St. Hanshaugen er en park i Oslo. «St. Hanshaugen» brukes også om bydel St. Hanshaugen og strøket St. Hanshaugen.
Parken ble opparbeidet fra 1850-årene i tidens landskapsstil, og var den første parken kommunen tok ansvar for, da kimen til parkvesenet kom i 1875. Fra ca. 1910 har formen stort sett vært som i dag. Utsikten er blitt noe redusert ved at trærne har vokst til. Tårnhuset på toppen er et landemerke som kan ses fra flere steder i byen. Parken har en lang historie med konserter og andre arrangementer.
Parken Utstrekning og beliggenhet Parken er avlang, ca. 800 meter på langs (nord-sør) med et areal på 89 dekar. Av parkene innenfor ring 2 (indre by) er St. Hanshaugen den nest største etter Slottsparken. Parken ligger på en høyde (høyeste punkt 83 meter over havet, laveste ved Knud Knudsens plass cirka 50 meter over havet), og fra toppen er det god utsikt til fjorden og de sentrale deler av byen. I parken er det målestasjon for nedbør, og nedbørsmengden (685 mm per år) er det laveste av de 20 målepunktene i Oslo kommune.Nedbørnormaler for Oslo i perioden 1961 – 1990. Meteorologisk institutt
Parken omkranses av Geitmyrsveien mot øst, Colletts gate og Ullevålsveien mot vest og Knud Knudsens plass (inntil 1962 St. Hansplassen) i sydenden. Ved parken – på adressen Geitmyrsveien 31E – ligger gårdsanlegget Nicolailøkken«Nicolailøkken», artemisia.no (også kalt Voldeløkken gård), med tun og driftsbygninger.
Anlegget Promenadepark St. Hanshaugen ble anlagt som en promenadepark i landskapsstil (ofte kalt «engelsk stil»), med gangveier som slynger seg gjennom terrenget, svanedam, kunstig bekkeløp med bro, servering og skulpturer. Det til dels bratte og spennende terrenget er fint utnyttet til å skape spenning og variasjon parken igjennom. I den sydlige delen er det mange elementer og et intimt preg, i den nordlige en roligere utforming med store plener. Opprinnelig ble det plantet 1 275 trær av mange slag. Mange av trærne nærmer seg sin levealder, og det skjer en forsiktig utskifting og nyplanting. I de tilfellene trærne som tas ned, er vertskap for ulike insekter osv., blir roten stående for å bevare artsmangfoldet, slik det blant annet har skjedd ved Steinhvelvbrua.
Bassenget og tårnhuset På toppen av høyden er det et basseng over vannreservoaret; det er ikke tillatt å bade i bassenget. Ved bassenget finnes en bygning i nyrenessanse som kalles Tårnhuset, på grunn av bygningens 14 meter høye tårn i fire etasjer. Tårnet har åttekantet tårnhjelm og balkong rundt tårngesimsen; det inngår i bydel St. Hanshaugens symbol. Tårnhuset og to andre bygninger i parken brukes til barnehager.
Friluftsscene og uteservering Hver sommer avholdes 10–20 større arrangementer i parken.
Ved Festplassen i sydskråningen ligger en scene som brukes til konserter og andre arrangementer, blant annet parkkvelder i kommunens regi. Fra 2005 ble festivalen «Kongene på haugen» arrangert hver ettersommer. Fra 2004 har det vært vist en filmklassiker på scenen i august, noen år i regi av Arthaus.«Gratis utekino på St. Hanshaugen». arthaus.no, uten dato. (besøkt 29. mai 2015), se også facebook-siden «Gratis utekino på St. Hanshaugen», 28. august 2015
Fra 2014 ble det rusfrie ungdomsarrangementet «Haugenfestivalen» arrangert på St. Hanshaugen av Frivillighetssentralen og ungdom i bydelen«Ungdom lagde musikkfestival og sommerfest på St.Hanshaugen». Kirkens bymisjonsnettsted, 19. juni 2014 . (besøkt 29. mai 2015); per 2024 avholdes Haugenfestivalen i Stensparken.
Syd for Festplassen er det uteservering i sommersesongen.
Tufteparken (Treningsparken) I 2013 åpnet Tufteparken (kalles også Treningsparken)BU-sak Bydel St. Hanshaugen 69/13. ved huset med barnepark øst i parken. Samtidig åpnet Helseløypa, som er en løype i parken der folk kan mosjonere og måle egen kondisjon mot tabeller m.m. i Tufteparken. Bydelen drifter parken, som skal være et lavterskel treningstilbud.«Treningspark for voksne på St. Hanshaugen!» Bloggen kunnskapsriktrening, november 2013. (besøkt 11. november 2014)
Bjørnehuset Mot Geitmyrsveien ligger den lave tømmerbygningen Bjørnehuset som forvaltes av Bymiljøetaten og leies ut til arrangementer.
