mini|Inderøys kommunevåpen er utformet av Aas Nils Sigurd Aas (1933–2004) var en norsk billedhugger. Han er mest kjent for Haakon VII-statuen på 7. juni-plassen i Oslo, og regnes som en av de mest allsidige billedhuggere i norsk kunsthistorie. Han dobbeldebuterte på Høstutstillingen i 1964, med en byste av Johan Falkberget, og den halvfigurative jernskulpturen «Torso». Han har designet flere norske mynter, blant annet 10- og 20-kronemynten.

Biografi Aas vokste opp i Inderøy i Nord-Trøndelag, i en familie av fremstående møbelsnekkere. Farfaren Nils Aas (1874-1927) etablerte snekkerverksted og vanndrevet sagbruk på Straumen. Faren Ivar Aas (1904-1988) overtok snekkerverkstedet ved sin fars død i 1927, og vant etterhvert priser for sine møbelarbeider. Han var timelærer i sløyd på Sund Folkehøgskole 1933-73, i kombinasjon med verkstedet. Moren Inga Lie (1903-1951) fra Telemark hadde kommet til bygda i 1928 som tjenestepike hos den nye presten. Ivar og Inga giftet seg samme året, og fikk etterhvert fem barn: Marit (1929), Signe (1930), Nils (1933), Aslaug (1935) og Arne (1941). I ungdommen var Nils aktiv som skihopper og friidrettsutøver.Langslet 2006, s. 35

Nils lærte tidlig å arbeide i tre, og hans tidligst bevarte arbeid er en treskulptur av biskop Arne Fjellbu, laget da han var 16 år gammel. Skulpturen utmerker seg fremdeles ved sin beherskelse av materialet og kunstnerens evne til å formidle et portrett og et uttrykk. Etter framhaldsskole, realskole og militærtjeneste var han 21 år gammel da han i 1954 søkte og kom inn på Statens håndverks- og kunstindustriskole, på Reklamelinjen. Den eldre søsteren Marit hadde to år tidligere begynt på tekstillinjen. Da han reiste til Oslo for å begynne på en kunstutdannelse, var faren negativ, eller i det minste betenkt. Likevel laget faren en koffert i tre som avskjedsgave til sønnen. Kofferten finnes nå i den biografiske utstillingen i Nils Aas' kunstverksted.

Han fikk sin utdannelse ved Statens håndverks- og kunstindustriskole 1954–58 under Arne Bruland og Ivar Bell. Han studerte kalligrafi hos Ivar Bell, og det var en kommentar fra Bell - «jeg tror du er tredimensjonal» - som fikk ham til å søke seg til skulpturklassen ved Statens kunstakademi. Han kom ikke inn på akademiet ved første gangs søknad, og han studerte 1958–59 som elev hos billedhoggeren Nils Flakstad. Året etter kom han inn, og var 1959–62 elev hos Per Palle Storm.

Som student hadde han ulike sommerjobber. Én sommer på reklamebyrå, og en annen sommer som assistent på arkitektkontor i Steinkjer. Reklame tiltalte ham ikke, mens arkitekturfaget fristet med sin bevissthet om rom og dimensjonering. Andre deltidsjobber i studietida var på bensinstasjon og som bryggesjauer.

Han var i årene 1959–1978 gift med Tonje Strøm Aas, som han møtte på Kunst- og håndverksskolen. Paret fikk to sønner. Sønnen Atle Aas, arkitekt, er gift med Camilla Stoltenberg. I 1996 giftet Nils Aas seg med håndverker Christine Reintz (f. 1957).

Parallelt med studiene arbeidet han som avistegner i Arbeiderbladet fra 1957 til 1964.

Den siste våren på akademiet, og ytterligere to år (1962–1964), arbeidet han som assistent hos Arnold Haukeland.Langslet 2006, s. 37 Den tretten år eldre Haukeland besøkte skulpturklassen på jakt etter assistent, og Aas fikk jobben. Den første tiden arbeidet han på ettermiddagene i Haukelands atelier på Valler, fra sommeren 1962 arbeidet han fulltid. Samarbeidet fortsatte i mindre omfang 1964-1966. Fra januar 1967 knyttet Haukeland til seg en annen assistent.Aamold 2006, s. 14 Hos Haukeland ble Aas introdusert for et abstrakt formspråk. Han deltok spesielt i arbeidet med Haukelands to skulpturer: «Elementene»-fontenen ved Bærum rådhus og «Dynamikk» på Strandpromenaden ved Sjølyst, Oslo. Det var i Haukelands atelier at han laget debutarbeidet «Torso» til Høstutstillingen.

I 1967 fikk familien bolig og han atelier i kunstnerkolonien Ekely. Han hadde også atelier i Oslo rådhus i årene 1967–1972, mens han arbeidet med statuen av Haakon VII.

