Kongedømmet Joseon (hangul: ; hanja: ; revidert romanisering: Joseon-guk; McCune-Reischauer: Chosŏn-guk (Riket Joseon) eller 조선 왕조; 朝鮮王朝; Joseon Wangjo; Chosŏn Wangjo (Kongedynastiet Joseon)), flere alternative skrivemåter eksisterer eller har eksistert, så som Chosŏn, Choseon, Choson eller Chosun var et koreansk kongedømme som eksisterte mellom 18. juli 1392 og 8. oktober 1897, da det ble avløst av Keiserdømmet Korea (1897-1910).
Joeson ble grunnlagt av Yi Seong-gye, kong Taejo på ruinene av et annet koreansk kongedømme, Goryeo, da dette ble styrtet. Landet fikk tidlig sitt nye navn og hovedstaden flyttet til dagens Seoul. I nord tok kongedømmet tilbake kontrollen fra jursjenerne og utvidet landets grenser til naturlige grensa som skapes av elvene Yalu og Tumen. Joseon er det siste av de koreanske monarkiene og det lengstregjerende konfucianske dynasti i verden.
Joseon konsoliderte sin absolutte makt over Koreahalvøya, bygde på de konfucianske idealene og doktrinene i det koreanske samfunnet, importerte og tilpasset kinesisk kultur og utviklet den klassiske koreanske kulturen, handelen, vitenskapen, litteraturen og teknologien.
Dynastiet ble vesentlig svekket på 1500- og 1600-tallet da det først ble invadert to ganger av Japan i det som er kjent som Imjinkrigen og deretter to ganger av mandsjuene, som kort tid senere opprettet Qing-dynastiet i Kina. Dette forsterket en hard og absolutt isolasjonistisk politikk, og landet ble derfor kjent i utlandet som Eremittkongedømmet. Etter de mange invasjonsforsøkene levde landet i fred, men på mange måter svekket, i 200 år.
Kongemakten ble svekket utover på 1700-tallet, men særlig på 1800-tallet ble presset innenfra og utenfra så stort at landet ble tvunget til å åpne seg mot omverdenen. Fra 1897 til 1910 var Korea offisielt kjent som Keiserdømmet Korea, før landet i 1910 ble kolonisert av Japan, som ble slutten for kongedømmet.
Joseon-kongene har satt tydelige merker etter seg i dagens Korea; mye av dagens etikette, kulturnormer, sosiale attityde, språk og dialekter kommer fra denne perioden i Koreas historie.
Historie Tidlig Joseon thumb|left|Kong Taejos portrett.
Grunnleggelse Mot slutten av 1300-tallet var det nær 500-år gamle Kongedømmet Goryeo, etablert av Wang Geon i 918, blitt ustabilt, statsfunksjonene hadde kollapset etter mange års krig og en de facto-okkupasjon av Mongolriket. Etter etableringen av Ming-Kina, ble kongehoffet i Goryeo delt i to rivaliserende fraksjoner. En gruppe ledet av general Yi Seong-gye som støttet Ming-Kina, og en gruppe ledet av general Choe Yeong som støttet Yuan-Kina. Da en budbringer fra Ming kom til Goryeo i 1388 (14. året under Kong U) for å kreve tilbakelevering av en betydelig del av Goryeos nordre del, grep general Choe Yeong sjansen som bød seg, og argumenterte for et angrep mot Liaodonghalvøya. Goryeo krevde å være etterfølgeren til Kongedømmet Goguryeo, og krevde derfor også deler av Mandsjuria som en del av det koreanske territoriet.
General Yi Seonggye ble valgt til å lede angrepet, men på vei nordover gjorde han opprør. Han snudde styrkene sine sørover og ledet de mot Goryeo-hovedstaden, dagens Gaegyeong, der han gjennomførte et kupp og avsatte kong U til fordel for hans sønn, kong Chang i 1388. Året etter drepte han kong U og hans sønn etter en mislykket resturasjon. Yi Seonggye tvang en annen kongelig til å ta trona, også han hadde etternavnet Yi og ble kong Gongyang. I 1392 fikk general Yi Jeong Mong-ju, en høyt respektert leder av en gruppe lojal til Goryeo drept, deretter ble kong Gongyang avsatt og sendt i eksil til Wonju, deretter Samcheok der han døde. Dermed var kongedømmet Goryo ved veis ende.
