Ateisme, avledet fra greske atheos, «uten + gud», er en mangel på tro på at det finnes noen gud, guder eller høyere makter.Bendz, Fredrik (2003): Definition av ordet ateism. www.ateism.se Begrepet ateisme spenner fra å ikke tro på en eller flere guder til å ta aktiv avstand fra enhver form for tro på det guddommelige. I begge tilfeller er ateisme, i kontrast til sin motsetning, teisme, en manglende overbevisning om at en gud finnes.Nationalencyklopedin, uppslagsordet ateismInfidels.org (2007, 2008, 2009) er et nettsted som under rubrikken More on Definitions of Atheism redegjør for de definisjoner av «ateisme» som finnes i Oxford English Dictionary respektivt Webster's 3rd New International Dictionary Unabridged.
Grad av overbevisning I epistemologi (også kalt kunnskapsteori og erkjennelsesteori) blir ofte sin indre sans for hvor mye man tror på en påstand (at en påstand er sann) beregnet med en skala fra 0-100% (en [0,1] intervall), dette tallet kalles for en Basiansk sannsynlighet. Denne brøkdelen kan bli kalt: sin grad av overbevisning, sin grad av tro, sin trosstyrke, osv. I tilfelle om gudstro går vi ut i fra den positive påstanden G: "det eksisterer noen guder". En person som tror det er ca. 100% sannsynlig at G er sann kan bli kalt en teist, imens en person som tror at G er ca. 0% sannsynlig kan bli kalt en ateist. Agnostikere kan gi G rundt 50% sannsynlighet eller ikke gi G en sannsynlighet i det hele tatt om de er en engelsk: "suspention agnostic". sentrer|603x603pk|En skala som viser grad av tro fra ingen til full overbevisning i påstanden: "det finnes noen guder". Det er et punkt til venstre for ateisme: 0%, i midten for agnostisisme: 50%, og til høyre for teisme: 100%. Det venstre punktet og det i midten er gruppert under "Ikke-Teisme". Den negative påstanden ¬G: "det eksisterer ikke noen guder" blir ofte ignorert ettersom den er symmetrisk med den positive påstanden og derfor ikke tilfører ny informasjon i setningslogikk hvis man allerede har formulert det ut i fra den positive påstanden (som er standard). I Basiansk epistemologi er bevis hva enn som helst som endrer på sin grad av overbevisning (i den positive eller negative retningen). Dette skjer typisk gjennom resonering av noe, som et argument, eller annen data man ikke har møtet på før. En person kan endre sin grad av overbevisning i denne påstanden (sin gudstro) i gjennom livet.
Etymologi
thumb|250px|left|Det greske ordet (atheoi), slik det finnes i brevet til Efeserne i et gammelt manuskript av Det nye testamente, ofte oversatt til «de som er uten gud». I tidlig antikk gresk hadde adjektivet atheos (ἄθεος, fra negasjonen ἀ- + θεός «gud») i betydning «gudløs». Det ble først benyttet som et kritisk begrep som løselig betydde «ugudelig» eller «vantro». På 400-tallet f.Kr. begynte ordet å indikere en mer bevisst og aktiv gudløshet i betydningen «avrevet forhold til gudene» eller «benekte gudene». Begrepet ἀσεβής (asebēs) ble derfor benyttet mot de som nektet eller ikke viste respekt for de lokale gudene, selv om de trodde på andre guder. Moderne oversettelser av antikke tekster gjengir stundom atheos som «ateistisk». Som et abstrakt substantiv var det også ἀθεότης (atheotēs), «ateisme». Cicero omskrev det greske ordet til latinske atheos. Begrepet fant hyppig bruk i debatten mellom de tidlige kristne og grekerne hvor begge sider benyttet det i nedsettende betydning på hverandre.Drachmann, A. B. (1977) («an unchanged reprint of the 1922 edition»): Atheism in Pagan Antiquity. Chicago: Ares Publishers. ISBN 0-89005-201-8. Sitat: «Atheism and atheist are words formed from Greek roots and with Greek derivative endings. Nevertheless they are not Greek; their formation is not consonant with Greek usage. In Greek they said atheos and atheotēs; to these the English words ungodly and ungodliness correspond rather closely. In exactly the same way as ungodly, atheos was used as an expression of severe censure and moral condemnation; this use is an old one, and the oldest that can be traced. Not till later do we find it employed to denote a certain philosophical creed.»
