François-Marie Arouet (1694–1778), kjent som Voltaire, var en fransk historiker og forfatter av essay og filosofiske avhandlinger i opplysningstiden, kjent for sin skarpe intelligens og for å være en tidlig og modig talsmann for menneskerettigheter, inkludert religionsfrihet og frihandel.
Voltaire var en produktiv forfatter og skrev verker i bortimot hver eneste litterære form og sjangre, inkludert skuespill, poesi, romaner, essayer, historiske og vitenskapelige verker, mer enn 20 000 brev og mer enn 2000 bøker og pamfletter. Han var frimodig talsmann for sosiale reformer, til tross for sensurlover og harde straffer for de som brøt lovene. Som en satirisk polemiker benyttet han hyppige sine skrifter og bøker for å kritisere den katolske kirkens dogmer og franske institusjoner i sin samtid. Han var en ledende representant for deisme, en tenkning som hevdet at det fins en gud som har skapt alt, men som ikke styrer verden.Pearson, Roger (2005): Voltaire Almighty: A Life in Pursuit of Freedom. ISBN 9781582346304.
Voltaire var en av flere kjente forfattere i opplysningstiden, sammen med blant annet Charles Montesquieu, John Locke og Jean-Jacques Rousseau, som påvirket andre betydelige tenkere som igjen hadde innflytelse på både den franske som den amerikanske revolusjon.Se Francois Marie Arouet de Voltaire , kort biografi
Biografi Tidlig liv thumb|left|200px| Voltaire og en hest, maleri av Jan Huber, mellom 1750–1775, Eremitasjen, St. Petersburg) François Marie Arouet (Voltaire) ble født i Paris som den yngste av fem barn (hvor kun tre overlevde barndommen)Wright, s. 505 i en middelklassefamilie. Faren var François Arouet (1650 – 1. januar 1722), en notarius som en mindre posisjon ved statskassen, og hans hustru Marie Marguerite d'Aumart (ca. 1660 – 13. juli 1701). Moren, som han mistet da han var 7 år gammel, kom fra en bedre familie i Poitou.Tallentyre, S.G. (2008): The Life of Voltaire: Volume I. s. 23. ISBN 9781443715584. Voltaire fikk sin utdannelse ved jesuittskolen Collège Louis-le-Grand (1704–1711) hvor han lærte latin og gresk; senere i livet behersket han flytende italiensk, spansk og engelsk.Liukkonen, Petri: «Voltaire (1694-1778) - pseudonym of François-Marie Arouet»
François Marie var meget lærenem. Til tross for at han var et svakelig barn kunne han tre år gammel utenat dikt. Han var så svak ved fødselen at han ikke var forventet å leve, og var siden syk og hypokondrisk resten av livet. Hans biografer har antydet at som stadig sengeliggende utviklet han et livlig sinn. Selv som ung student var han kjent for sin intelligens, vittighet og impulsive vesen. Hans søster og mor, som sto ham nær, døde mens han var ung, og han skilte lag med sin bror over spørsmålet religiøs toleranse.eNotes: Voltaire – Introduction
Det var guttens fritenkelige gudfar, abbeden av Châteauneuf, som innførte ham i litteraturens verden og preget ham til å mislike overtro og fanatisme, foruten å lære gutten å skrive dikt. Han var derfor godt forberedt da han begynte på jesuittskolen hvor han begeistret tilegnet seg jesuittenes blanding av klassisisme og verdensklokskap, lærte seg retorisk stilkunst, de store poetiske sjangrene eposet og tragedien, og den resonnerende prosa som dialogen. Tolv år gammel skrev han poengtert selskapsdikt og ble introdusert for Ninon de l'Enclos, den gamle dame og tidligere kurtisane, som etterlot ham penger i sitt testamente for å kjøpe bøker.Beyer, Edvard et al.: Verdens litteraturhistorie, bind 5: Opplysningstiden (1700–1750). Oslo 1972. Side 244-245.
