las Vegas, som blandet forfatter og subjekt, fakta og fiksjon. Stilen ble kjent som gonzo-journalistikk. Thompson skjøt seg i sitt eget hjem i Woody Creek (Colorado). Han ble 67 år gammel. Han skrev også under navnet Raoul Duke.
miniatyr|Thompson-karikatur som viser hans typiske look.
Hunter S. Thompson ble første gang avbildet på film i 1980, av Bill Murray, i filmen Where the Buffalo Roam av Art Linson. I 1998 ble Frykt og avsky i Las Vegas filmatisert av Terry Gilliam med Johnny Depp som Raoul Duke og Benicio del Toro som Dr. Gonzo. Filmen The Rum Diary, basert på en roman av Thompson, med Depp i hovedrollen, kom ut i 2011.http://www.imdb.com/title/tt0376136/
Biografi Tidlige år
Thompson ble født og vokste opp i Louisville, Kentucky, og gikk på Louisville Male High School. Foreldrene hans, Jack (d. 1952) og Virginia (d. 1999), giftet seg i 1935. Jack etterlot seg tre sønner; Hunter, Davison og James. De vokste opp hos moren, som var sterkt alkoholisert.
James døde av en aids-relatert sykdom i 1994. Han påsto at Thompson mislikte hans homoseksualitet, og de to var aldri nære. Thompsons bror klagde til sin venn og romkamerat Nicholas S. Martin over at han ble nødt til å ta vare på moren i årene da Hunter var borte, en byrde som noen ganger involverte å ta en taxi for å plukke henne opp fra fortauet hvor hun hadde kollapset.
I 1956 ble Thompson arrestert for ran. Etter å ha kræsjet lastebilen til en arbeidsgiver vervet han seg til det amerikanske flyvåpenet under den obligatoriske ventetiden før tvungen verneplikt. Etter å ha jobbet i informasjonsavdelingen ved Eglin Air Force Base i Florida i 1956, ble han sportsredaktør for basens avis, The Command Courier. I strid med flyvåpenets regler skrev han også for flere lokale aviser.
Han fullførte militærtjenesten i 1958 som luftvernsmann av andre klasse etter å ha blitt anbefalt tidlig dimittering av befalet sitt. «For å oppsummere, er denne soldaten dyktig, men ikke flink til å følge forsvarets regelverk,» skrev oberst W.S. Evans, sjef for informasjonsavdelingen til Eglins personalkontor. «Noen ganger virker det som hans overlegne og rebelske holdning påvirker de andre tjenestemennene.» Thompson påsto i en liksom-pressemelding han skrev om avslutningen på sin karriere i forsvaret at han hadde blitt tildelt status som «ikke klassifiserbar».Rolfsen, Jeff (Feb. 21, 2005) Writer Hunter S. Thompson commits suicide. Air Force Times.
Etter flyvåpenet flyttet han til New York og benyttet seg av Forsvarets utdanningsprogram for å ta leksjoner i novelleskriving.Thompson, Hunter (1998). Douglas Brinkley: The Proud Highway: Saga of a Desperate Southern Gentleman, 1st ed., Ballantine Books, s. 139. .
Mens han studerte jobbet han i en periode for Time Magazine på kopirommet, for 51 dollar i uka. Mens han jobbet der skrev han av F. Scott Fitzgerald's Den store Gatsby og Ernest Hemingway's Farvel til våpnene på skrivemaskin. Han sa senere at han gjorde det for å lære seg skrivestilen til forfatterne. I 1959 fikk han sparken fra Time for oppvigleri.Thompson, Hunter (1998). Douglas Brinkley: The Proud Highway: Saga of a Desperate Southern Gentleman, 1st ed., Ballantine Books, s. 152. Senere samme år fikk han en jobb som journalist for Middletown Daily Record i New York. Han fikk sparken fra denne jobben etter at han ødela en sukkertøy-maskin på kontoret og havnet i krangel med en lokal restaurant som tilfeldigvis var annonsør i avisen.Thompson, Hunter (1998). Douglas Brinkley: The Proud Highway: Saga of a Desperate Southern Gentleman, 1st ed., Ballantine Books, s. 160. .
