Harald V (1937–2026) var Norges konge fra 1991 til 2026, sønn av kong Olav V og kronprinsesse Märtha. Han etterfulgte sin far den 17. januar 1991 og ble da den første norske konge født i Norge på 567 år (den forrige var Olav Håkonsson, som ble konge i 1380). Den norske kongefamilien tilhører det nordtyske fyrstehuset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg. Han var på slutten av livet den eldste regjerende monark i Europa. Han lovet å holde det gående tross mange og tiltagende helseproblemer. Han ble etterfulgt som Norges konge av sin sønn Haakon VIII.
Hans barndom var preget av flukt og fem år i eksil i USA og ungdomstiden av militær utdanning til offiser og høyere sivile utdanning ved Oxford. Han konkurrerte internasjonalt i seiling til 2005 blant annet i tre olympiske leker og han ble verdensmester i 1987. Harald giftet seg med Sonja Haraldsen, som ikke hadde kongelig eller adelig bakgrunn, tross motstand særlig fra Olav.
Hans regjeringstid kjennetegnes av modernisering av kongehuset og av taler og opptredener med forsonende og samlende preg blant annet etter 22. juli 2011 og i 2016 da han satte ord på det mangfoldige Norge. Mens deler av storfamilien var preget av skandaler, forble Harald personlig populær blant annet på grunn sin jordnære, selvironiske og inkluderende stil.
Bakgrunn Kong Haralds foreldre var Olav V, Norges konge, og kronprinsesse Märtha, opprinnelig svensk prinsesse. Hans slekt, huset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg, er en linje av huset Oldenburg, som kom på tronen i både Danmark, Norge og Sverige på midten av 1400-tallet. Kongen er agnatisk etterkommer av Christian III av Norge, som regjerte mellom 1536 og 1559, og således har dagens kongeslekt sittet på den norske tronen før Haakon VII ble valgt til konge i 1905.
Han var tremenning av dronning Elizabeth II, og ved fødselen var han nummer 16 i arverekken til den britiske tronen.
Tidlig liv miniatyr|venstre|Kronprinsfamilien ved prins Haralds dåp, 31. mars 1937. |270x270px Prins Harald ble født 21. februar 1937 på Skaugum i Asker. Han var den første norskfødte prinsen på 567 år og den første sønnen til kronprinsparet Olav og Märtha. Fødselen ble kunngjort i et kort kommuniké, og dagen etter meldte statsminister Johan Nygaardsvold i statsråd til Stortinget at den nyfødte arveprinsen skulle døpes Harald. Ettersom hans eldre søstre Ragnhild og Astrid ikke hadde arverett til tronen, sikret fødselen arvefølgen.
Harald tilbrakte sine tre første leveår på Skaugum sammen med foreldrene og søstrene. Han ble døpt i Slottskapellet 31. mars 1937. Ved dåpen omtalte hans bestefar kong Haakon VII fødselen som en historisk begivenhet, ettersom det da var 566 år siden en norsk prins var født i Norge.
Flukt fra Norge og opphold i USA miniatyr|alt=Bilde av kongefamilien som kommer til Oslo etter andre verdenskrig|Den norske kongefamilien vinker til folkemassene i Oslo fra det britiske krigsskipet HMS «Norfolk» ved ankomsten til Oslo etter andre verdenskrig i mai 1945. Prins Harald lengst til venstre sammen med søstrene, bestefaren kong Haakon og foreldrene kronprins Olav og kronprinsesse Märtha.|venstre Da Tyskland invaderte Norge 9. april 1940, flyktet kongefamilien, regjeringen og de fleste stortingsrepresentantene nordover fra Oslo. På Elverum skilte prins Harald, kronprinsesse Märtha og prinsessene Ragnhild og Astrid lag med kronprins Olav og kong Haakon VII, og de tok seg over grensen til Sverige.