thumb|Voltaire satt nesten et år uskyldig fengslet i det fryktede Bastillen. Ved den tiden hvor han forlot skolen hadde Voltaire allerede besluttet å bli forfatter, men i mot ønskene til hans far som ville at han skulle bli sakfører. Voltaire, som lot som han arbeidet for en advokat i Paris, tilbrakte det meste av sin tid med å skrive poesi. Da hans far oppdaget dette sendte han sønnen til Caen i Normandie for å studere juss. Voltaire fortsatte uansett å skrive, produserte essay og skrifter om historie som ikke alltid utmerket seg for sin nøyaktighet. Voltaires intelligens gjorde ham populær blant en del av de aristokratiske familiene som han omgikk. Hans far skaffet ham en jobb som sekretær for den franske ambassadøren i Nederlandene. Her ble Voltaire forelsket i en fransk flyktning ved navn Catherine Olympe Dunoyer; «vakker, men knapt utdannet».Voltaire: «Emerging poet» Hans far oppdaget dette forholdet og tvang sønnen til å komme tilbake til Frankrike.
Tilbake i Paris i 1714 arbeidet Voltaire en stund for en advokat, men var i økende grad mest opptatt av litteraturen, noe også hans far etterhvert begynte å akseptere. Han bevegde seg innenfor de litterære og intellektuelle sirkler, og kom seg også innenfor aristokratiske hjem hvor han ble populær med satiriske dikt. En av de mest eksklusive adresser var det mindre hoffet til en akseptert sønn utenfor ekteskap av Ludvig XIV av Frankrike, hertugen av Maine og hans hustru Bénédicte. Ludvig XIV, som døde i 1715, hadde innsatt sin nevø, Filip II av Orléans, som regent for den unge konge Ludvig XV av Frankrike. I 1716 leste Voltaire for hertugen av Maine et satirisk dikt hvor han ga hentydninger til ryktet at Filip II hadde et incestuøs forhold til sin egen datter. Denne skandalen lekket ut, og i egenskap av være regent fikk Filip II bannlyst Voltaire fra Paris. Etter å ha tilbragt flere måneder som gjest ved slottet til den unge hertugen av Sully fikk han tillatelse til å komme tilbake om han adresserte epistel formet som en bønn og en hyllest til Filip II. Ikke før Voltaire var tilbake i Paris før han komponerte et satirisk dikt om regenten. Denne gangen ble straffen langt mer alvorlig. I mai 1717 ble han fengslet i Bastillen. Takket være innblandingen til innflytelsesrike beskyttere ble han løslatt etter elleve måneder, men ble forvist fra Paris. Først i oktober 1718, bortimot et og halvt år senere, kom han tilbake, og da med et nytt navn; Voltaire.
I fengselet kunne han uforstyrret jobbe med sin ånd og kom ut av fangenskapet med en ferdig tragedie, tragedien Œdipe, sitt første skuespill, og utkast til et heltedikt. Dennes suksess ved oppsetningen den 8. november 1718 etablerte hans omdømme. Stykket gjorde ikke noe forsøk på nyvinninger av Ødipusmyten, men forsøkte å gjenoppdage den antikke greske enkelhet.McNeill, William H.; Bentley, Jerry H.; Christian, David red (2005): Berkshire Encyclopedia of World History. Berkshire Publishing Group.. ISBN ISBN 978-0974309101. Allerede her gjør han seg til talsmann for en mistro til religionen og dens representanter: «Våre prester er på ingen måte det som et tåpelig folk tar dem for; det er vår godtroenhet som er grunnlaget for alt hva de vet:
Nos prêtres ne sont point ce qu’un vain peuple pense. Notre crédulité fait toute leur science.»