Kunst thumb|Namsos sykehus, med Aas’ skulptur ved hovedinngangen thumb|Inderøyheimen, med Aas’ skulptur thumb|Steinkjer rådhus, med Aas' skulptur utenfor thumb|Den Nationale Scene i Bergen, med Aas’ skulptur av Henrik Ibsen utenfor Nils Aas har arbeidet med de fleste materialer som billedhugger, i tillegg til sin virksomhet som tegner. Hans mest kjente arbeid, statuen av Kong Haakon, er utført i leire og gips, og støpt i bronse. Statuen av Henrik Ibsen i Bergen er utført i granitt, mens flere dekorative arbeider er utført i tre.Langslet 2006, s. 39 Den 10 tonn tunge veggdekorasjonen «Nordisk Lys» i Europarådets ministerrådssal i Strasbourg er utført i laminert gran. Den er 16 meter bred og 6 meter høy.

Han har også gjort flere arbeider i ståltråd og papir. Blant disse er en miniatyr rytterstatue i ståltråd, «Marcus Aurelius», «Rallar», og «Charlie Chaplin»Portretter, s. 22 i ståltråd på kobberplate. Små statuer utført tredimensjonalt i papir er godt representert i bøkene om ham, og «Fiolinkongen» i papir er en del av Nils Aas Kunstverksteds permanente utstilling. Arbeider i tre spenner fra de store vedstablene og veggdekorasjoner, via grove, ekspressive arbeider til presist utformede miniatyrer med portrettlikhet og psykologisk uttrykk.

De grunnleggende håndverkerferdighetene vises også i et «livshjul» som er en del av den faste biografiske utstillingen i Nils Aas kunstverksted.

Kunst i kontekst - fortid og samtid Det kan virke fortegnet å framheve Aas' bakgrunn i et håndverkermiljø med snekker-far. Det er kjent at han hadde lest bredt, også om kunst, da han i 1954 begynte studiene på SHKS. Samtidig virker den håndverksfaglige, praktiske orienteringen uten store kunstneriske programerklæringer som noe av et bevisst antiprogram fra hans side. Gjennom et langt kunstliv arbeidet Aas med ulike forbilder. Læreåret hos Nils Flakstad og studiene på kunstakademiet gjorde ham kjent med et naturalistisk formspråk, «selv om hans egne skulpturidealer gikk mer i retning av organisk-vitalistiske billedhuggere som Marino Marini, Giacomo Manzù, Henry Moore og stiliseringskunstneren Constantin Brancusi. Dessuten fatter Aas stor interesse for Alberto Giacomettis personlige stil», ifølge Erik Mørstad.Mørstad 1986

Tiden som Arnold Haukelands assistent bragte ham i kontakt med et abstrakt uttrykk. Like viktig var nok dessuten de impulsene han fikk når det gjelder bruk av stål og sveiseteknikk i skulptur. Sveiseteknikk var introdusert i skulpturkunsten førti år tidligere av spanske Julio GonzalesHarald Flor. «Etterkrigstidens skulptur», I: Norges kunsthistorie. Bd 7. Gyldendal, 1983. S 323, og Nils Aas arbeidet sammen med Haukeland på monumentalarbeidene Elementene (Bærum rådhus) og «Dynamikk» (Sjølyst, Oslo). Erfaringer fra dette samarbeidet var avgjørende impulser for Aas to første offentlige arbeider: «Fugl» på Lambertseter (1966–67) og «Soloppgang» i Inderøy samfunnshus (1967) (eller 1965?).

Senere arbeider viser andre impulser. Skulpturen «Bile» (Notodden, 1980) viser et øksehode, plassert i en huggestabbe. Skulpturen er ca. 3–4 m høy. Her «nærmet han seg Claes Oldenburgs bruk av trivielle gjenstander fra dagliglivet», samtidig som huggestabben som er en del av skulpturen kan sees som en honnør til barndomsmiljøet. Både «Bile» og den Möbiusinspirerte stålskulpturen «Knute» (En ny utfordring) (OBOS, 1979) kan også oppfattes som minimalistiske, hvor det «gjelder å få uttrykt mest mulig med minst mulig midler», ifølge kunsthistorikeren Erik Dæhlin.Dæhlin 1990, s. 143

Haakon VII-statuen

Nils Aas' skulptur av Haakon VII på 7. juni-plassen i Oslo ble avduket på 100-årsdagen for kongens fødsel, og regnes som et hovedverk i norsk skulptur i etterkrigstiden. Den relativt unge billedhuggeren Aas beseiret flere av sine eldre kolleger i priskonkurransen om oppgaven, og konkurransen fikk med dette preg av å utgjøre et generasjonsskifte. Statuen var det første større arbeid fra Aas, og regnes fremdeles som et hovedverk fra hans side. Med sin balanse mellom det naturalistisk presise, og det personlig sansede inntrykk av kongens sinn og personlighet, er statuen et karakteristisk uttrykk for Aas’ stil og metode.