I juni bestemte kongen og regjeringen i London at kronprinsesse Märtha og barna skulle reise videre til USA, blant annet for å hindre at prins Harald kunne bli brukt som en brikke av okkupasjonsmakten. Det var frykt for at okkupasjonsmakten vil gjøre Harald til barnekonge under tysk kontroll. Etter invitasjon fra president Franklin D. Roosevelt reiste de fra Sverige 12. august, med amerikansk skip fra Petsamo 15. august og ankom USA senere samme måned. Om bord var Märtha registrert som Mrs. Jones og hadde med seg edelstener og smykker. USA var nøytralt på dette tidspunktet og skipet gikk langs Norskekysten etter avtale med Tyskland. Familien bodde resten av krigen på Pook’s Hill i Maryland, like utenfor Washington D.C. Kronprins Olav kom som regel til jul og ble til ut på våren.USAs president var det nærmeste prins Harald kom en bestefar under krigen. Aftenposten 29. august 2026, s.4
Harald besøkte de norsk flyverne i Little Norway utenfor Toronto og ble æresfenrik der. Ole Reistad, sjef for flyverne, besøkte kronprinsfamilien på Pook’s Hill flere ganger. Roosevelt kom jevnlig på besøk til Pook’s Hill og Märtha og barna besøkte noen ganger presidentparet i Hyde Park eller reiste på rekreasjonsturer på presidentens yacht. Märtha og barna var ofte i det hvite hus til thanksgiving og jul. De var tilstede ved innsettelsen av Roosevelt 1945.
Harald og søstrene fløy til Storbritannia 20. mai 1945. Harald forsto ikke Haakons danskpregede språk og de snakket engelsk sammen den første tiden. Han var 3 år gammel da de flyktet fra Norge og han husket nesten ikke noe av landet. Prins Harald vendte tilbake til Norge 7. juni 1945 sammen med kong Haakon VII, sin mor og sine søstre. Harald kjente knapt igjen bestefaren som hadde oppholdt i Storbritannia i fem år. De ble møtt av kronprins Olav og store folkemengder i Oslo. Datoen 7. juni var ikke tilfeldig: Det var akkurat fem år etter at Haakon og Olav forlot Norge og det var 40 år etter at Stortinget vedtok å oppløse unionen med Sverige. Kongefamilien, særlig Haakon, var det sentrale symbolet for motstanden mot tysk okkupasjon og Quisling-regjeringen.
Utdannelse
Prins Harald fortsatte han sin skolegang som alminnelig folkeskoleelev på Smestad skole i Oslo. Han var den først arveprinsen som gikk på en vanlig skole. Prinsen videreførte utdannelsen på Oslo katedralskole, hvor han avla examen artium som rødruss (realartium) i 1955.
Samme år ble han immatrikulert ved Universitetet i Oslo, men tok i stedet utdannelse på Befalsskolen for kavaleriet på Trandum (1955–1956), etterfulgt av studier på Krigsskolen (1957–1959). I denne perioden tiltrådte han som nestkommanderende ved Kavaleriets rekruttskole på Trandum.
Etter å ha fullført plikttjenesten, studerte han i perioden 1960–1962 ved Balliol College ved University of Oxford, hvor han fullførte studier innen samfunnsvitenskap, historie og økonomi.
Kronprins Kong Haakon VII døde 21. september 1957, og prins Harald ble kronprins. Han møtte første gang i statsråd som kronprins og fungerte året etter for første gang som regent under kong Olavs fravær. Som kronprins fikk han etter hvert en større del av kongehusets representasjonsoppgaver.
I 1960 gjennomførte kronprins Harald sin første større offisielle utenlandsreise, til USA i forbindelse med 50-årsjubileet for American-Scandinavian Foundation. Han fikk etter hvert en særlig rolle i arbeidet med å fremme norsk næringsliv i utlandet og deltok på en rekke reiser sammen med norske handels- og næringslivsdelegasjoner. Han representerte også Norge ved en rekke internasjonale begivenheter og besøkte ulike deler av landet som kronprinsparets representasjonsoppgaver.
Kronprins Harald engasjerte seg også i idrett og miljøvern. Han var en av initiativtakerne til den norske avdelingen av WWF Verdens naturfond og var organisasjonens president i Norge i 20 år.
Ekteskap og familieliv
Den 19. mars 1968 ble det kunngjort at kong Olav hadde gitt sitt samtykke til ekteskap mellom kronprins Harald og Sonja Haraldsen fra Vinderen i Oslo. Paret hadde da kjent hverandre i ni år. Det var forventet at kronprinsen som tronarving skulle gifte seg med en person fra et europeisk kongehus eller adel, og ønsket om å gifte seg med en borgerlig kvinne skapte debatt om monarkiets fremtid. Da ryktene om forholdet først ble kjent, møtte et mulig borgerlig ekteskap politisk motstand. Flere statsråder i regjeringen Borten var imot, og det ble fryktet at ekteskapet kunne få følger for monarkiets stilling. Blant annet Morgenbladet, Dagbladet, VG og Fremtiden uttalte seg på lederplass kritisk til ekteskap med Sonja Haraldsen. Kong Olav sendte på et tidspunkt ut pressemelding som avviste at Harald hadde til hensikt å inngå ekteskap med en borgerlig.