Begrepet ateist (fra franske athée), i betydningen av «en som benekter eller ikke tror på eksistens av Gud»,Oxford English Dictionary: Atheist går kronologisk forut atheism på engelsk, hvor det først er funnet så tidlig som 1566,Martiall, John (1566): A Replie to Mr Calfhills Blasphemous Answer Made Against the Treatise of the Cross. English recusant literature, 1558–1640. 203. Louvain. s. 51. og på nytt i 1571.Gjengitt som Atheistes: Golding, Arthur (1571): The Psalmes of David and others, with J. Calvin's commentaries. ss. Ep. Ded. 3. Sitat: «The Atheistes which say... there is no God.» Oversatt fra latin. Ateist som merkelapp på de som ikke tror, de gudløse, ble brukt i England så tidlig som 1577.Hanmer, Meredith (1577): The auncient ecclesiasticall histories of the first six hundred years after Christ, written by Eusebius, Socrates, and Evagrius. London. OCLC 55193813. s. 63, sitat: «The opinion which they conceaue of you, to be Atheists, or godlesse men.» Det engelske begrepet atheism ble avledet fra franske athéisme og benyttet i engelsk en gang rundt 1587.Gjengitt som Athisme: de Mornay, Philippe (1587): A Woorke Concerning the Trewnesse of the Christian Religion: Against Atheists, Epicures, Paynims, Iewes, Mahumetists, and other infidels [De la vérite de la religion chréstienne (1581)]. Oversatt fra fransk Arthur Golding & Philip Sidney. London. ss. xx. 310, sitat: «Athisme, that is to say, vtter godlesnes.» Beslektede ord oppsto senere: deist i 1621,Burton, Robert (1621): deist. Part III, section IV. II. i. Sitat: «Cousin-germans to these men are many of our great Philosophers and Deists» teist i 1662,Martin, Edward (1662): «Five Letters». His opinion concerning the difference between the Church of England and Geneva [etc.]. London. s. 45, sitat: «To have said my office... twice a day..among Rebels, Theists, Atheists, Philologers, Wits, Masters of Reason, Puritanes [etc.].» og teisme i 1678.Cudworth, Ralph (1678): The true intellectual system of the universe. Chapter V Section II, s.73, sitat: «Secondly, that nothing out of nothing, in the sense of the atheistic objectors, viz. that nothing, which once was not, could by any power whatsoever be brought into being, is absolutely false; and that, if it were true, it would make no more against theism than it does against atheism...» På den tiden hadde deist og deisme allerede den meningen som de har i dag, og begrepet teisme kom til bli motsetningen til deisme.
Religionshistorikeren og forfatteren Karen Armstrong har skrevet at «I løpet av 1500- og 1600-tallet var ordet «ateist» fortsatt reservert utelukkende for polemisk bruk... Begrepet «ateist» var en fornærmelse. Ingen ville drømt om å kalle seg selv for en ateist.»Armstrong, Karen (1999): A History of God. London: Vintage. ISBN 0-09-927367-5. På midten av 1600-tallet var det fortsatt ansett som umulig å ikke tro på Gud.«17th Century History – Investigating Atheism». Investigatingatheism.info.