Yi Seonggye, nå kong Taejo var i begynnelsen innstilt på å fortsette med navnet Goryeo og bare endre kongelinja til hans egen for å opprettholde en fasade som om ingenting hadde hendt og videreføre Goryo-tradisjonen. Men etter flere trusler om mytteri fra det svekkede, men fremdeles innflytelsesrike Gwonmun-aristokratiet, som fremdeles sverget sin lojalitet til restene av Goryeo og den nå skadeskutte Wang-klanen, og en konsensus fra det reformerte hoffet om at en ny tittel var nødvendig for å markere et skifte, slo Taejo fast det nye konge-dynastiet i 1393, under navnet Joseon ("Morgenstillhet;" en referanse til det første koreanske riket, Gojoseon), mens navnet på landet ble «Kongedømmet det store Joseon». Han flyttet også hovedstaden til Hanyang, dagens Seoul.
Konflikten mellom prinsene Etter etableringen av kongedømmet kom også spørsmålet om hvem av Yis sønner som skulle etterfølge faren som Joseon-konge. Taejos femte sønn med dronning Sineui, Yi Bang-won, hadde bidratt mest til å få faren til trona. Men statsminister Jeong Do-jeon og Nam Eun brukte sin innflytelse overfor kong Taejo til å foreslå hans åttende sønn, andre sønn med dronning Sindeok, prins Uian (Yi Bang-seok) som kronprins i 1392. Konflikten kom opp i dagen fordi Jeong Do-jeon, som formet og etablerte det ideologiske, institusjonelle og juridiske grunnlaget for det nye kongedømmet mer enn noen annen, så Joseon som et kongedømme ledet av ministre utpekt av kongen, mens Yi Bang-won ville etablere et absolutt monarki styrt direkte av kongen. Med Taejos støtte begrenset Jeong Do-jeon kongefamiliens makt ved å forby politisk engasjement fra prinsene, samt ved å forsøke å avvikle prinsenes private armeer. Begge sider var klar over hatet overfor hverandre og forberedte seg på å slå til først. Etter dronning Sindeok plutselige død i 1398 og i kong Taejos sørgeperiode, slo kongens andre sønn, Yi Bang-won, til og raidet det kongelige palasset. Der drepte han Jeong Do-jeon og hans støttespillere, samt dronning Sindeoks to sønner (hans halvbrødre) inkludert kronprinsen. Hendelsen ble hetende «prinsenes første kamp».
Sjokkert over at hans sønner ville drepe hverandre for trona og psykisk utmattet som følge av drapet på hans andre kone, abdiserte kong Taejo og kronet umiddelbart hans andre sønn Yi Bang-gwa, til kong Jeongjong og ny Joseon-konge. En av kong Jeongjongs første handlinger som monark var å flytte hovedstaden tilbake til Kaeseong, der han mente det var betydelig mer komfortabelt å bo. Fremdeles hadde Yi Bang-won reell makt og kom raskt i konflikt med den misfornøyde og eldre bror, Yi Bang-gan, som også ønsket seg makt og innflytelse. I 1400 var spenningen mellom Yi Bang-wons fraksjon og Yi Bang-gans tilhengere så sterk at den eskalerte til en åpen kamp, som ble kjent som «prinsenes andre kamp». Yi Bang-gan tapte og ble sendt i eksil til Tosan mens hans støttespillere ble henrettet. Under dette presset gjeninnsatte kong Jeongjong Yi Bang-won som arving, og valgte deretter å abdisere. Samme år ble Yi Bang-won kronet til den tredje Joseon-kongen, som kong Taejong.
Konsolidering av kongemakt I begynnelsen av Taejongs regime, nektet den tidligere kong Taejo å gi videre det kongelige segl som gav enhver konge sin legitimitet. Taejong begynte å ta politiske initiativ som han mente ville vise hans kvalifikasjoner for stillingen. En av hans første kongegjerninger var å avvikle privilegiet som mange i overklassen og i aristokratiet fram til da hadde hatt; å kunne ha private armeer. Hans beslutning reduserte mulighetene disse hadde hatt til å kunne la militære styrker støtte et opprør mot kongen. Samtidig ble den nasjonale hæren betydelig styrket. Neste beslutning var å revidere det eksisterende lovverket for taksering av eierskap til land samt et folkeregister. Mye landareal var holdt skjult for myndighetene, og dette ble nå registrert med den følge at statens inntekter ble doblet.