Saken hadde for kong Olav også en konstitusjonell og politisk side, fordi et borgerlig ekteskap kunne få konsekvenser for monarkiets fremtid. Han rådførte seg med regjeringen Borten, som var splittet i saken, samt stortingspresidenten og de parlamentariske lederne. Kronprins Harald hadde samtidig gitt uttrykk for at dersom han ikke fikk gifte seg med Sonja, måtte han vurdere å forbli ugift. Etter drøftelser i regjeringen og kontakt med opposisjonslederen Trygve Bratteli ga kong Olav sitt samtykke til ekteskapet.
Forlovelsen ble kunngjort 19. mars 1968. Dagen før var norske og utenlandske presseorganisasjoner blitt varslet om kunngjøringen gjennom et privattelegram, med sperrefrist til klokken 11 dagen etter. På grunn av en uklarhet i telegrammet til utenlandske nyhetsbyråer ble den forestående forlovelsen likevel omtalt av Danmarks Radio allerede kvelden før. I Norge ble nyheten offentliggjort som planlagt, da stortingspresident Bernt Ingvaldsen leste opp kong Olavs meddelelse i Stortinget.
Vielsen Kronprins Harald og Sonja Haraldsen ble viet i Oslo domkirke 29. august 1968. Vielsen ble forrettet av Oslo-biskop Fridtjov Birkeli, og kong Olav førte bruden til alteret.
Etter vielsen kjørte det nygifte kronprinsparet i åpen bil fra domkirken til Slottet, hvor de ble møtt av store folkemengder. Langs kjøreruten og på Slottsplassen hadde tusenvis av mennesker samlet seg, og bryllupet ble fulgt av et stort publikum gjennom radio og fjernsyn.
Bryllupet ble feiret over tre dager og omfattet flere arrangementer i Oslo. Omfanget av de planlagte festlighetene ble imidlertid redusert etter Warszawapaktens invasjon av Tsjekkoslovakia i august 1968.
Idrettslige interesser
Kong Harald markerte seg i mange nasjonale og internasjonale seilerkonkurranser. Mens han var kronprins representerte han Norge under De olympiske leker tre ganger: i 1964, 1968 og 1972. Hans beste OL-resultat var 8.-plass i klassen 5,5 meter-R. Ved OL i 1968 kom han på 11.-plass i samme klasse, og i 1972 fikk han 10.-plass i Soling-klassen. Kronprinsen bar Norges flagg ved åpningen av de Olympiske leker i Tokyo i 1964.
Han vant seilasen om den skandinaviske gullpokalen i 1968 og vant Kieler-regattaen (Kieler Woche) i 1972. Han ble nummer 2 i verdensmesterskapet i halvtonnsklassen i 1982. Sommeren 1987 ble han verdensmester med sin nye båt, entonneren «Fram X», som han fikk i gave til 50-årsdagen fra norsk næringsliv. I 1988 vant han sammen med båt og mannskap bronsemedalje i VM i San Francisco. I 2005 vant kong Harald og hans mannskap europamesterskapet i havseiling med båten «Fram XV».
Han ble i 1965 valgt til formann i Kongelig Norsk Seilforening der han hadde vært styremedlem siden 1962. Han ble gjenvalgt i 1967. Dannelse av et landsdekkende seilforbund var viktig tema på den tiden.
I 2007 mottok Harald V Holmenkollmedaljen sammen med dronning Sonja. I januar 2011 mottok han Norges idrettsforbunds hederspris for 2010. Han vant til sammen åtte kongepokaler, og ble kåret til «Årets seiler i Norge» i 2005.Aftenposten.no - -En ny båt er den perfekte gave, besøkt 31. januar 2014. Kongen ble i 2025 æresmedlem i Norges Idrettsforbund, forbundets høyeste utmerkelse.
Han hadde en interesse for alle typer sport og var hyppig til stede på sportsarrangementer fra 1945 til 2026, spesielt innenfor ski og fotball. Han mottok Norges herrelandslag i fotball på Slottet da de kom hjem fra VM i fotball 2026, det ble hans siste opptreden på det idrettslige området.
Kong Harald var en ivrig jeger og fisker. Han fisket laks jevnlig i Lærdalselvi fra 1950-tallet. Fra 2001 fisket han laks i Namsenvassdraget, inkludert sideelva Bjøra.
Regjeringstid Tronskiftet og signingen