Skulpturer I parken finnes seks skulpturer: «Kvinne» utført av Ørnulf Bast, granitt, satt opp ved Knud Knudsens plass i 1947, gitt av grosserer Tobias Larsen og hustrus legat. «Løvinne med unger» av H. Stuetzer, malt sink, satt opp nord for Tårnhuset i 1891, gitt av ingeniør Michael Eger, New York. En av de to løveungene forsvant fra skulpturen tidlig på 2000-tallet, og ble erstattet av en egen skulptur av en løveunge, utført av Kjersti Wexelsen Goksøyr, bestilt av Kulturetaten i kommunen og avduket i oktober 2024. «Musikanter» av Arne Vinje Gunnerud, malt bronse, satt opp ved Festplassen i 1970 med inskripsjonen «Til våre muntre musikanter fra Oslo by». «Peter Chr. Asbjørnsen, eventyrsamleren» av Brynjulf Bergslien, i bakken over Festplassen. Skulpturen ble rehabilitert i 2012. «Svane» av Arne Durban, gitt av St. Hanshaugen veli 1981. Fonteneskulptur i bassenget, kobber, montert på ny i 1995 av blikkenslagerfirma Sigurd Holter AS.
I tillegg kommer relieff av stadsingeniør O.M. Andersen av Gustav Lærum på Tårnhuset.
Forvaltning Parken forvaltes av Bymiljøetaten i Oslo kommune.
Tilfluktsrom Under parken, med inngang fra Ullevålsveien, ligger et offentlig tilfluktsrom.
Historie Før sankthansfeiringen Nord for Gamle Aker kirke lå et meget stort gravfelt som var i bruk fra 700-tallet og frem til rundt 950. Aker-gravfeltet strakte seg fra Schwensens gate over St. Hanshaugen og langs Geitmyrsveien helt til Nordre gravlund. På St. Hanshaugen er det funnet en båtgrav. Båtnagler, øks og en spydspiss ble overlevert Oldsaksamlingen i 1850-årene. Frans-Arne Stylegar: «Fra Oslos vikingtid», arkeologi.blogspot]
St. Hanshaugen er en del av den bymarken (stort sett tidligere kloster- og kirkegods) som kong Christian IV i 1629 skjenket byens befolkning til felles bruk. Haugen kaltes da Aggersbakken, fra en gang etter 1795 Nordre Akersbakke. Haugen var for bratt til å egne seg til oppdyrking. Derfor ble den ikke de gang gjerdet inn som privat løkke, slik det aller meste av bymarken ble. Den gode matjorda i den flatere sydenden av dagens park ble fjernet, og brukt på løkker andre steder og på Vår Frelsers gravlund.
Fra 1795 ble haugen brukt som ekserserplass for borgervæpningen (datidens hjemmevern).
Hestekadavre ble frem til 1800-tallet lagt i en hestegrav i en steinrøys på nordre skråning. Denne bruken ga haugen navnene «Mærrahaugen» og «Mærrabakken». Byens søppel ble brent her, og den var lagringsplass for akerbøndenes handel med gjødsel. Boktrykkerne kokte sverte på haugen, noe som innebar såpass brannfare at politiet måtte varsles i forkant.Leif Gjerland: «St. Hanshaugen: Fra kadaverhaug til parkidyll», Aftenposten 17. juni 2015 I noen år ble haugen brukt av Christiania Vognmandslaug til havnehage for hestene.