Ateisme ble først benyttet for å beskrive en selverklært tankeretning på slutten av 1700-tallet, særlig for å betegne en mangel på tro på den monoteistiske abrahamittiske gud.«In part because of its wide use in monotheistic Western society, atheism is usually described as «disbelief in God», rather than more generally as «disbelief in deities». A clear distinction is rarely drawn in modern writings between these two definitions, but some archaic uses of atheism encompassed only disbelief in the singular God, not in polytheistic deities. It is on this basis that the obsolete term adevism was coined in the late 19th century to describe an absence of belief in plural deities.» Britannica (1911): «Atheonism». Encyclopædia Britannica. På 1900-tallet bidro globaliseringen til at begrepet spredte seg til å få betydningen mangel på tro på alle guder og guddommer.Martin, Michael (2006): The Cambridge Companion to Atheism. Cambridge University Press. ISBN 0-521-84270-0. En del ateister har dog uttrykt tvil om behovet for begrepet ateisme. I boken Letter to a Christian Nation («Brev til en kristen nasjon») har forfatteren Sam Harris skrevet: «Faktisk, «ateisme» er et begrep som aldri skulle ha eksistert. Ingen trenger noen gang å identifisere seg selv som en «ikke-astrolog» eller en «ikke-alkemist». Vi trenger ikke ord for folk som tviler på at Elvis fortsatt lever eller at romvesener har reist gjennom galaksen kun for å plage bønder og deres kuer. Ateisme er ingenting annet enn støy fornuftige mennesker lager i nærvær av urettferdige religiøse trosretninger.»Harris, Sam (2008): Letter to a Christian Nation. Random House, Vintage Books. ISBN 978-0-307-27877-7. s. 51
Agnostisk ateisme og gnostisk ateisme
Ateisme og agnostisisme er ord som ofte blir brukt om hverandre, men som defineres på forskjellige måter. Det er vanlig å si at ateisme og teisme er ord som omhandler tro. Når det gjelder ateister kan man dele opp dette segmentet i to grupper bestående av agnostiske ateister og gnostiske ateister. Også kjent som svak ateisme og sterk ateisme. Forskjellen er at en agnostisk ateist/ svak ateist gjerne vil understreke at han ikke benekter guders eksistens, men har en mangel av tro. Derimot vil en gnostisk ateist / sterk ateist fremheve at han/hun er overbevist om at teismen er falsk og at det ikke finnes guder. Den ene ser seg selv å være uten kunnskap om guds eksistens, mens den andre hevder å ha kunnskap.
Vitenskapelige og historiske begrunnelser Vitenskap er basert på observasjonen at universet er styrt av naturlover som kan bli forstått gjennom gjentatte eksperimenter (etterprøvbarhet eller reliabilitet). Vitenskap fungerer som et pålitelig, rasjonelt grunnlag for forutsigelser og konstruksjon. Som forskere, bruker ateistiske skeptikere kritisk tenkning til å avgjøre påstander, og baserer ikke påstander på religiøs tro eller andre ikke-falsifiserbare kategorier. Noen filosofer, som bl.a. filosofen Jürgen Habermas, holder seg til en «metodologisk ateisme», en mer spesifikk variant av vitenskapens metodologiske naturalisme, til å synliggjøre at uansett personlig overbevisning, så inkluderer de ikke teistiske forutsetninger i sine metoder.
De fleste teistiske religioner sier at menneskeheten og universet ble skapt av en gud (eller flere guder) og at guden fortsetter å virke i universet. I kontrast mener ateister at siden dette kommer i konflikt med noen vitenskapelige forklaringer, (spesielt geologi, biologi, astronomi og kvantefysikk) så svekkes de teistiske skapelsesberetningene. Charles Darwin og evolusjonslæren stod for et gjennombrudd på denne fronten.
Historisk har religioner involvert overnaturlige krefter som har blitt knyttet til uforklarte fysiske fenomener. I antikkens Hellas, for eksempel var Helios solguden, Zevs tordenguden og Poseidon guden over jordskjelv og havet. I fraværet av en pålitelig vitenskapelig teori til å forklare fenomenene, så tilla menneskene dem til overnaturlige krefter. Oppfatningen at rollen til guder er å fylle igjen de gjenværende «hullene» i vitenskapelig forståelse har siden blitt kjent som «God of the gaps».Why Atheism? av Mark Thomas
Antropologer ser på religioner som sosiale konstruksjoner som bør bli analysert historisk fra et uavhengig ståsted. Ateister pleier å argumentere at så godt som alle kulturer har deres egen skapelsesmyte og guder, og at det ikke er noen åpenbar grunn til å tro at en bestemt gud – f.eks. Jahve – har en spesiell status over andre guder som ikke oppfattes som reelle – eksempelvis Odin – eller at den ene kulturens gud er mer riktig enn den andres. Alle kulturer har også forskjellige, og ofte gjensidig utelukkende religiøse oppfatninger — ingen mer sannsynlige enn de andre. Nærmere bestemt at det først og fremst er basert på hvor man er født.
Filosofiske og logiske begrunnelser