I 1960 flyttet Thompson til San Juan, Puerto Rico for å jobbe for sportsmagasinet El Sportivo, som gikk konkurs ikke lenge etter at han ankom. Etter det reiste Thompson rundt i Karibia og Sør-Amerika som frilans-journalist for flere amerikanske dagsaviser. Mens han var i Puerto Rico ble han kjent med journalisten William Kennedy). Etter at han kom tilbake til USA jobbet han som sikkerhetsvakt og ansvarshavende ved Big Sur varme kilder i en periode på åtte måneder, rett før de byttet navn til Esalen Institute. Mens han var der fikk han utgitt sin første artikkel i det nasjonalt distribuerte bladet Rogue. Artikkelen handlet om den bohemske og kunstneriske kulturen ved Big Sur og førte til at han mistet jobben som ansvarshavende der.
På denne tiden skrev Thompson også to romaner, Prince Jellyfish og The Rum Diary, som han sendte til flere forleggere, uten særlig hell. The Rum Diary ble til slutt publisert i 1998, lenge etter at Thompson hadde blitt kjent. Kennedy bemerket senere at på det tidspunktet var både han og Thompson feilslåtte forfattere som livnærte seg som journalister.
Fra mai 1962 til mai 1963 bodde Thompson igjen i Sør-Amerika og jobbet som korrespondent for en ukesavis, The National Observer. Så fort han kom tilbake til USA giftet han seg med sin kjæreste Sandra Dawn Conklin (også kjent som Sandy Conklin Thompson, nå Sandi Wright), og de to flyttet til Aspen (Colorado). Ikke lenge etter flyttet de til det Thompson beskrev som sine forsvarsmurer, Uglegården i Woody Creek (Colorado), en liten fjellandsby i utkanten av Aspen, hvor han ble boende resten av livet.
Thompson og Conklin giftet seg 19. mai 1963 og fikk en sønn, Juann Fitzgerald Thompson, født 23. mars 1964. Paret prøvde å få barn fem ganger til. De mistet tre av dem tidlig i svangerskapet, og to døde rett etter fødselen. I en hedersutgave av Rolling Stone skrev Sandy senere, Jeg … ønsker å vedkjenne meg de fem barna Hunter og jeg mistet – to fulle svangerskap og tre avbrutte svangerskap. … Jeg ønsket meg så sterkt flere Huntere! En av de vakreste gavene Hunter noen sinne ga meg ... Sarah, vår nyfødte grams baby, levde ca. tolv timer. Jeg lå og ventet på sykehuset i Aspen Valley, og da jeg så ansiktsuttrykket til doktoren ville jeg bare dø. Jeg trodde jeg skulle bli gal. Hunter lente seg over sengen og sa Sandy, hvis du vil gå ut dit en stund – gjør det, bare husk at Juan og jeg virkelig trenger deg.' Jeg kom tilbake. Etter å ha vært sammen i 19 år og gift i sytten, skilte Hunter og Sandy seg i 1980, men de to forble nære venner frem til Hunter døde.
Thompson fortsatte å skrive for The National Observer. Blant annet skrev han en historie om sin pilegrimsreise til Ketchum i 1964 for å undersøke årsakene til Ernest Hemingways selvmord. Thompson fikk etterhvert et dårlig forhold til redaktørene i The National Observer etter at han i en periode flyttet til San Francisco (California) og deltok i tidens rusmiddel- og hippiekultur, mens han også skrev for den Berkeley-baserte undergrunnsavisen The Spider.
I 1965 tilbød redaktøren i The Nation, Carey McWilliams, Thompson en sjanse til å skrive en historie basert på sine opplevelser med motorsykkelgjengen Hells Angels. Thompson hadde tidligere levd og ridd med gjengen i et år, men forholdet hadde fått en brå avslutning etter at gjengen begynte å mistenke at Thompson tjente penger på å skrive om dem og krevde en andel. Thompson hadde endt opp med å få juling, eller en 'stomping' som Hells Angles kalte det. Etter at The Nation publiserte artikkelen, 17. mai 1965, mottok Thompson flere tilbud om å få historien trykt i bokform, noe som endte med at Random House publiserte boken Hells Angels i 1966.