Sankthansfeiring fra 1817 Sankthansfeiringen ble i 1817 flyttet fra Ruseløkkbakken til Mærrahaugen. På grunn av brannfaren nedla politiet forbud mot santhansfeiring på Ruseløkkbakken med brenning av tjæretønner og rakettkasting før sankthans det året. Feiringen hadde foregått på den lille åpne Riiseløkken som lå langs Drammensveien på nordsiden, med navn etter Andreas Riis. Løkken ble kjøpt av Slotskommisionen i 1823 og ble senere en del av Slottsparken. Politiet anviste plass for feiringen «på ekserserplassen ved Aker kirke». Stattholder Carl Mörner bestilte og averterte i avisen at militærmusikken ville spille hele natten på det nye stedet. «Nesten hele Christaniabefolkningen fra de høieste til de laveste klasser strømmet til det påviste sted og de omkringliggende høider uten noe leven eller ophevelser, mens ingen såes på det sted hvor festen var blitt feiret i uminnelige tider», skrev han i brev til kronprins Karl Johan. Mærrahaugen fikk siden navnet St. Hanshaugen, og i notisen i St. Hallvard i 1949 oppgis flyttingen og den nye «sosiale misjon» som «antakelig årsak til at den vakre haug ble reddet for byen».«St. Hansfest fra Ruseløkkbakken til Mærrahaugen.» I: St. Hallvard, 1-1949, side 8–12. Se også Røhne, side 184. Om Riiseløkken: Finn Holden: Byløkker i Oslo. Løkker på Bymarken. Oslo, Andersen & Butenschøn, 2007, side 101–102. ISBN 82-7694-215-6. Opplysningen om Grosch' kart 1837 er fra Walmann. Oslo byleksikon, papirutgaven 2010, oppgir at «Navnet St. Hanshaugen ble alminnelig i 1840-årene, da byens borgere begynte å feire St. Hanskvelden der ...». Navnet kan ha kommet i alminnelig bruk først i 1840-årene, men at feiringen begynte så sent er altså ikke riktig. Opplysningen gjengis i andre kilder, blant annet Knut Sprauten: Byen ved festningen : fra 1536 til 1814. Oslo bys historie, bind 2, 1992, side 415, som refererer fra Oslo byleksikon 1987-utgaven. ISBN 82-02-09143-8.
Senere feiringer ble ikke like rolige som den første. I F.H. Frölich og hans samtid fortelles det om de tidlige årene: «Til denne «helg» blev der dagene forud slebt sammen kvist, gamle baade og tjæretønder til sankthansbaalet som dannet indledningen til en skrækindjagende orgie natten igjennem. Det vilde leven kunde høres langveisfra. Drik og svir med blodige pander hørte til. Det kunde gjelde livet at gaa dit op den nat.» På det kartet arkitekt og stadskonduktør Christian H. Grosch tegnet i 1837, kalles haugen St. Hans Høien. En gang, sannsynligvis på slutten av 1800-tallet, flyttet sankthansfeiringen til det som senere ble Stensparken (med Blåsen). På 17. mai 1839 ble fyrverkeriet lagt til St. Hanshaugen, fordi folk i byen ikke ønsket å irritere kong Karl Johan, som holdt til i Paléet (ved nåværende Jernbanetorget) og var kjent for å mislike at 17. mai ble feiret.Sigurd Heistad: Her skal den ligge! Christiania – den nye by ved den gamle stad. Oslo: Tiden, 1983, side 76
1850-årene og senere – parken blir anlagt En kommunal komité foreslo i 1851 at haugen ble solgt, på bakgrunn av mange klager over bruken. Det kom bud både fra håndverkere og en boligspekulant. I 1855 ble det bestemt at en del av haugen (54 mål) skulle inngjerdes og beplantes med trær. Det ble samme år ved kgl. res. bevilget 600 speciedaler til formålet, og beløpet utbetalt i 1861. Kommunen gikk inn med midler fra 1857, og dette var første gang parkbeplantning var en post på kommunens budsjett.
Banksjef Fritz Heinrich Frølich eide Lovisenberg og anla i 1870-årene Frølich-byen«Frølichbyen», likeroslo.no ved Geitmyrsveien nordvest for haugen. Det var han som fra 1855 begynte systematisk beplantning av haugen sammen med sin sønn, gartner Fritz Frølich. Da han fremla planen sin i formannskapet i 1854, fortelles det at han ble møtt med åpenlys latter. I 1850-årene ble Geitmyrsveien opparbeidet øst for haugen og dannet en grense for det som ble parken. Områdene som ble solgt øst for Geitmyrsveien, kaltes også «St. Hanshaugen» i formannskapssaken.
Fra 1865 tok Selskabet for Christiania Byes Vel på seg å opparbeide haugen som park og fikk plantet 1 275 trær.
Fra 1867 overtok kommunen ansvaret for parken. Videre parkmessig opparbeiding med planering med store mengder matjord, veier, plasser, kunstige bekker og svanedam skjedde særlig i perioden 1876-1890. Byen fikk eget Beplantningsvæsen i 1875. O.M. Andersen, stadsingeniør fra 1863, gjorde en stor innsats i anlegget av parken og har hovedæren for at den ble parklagt i den utstrekning Frølich så for seg i 1850-årene. Hvem av de to som skulle få æren av å være parkens grunnlegger, må ha blitt sett som et viktig, siden spørsmålet var egen sak i parkutvalget i 1946. Et relieff av Andersen er satt opp på nordveggen av Tårnhuset.
St. Hanshaugen var første større park som ble anlagt utenfor byens sentrum. I 1870-årene ble det ført besøksprotokoll over besøkende til parken.