Selv om denne statuen tydelig er et uttrykk for Aas’ «egen metode», har den også mer enn de fleste av hans arbeider klare inspirasjonskilder. Forbilder som ikke hadde mange andre etterfølgere i Norge på den tiden. «Formelt kan man i kongens hode spore innflytelse fra Marino Marinis portrett av Igor Stravinskij (1951), mens kroppens slanke strekk, nesten som en gallionsfigur, bærer preg av Giacometti-studier».

Henrik Ibsen Nils Aas granittskulptur av Henrik Ibsen ble avduket i 1981. Den er hugget i granitt, et materiale som Aas sjelden brukte. I sitt uttrykk står den i påfallende sterk kontrast til Kong Haakon-statuen, og kunsthistorikere har snakket om «det vide spenn i Nils Aas' kunstneriske repertoar»., bd 10. 2005 Figuren er formet som en elliptisk søyle, kledd i en frakk. De eneste delene av figuren som tydeliggjøres er hodet, skjegget, frakkeslaget og armene. Mens kongestatuen vitner om en spent, sårbar og utsatt energi, framstår Ibsen som «tung og urokkelig», med en inett intensitet. Statuen har et trekk av minimalisme, ved at Aas har valgt å bruke få eksplisitte effekter og uttrykk, og overlater til det usagte å gjengi Ibsens karakter. Resten av uttrykket ligger i ansiktet: «Den fotløse frakkeskikkelsen, fjernt i slekt med Auguste Rodins Balzac-monument (1897), er samlet i en rolig, buet herme-form. Den subjektive tolkningen av den aldrende dramatikeren er både original og skremmende. Ibsen fremstilles som et lukket menneske, bare blikket … og høyrehåndens beredskap under frakken røper uro bak fasaden».

Tegneren Aas arbeidet i syv år som avistegner. I desember 1957 vant han en tegnekonkurranse i Arbeiderbladet. Uteksaminert fra SKHS i 1957 fikk han tilbud om fast jobb som tegner i avisen. Som tegner arbeidet han både med portretter, reportasjetegninger og friere stemningsillustrasjoner. Hans arbeid i avisen falt sammen med perioden da avisen gikk over fra blysats med streng spalteuttegning, til en offsetbasert, friere sidedesign – og Aas deltok aktivt i arbeidet med uttegning av slike friere sider, i første omgang av lørdagsstoff.

Fra hans sporadiske arbeid som bokillustratør kan nevnes Alf Prøysens samling fortellinger Alle tiders gullhøne (1959), Giuseppe Tomasi di Lampedusas Leoparden (Bokklubben, 1975) og to samlinger med «dikt og viser» av Erik Bye: Fløyterens hjerte (1993) og Tilbake til sangene (1994). Hans omslag til Ivar Lo-Johanssons roman Lykken (1963), med en liggende kvinne-akt, vakte forfatterens misnøye, og Tiden forlag måtte trekke tilbake omslaget fordi Lo-Johansson mente det var uanstendig. Saken forårsaket en liten kulturdebatt i flere medier.

Allerede i 1959 var hans tegninger grunnlag for frimerker til Norges landbrukshøgskoles 100-årsjubileum. Hans portrettegninger av Johan Borgen og Nordahl Grieg var grunnlag for to frimerker utgitt i 2002.

Portrettene Aas’ arbeid med portretter sprang ut fra hans arbeid i Arbeiderbladet. I 1963 hadde fremdeles den da 83 år gamle Martin Tranmæl kontor i avisen. Aas tok omsider mot til seg om ba om å få modellere ham. Mens han arbeidet med dette kom Falkberget på besøk til Tranmæl, og Aas fikk anledning til å modellere ytterligere en trønder. Gjennom disse tidligere arbeidene fikk Aas innpass som «huskunstner» i Arbeiderbevegelsen, og han har siden laget skulpturer og portrettbyster av Gerhardsen, Bratteli, Tranmæl, Jens Chr. Hauge og Uppdal.Langslet 2006, s. 40

Medaljer og mynter

1970 vant Aas en konkurranse om utforming av minnemedalje til 1100-årsjubileet for Norges samling. Fem år senere utformet han like godt to nye medaljer i løpet av ett år. Til 150-årsminnet for norsk utvandring til Amerika laget han en medalje hvor forsiden viser lokkelsen, en bugnende kornåker, mens baksiden viser hva utvandrerne forlot: gråsteinsura.