Etter at han kom ut av Bastillen i april 1718 kalte han seg for Arouet de Voltaire eller bare Voltaire. Bakgrunne til dette navnet er hyppig diskutert. Den vanligste antagelsen er at det er et anagram av en variant av hans dåpsnavn, Arouet l.j., det vil si Arouet le jeune (Arouet den yngre). U er byttet ut med v og j med i, noe som var vanlig på den tiden. Det er som Monsieur de Voltaire hans navn blir kjent over hele Europa.Anagramteorien er den mest sannsynlige. En annen teori er at Voltaire er en forkortelse av et kallenavn fra barndommen, «le petit volontaire». Navnet gir også ekko i baklengs orden til stavelsen av familiens château i Poitou: «Airvault». Biografen Richard Holmes, jf. Holmes, Richard (2000): Sidetracks: explorations of a romantic biographer. HarperCollins. ss. 345–366. og «Voltaire's Grin» i New York Review of Books, 30. november 1995, ss. 49-55, støtter denne avledningen av navnet Voltaire, men legger til at en forfatter som Voltaire ville ha hatt til hensikt å gi det konnotasjoner til hurtighet og mot. Disse kom ved assosiasjoner til ord som «voltige» (akrobatikk på en trapes eller en hest), «volte-face» (en vending for å møte ens fiender), og «volatile» (opprinnelig et bevinget vesen). «Arouet» var ikke et adelig navn som passet for hans voksende omdømme, særlig gitt at hans navn ga resonans til «à rouer» («for juling») og «roué» (en «débauché» = overdreven bruk og / eller forstyrrelse av alle nytelsessansene). Det er kjent at Voltaire har benyttet opp til 178 ulike forfatternavn i løpet av sin karriere, Jf. «The appendixes offer even more: a listing of Voltaire's and Daniel Defoe's numerous pseudonyms (178 and 198, respectively)…» (norsk: «Appendiksene tilbyr selv flere: en liste av Voltaires og Daniel Defoes tallrike pseudonymer (178 og 198, henholdsvis»)
Voltaire hadde to store ønsker; han ville bli rik og en stor forfatter. Etter farens død i 1722 arvet han noen midler. Allerede tidlig plasserte han penger ved gode venners hjelp i heldige investeringer, like dristige som dyktige, og tjente stort på leveranser til hæren og oversjøisk handel. Senere i England levde han hos en rik handelsmann som han ikke bare lærte om engelsk samfunnsliv, men også om økonomi og forretninger. Voltaire ble med tiden en umåtelig rik mann. Materiell framgang var for Voltaire en målestokk på samfunnets framskritt.Breitholtz, Lennart; Heggelund, Kjell (red.): Epoker og diktere. Verdens litteraturhistorie. Oslo 1979. Side 44
Eksil og politikk thumb|Lettres philosophiques sur les Anglais (Filosofiske brev om de engelske) 1733 England Voltaire hadde en særlig begavelse for å være vittig, bitende, og ofte skarp kritisk, egenskaper som har gjort Voltaire kjent og beundret i ettertiden, men det var nettopp de samme egenskapene som gjorde ham meget upopulær hos sine franske samtidige, inkludert store deler av det franske aristokratiet. Han var like bitende muntlig som skriftlig. I et selskap i 1725 følte en ung adelsmann seg fornærmet og lot Voltaire senere bli prylt i sitt nærvær. Voltaire lot det høre at han aktet å utfordre adelsmannen til duell, men adelsmannens familie skaffet seg et kongelig lettre de cachet, et ugjenkallelig og egenmektig straffepåbud signert av den franske kongen. Et slikt straffepåbud var noe den franske adelen benyttet seg av for å kvitte seg med ubehagelige fiender. Personen som var navngitt kunne bli fengslet eller sendt i eksil, innenfor eller utenfor Frankrike. Ettersom hensikten med straffeforbudet ikke var rettssak, kunne den anklagede ikke forsvare seg i rettssal. Voltaire valgte i 1726 å gå i eksil i England framfor i fengsel. «The Life of Voltaire». Thegreatdebate.org.uk. Disse hendelsene markerte begynnelsen på Voltaires forsøk på å endre og forbedre det franske rettssystemet.
Voltaires eksil i Storbritannia varte i bortimot tre år, og hans engelske erfaringer påvirket mange av hans ideer. Under sitt opphold i England ble han tiltrukket av filosofien John Locke og skriftene til matematikeren Isaac Newton, og han studerte den filosofiske retningen rasjonalisme og ikke minst naturvitenskapene. Han bodde i Wandsworth utenfor London hos en rik kjøpmann ved navn Everard Falkener.«Voltaire and England», utdrag fra Lytton Stracheys Books & Characters (1922) Han ble kjent med Alexander Pope, William Congreve og John Gay. Han kunne selv lite engelsk da han kom til England, men alle med bedre utdannelse kunne snakke fransk, og i teateret lærte han seg selv engelsk. Han utviklet en interesse for tidlig engelsk litteratur, særlig dramaene til William Shakespeare, som fortsatt var lite kjent på kontinentet på denne tiden. Til tross for at han pekte ut Shakespeares avvik fra nyklassisismens standarder, anså Voltaire at Shakespeare var et forbilde som franske forfattere burde se opp til, ettersom franske drama, til tross for de var mer polerte, manglet Shakespeares scenedrama.