Thompson jobbet også som frilanser for flere forskjellige selskaper. Under et oppdrag for The Wall Street Journal hvor han skulle skrive om gruven i Butte Montana ble han kjent med et lite folkemusikk-band, The Big Sky Singers som spilte i The Gun Room i Finlen Hotell. Thompson skrev senere cover-teksten til debutalbumet deres, som kom ut i 1966.
1970-årene I 1970 stilte Thompson som sheriff-kandidat i Pitkin County, Colorado med et «Freak Power»-program, med avkriminalisering av illegale rusmidler som en av hovedsakene (men bare for bruk, ikke smugling, siden han mislikte profitering). Blant andre kampsaker hadde han å rive opp asfalten og gjøre om gatene til gresslagte fotgjenger-vennlige sentre og å forby alle bygninger som var høye nok til å stå i veien for utsikten til fjellet, samt å bytte navn på Aspen, Colorado til Fat City. Den sittende republikanske sheriffen han stilte mot hadde soldat-klipp, og Thompson svarte på dette med å barbere hodet og referere til konkurrenten som min langhårede motstander.
Med meningsmålinger som viste at han hadde en liten ledelse, stilte Thompson opp ved hovedkvarteret til Rolling Stone i San Francisco med en six-pack øl og erklærte overfor redaktøren Jann Wenner at han var i ferd med å bli valgt som den neste sheriffen i Aspen, og at han ønsket å skrive om det.http://www.gonzo.org/hst/interviews.asp?ID=7 Thompsons første artikkel for Rolling Stone ble derfor Kampen om Aspen med signaturen «Av: Dr. Hunter S. Thompson (Sheriff-kandidat)». Til tross for publisiteten endte Thompson opp med et marginalt tap ved valget.
Mange av Thompsons mest populære og anerkjente artikler ble skrevet i Rolling Stone. Thompson begynte å jobbe som politisk korrespondent for magasinet og fikk tittelen sjef for nasjonale affærer på organisasjonskartet i over 30 år, frem til sin død. To av bøkene hans, Frykt og avsky i Las Vegas og Fear and Loathing on the Campaign Trail '72 ble først publisert som føljetonger i magasinet. Sammen med Joe Eszterhas og David Felton ble Thompson essensiell i utvidelsen av bladets fokus utover musikkanmeldelser. Thompson var faktisk den eneste ansatte journalisten som aldri skrev en musikk-relatert artikkel. Hans artikler hadde likevel mange musikk-referanser, til alt fra Howlin' Wolf til Lou Reed. Han dro med seg tidlige fax-maskiner overalt han dro og ble notorisk for å sende materiale av svært varierende lesbarhet til bladets hovedkvarterer rett før deadline.
Tidlig forfatterskap
Thompson ga også ut en artikkel i 1970 som het The Kentucky Derby is Decadent and Depraved, for et lite sports-blad som het Scanlan's Monthly. Artikkelen fikk ikke mye oppmerksomhet, men den er den første skrevet i Thompsons gonzo-journalisme-stil, som han senere brukte i nesten alt han skrev. Den maniske, personlige subjektivteten i historien var visstnok et resultat av ren desperasjon fra Thompsons side, som begynte å komme svært nær deadline, og begynte å sende bladet sider revet direkte ut av notatblokken sin. Ralph Steadman, som senere samarbeidet med Thompson på en rekke prosjekter, bidro med ekspresjonistiske pennetegninger til artikkelen.
Bill Cardoso er anerkjent som den første personen som brukte ordet Gonzo for å beskrive Thompsons arbeid. Cardoso møtte Thompson for første gang på en buss full av journalister som skulle dekke forhåndsvalget i New Hampshire i 1968. I 1960 hadde Cardoso blitt redaktør i søndags-magasinet The Boston Globe, og han skrev et brev til Thompson hvor han roste stykket om 'Kentucky Derby' som et gjennombrdd. 'Dette er topp. Det er ren Gonzo. Hvis dette er begynnelsen på noe er du på rett spor.' Thompson likte umiddelbart ordet, og sa ifølge Ralph Steadman Okay, det er det jeg skriver. Gonzo.Martin, Douglas, (March 16, 2006) Bill Cardoso, 68, Editor Who Coined 'Gonzo', Is Dead. The New York Times.