I 1399 hadde Taejong spilt en betydelig rolle i å avvikle Dopyeong, en forsamling fra den gamle statsadministrasjonens dager som hadde monopol på rettsvesenet under Goryeos svekkede statsmakt, til fordel for Joseons statsråd, ett nytt organ i den sentrale organiseringen rundt kongen. Etter å ha gjennomført sine første beslutninger, laget kong Taejong et nytt dekret der alle beslutninger som Joseons statsråd fattet, bare skulle settes ut i livet med kongens godkjennelse. Dette gjorde slutt på praksisen der ministre og rådgivere kunne godkjenne beslutninger etter debatt og forhandlinger seg imellom. Dermed ble mer makt samlet i kongens hender. Deretter etablerte Taejong et eget kontor, Sinmun, der innbyggere kunne legge fram saker der en hadde blitt urettferdig utnyttet eller truet av myndighetspersoner eller av aristokratiet. Taejong beholdt de fleste av Jeong Do-jeons reformer. I tillegg både henrettet og sendte han i eksil flere av hans egne støttespillere som hadde hjulpet han fram til kongemakt, for å styrke den kongelige autoriteten. For å begrense innflytelsen til sine slektninger, drepte han sin egen dronnings fire brødre, og sin sønn Sejongs svigerfar. Taejong forblir en kontroversiell figur som drepte mange av sine rivaler og slektninger for å få mer makt, men som likevel styrte effektivt ved å bedre innbyggernes liv, styrket det nasjonale forsvaret og la fundamentet for sin etterfølger, Sejong.
Kong Sejong den store
I august 1418 ble Sejong den fjerde Joseon-kongen, to måneder etter at forgjengeren Taejong abdiserte. I mai 1419 måtte kong Sejong, med sin far Taejong som rådgiver, håndtere Ōei-invasjonen for å fjerne de plagsomme japanske piratene som herjet utenfor øya Tsushima i Koreastredet. I september 1419 kapitulerte Tsushimas daimyo, Sadamori. I 1443 ble Gyehaetraktaten signert, der Tsushimas daimyo ble gitt rettigheter til å handle med Korea med 50 skip årlig, i bytte for tributt til Korea, samt å hjelpe til med å stanse alle japanske kystpirater som raidet koreanske havner.koreansk 계해약조 癸亥約條 Nate / Encyclopædia Britannicakoreansk 계해조약 癸亥約條 Nate / Encyclopedia of Korean Culture
Ved den nordlige grensa etablerte Sejong fire fort og seks grenseposter for å beskytte befolkningen fra fiendtlige kinesiske og mansjuriske nomader som angrep fra Mandsjuria. I 1433 sendte Sejong general Kim Jong-seo nordover for å ødelegge Manchu. Kims militære styrke erobret flere slott, fortsatte nordover og gjenerobret gammelt koreansk land, omtrent der en finner dagens koreansk-kinesiske grense.
Under Sejong utviklet Korea seg innenfor naturvitenskap, landbruk, litteratur, folkemedisin og ingeniørvitenskap. Sejongs suksess innenfor flere områder, førte til at han etter sin død fikk tittelen «den store» lagt til sitt navn, som en av to koreanske monarker. Men han er kanskje best kjent for å ha bidratt til etableringen av det koreanske alfabetet Hangeul, i 1443.
De seks martyrministre
Etter kong Sejongs død i 1450 ble hans sønn Munjong kronet og fikk jobben med å føre farens arv videre. Men alt i 1452 døde han. Hans 12 år gamle sønn, Danjong ble ny konge, noe hans onkel Sejo visste å utnytte. Onkelen tok kontroll over regjeringen og etter tre år avsatte han likegodt nevøen og kronet seg selv til den sjuende Joseon-kongen i 1455. I 1456 sørget kong Sejo for å drepe seks ministre mistenkt for å ha planlagt et attentat mot kongen med det mål å få Danjong tilbake til trona. Sejo drepte også Danjong selv, i palasset i Yeongwol, dit han var sendt i indre eksil. Til tross for at han hadde rappet trona fra sin unge nevø, viste Sejo seg som en minst like god monark som Taejong. Han styrket landets administrative system, blant annet med folketellinger, og et system for raskere å kunne mobilisere soldater. Han innførte landreformer for å bedre økonomien og oppfordret til publisering av bøker. Men vikstigst var at han fullførte en kode for statsadministrasjonen, som ble en hjørnestein for kongedømmets statsmakt og sørget for den første formen for en skreven konstitusjonell lov i Korea.