Republikken Kina var statsdannelsen som oppstod i Kina etter Xinhairevolusjonen i 1912, da Qing-dynastiet ble styret fra makten. De styret opprinnelig over Fastlands-Kina, før det nasjonalistiske Kuomintang-partiets nederlag i den kinesiske borgerkrigen gjorde at Republikken Kinas myndigheter måtte flykte til øya Taiwan i 1949. Siden den tid har Fastlands-Kina vært styrt av Folkerepublikken Kina, mens Kuomintang beholdt makten på Taiwan der der videreførte styret sitt (se Republikken Kina (Taiwan)).
Republikken ble grunnlagt av Sun Yat-sen, som var dens første president i 1912. Makten gikk så over til Yuan Shikai, leder for den mektige Beiyanghæren. Song Jiaoren vant presidentvalget i desember 1912, men ble drept like etterpå. Yuan var deretter leder for den såkalte Beiyangregjeringen, før han ble tvunget til å gå av etter å ha forsøkt å gjeninnføre keiserdømmet, med seg selv som keiser. Etter Yuans død i 1916 brøt statsforvaltningen sammen og landet gikk inn i Krigsherretiden, der kontrollen ble delt mellom forskjellige militære krigsherreklikker. I 1917 forsøkte også mandsju-lojalister å gjeninnsette den siste Qing-keiseren, Puyi, noe som ytterligere svekket Beiyangregjeringen.
I 1921 dannet Sun Yat-sens nasjonalistiske Kuomintang-parti og det nystartede kommunistpartiet en rivaliserende regjering med base i Guangzhou sør i landet. I Nord-Kina kollapset økonomien i 1927–1928 etter flere år med vanstyre fra krigsherrene, og Sun Yat-sens etterfølger Chiang Kai-shek klarte med Nordekspedisjonen sin i 1928 å ta tilbake Nord-Kina fra krigsherrene. I april 1927 flyttet Chiang hovedstaden til Nanjing, og like etterpå begynte han en aggressiv utrenskningskampanje mot kommunistpartiet. Dette ble starten på den kinesiske borgerkrigen, der kommunistene og nasjonalistene kjempet om makten over Kina.
I perioden med Republikken Kina i kontroll over Fastlands-Kina gikk landet igjennom både industrialisering og modernisering, men disse årene var også preget av stadige uroligheter, og etterhvert også full krig med det japanske keiserriket. Nasjonsbyggingen måtte settes på vent etter at den andre kinesisk-japanske krig brøt ut i 1937, og etter Japans nederlag i Stillehavskrigen under andre verdenskrig fortsatte den kinesiske borgerkrigen fra 1945. I denne fasen var borgerkrigen blitt en del av Den kalde krigen, der kommunistene fikk hjelp av Sovjetunionen og nasjonalistene av USA. Nasjonalistene tapte krigen, og kommunistene proklamerte Folkerepublikken Kina den 1. oktober 1949. I desember samme år flyktet restene av nasjonalist-styrkene til øya Taiwan, der de fortsatte å styre under det formelle navnet Republikken Kina.
Keiserdømmets fall og grunnleggelsen av republikken
Nanjingtiåret
I 1928 hadde de nasjonalistiske Kuomintang-styrkene fått kontroll over mesteparten av landet. Det var liten fare for noen kommunistisk oppstand på kort sikt, og Chiang Kai-shek kommanderte over en hær med langt mer moderne våpen enn hva restene av de regionale krigsherrene hadde til rådighet. Mye lå til rette for at Chiang nå kunne gjennomføre sin visjon for det nye Kina og gjennomføre sårt tiltrengte økonomiske reformer.
Omorganisering av statsforvaltningen Som en symbolsk start på Chiangs reformer flyttet han hovedstaden til Nanjing, mens den gamle hovedstad Beijing (betydning: «den nordlige hovedstaden») fikk endret navn til Beiping (betydning: «den nordlige freden»). Nanjing hadde også vært Ming-dynastiets gamle hovedstad, og nasjonalistene fikk således markert at de hadde historien på sin side. Perioden av Kinas historie fra 1927 til 1937 kalles gjerne Nanjingtiåret, navngitt etter landets hovedstad i disse årene.
Regjeringen i Nanjing organiserte statsforvaltningen i fem avdelinger (yuan). De to viktigste yuan var den utøvende yuan som stod for den daglige driften av landet, mens den lovgivende yuan bestemte den overordnede politiske linjen. De tre andre yuan var den dømmende makt, det statlige kontoret for eksaminasjon for nye statstjenestemenn, og avdelingen for kontroll av embetsverket. Statens høyeste embete var formelt sett presidentembetet, stort sett besatt vekselvis av Sun Yat-sens politiske arvtagere Wang Jingwei og Hu Hanmin. Dessuten ble tidligere krigsherrer passivisert ved å få titler i de forskjellige yuanene. Likevel var det Kuomintang som satt med den reelle makten, og partihovedkvarteret var mye større enn bygningene til de utøvende og lovgivende yuan. Chiang Kai-shek var hele tiden partiets sterke mann, selv om han lenge nøyde seg med tittelen «formann for nasjonalregjeringen». Det var først fra 1935 at Chiang formelt ble president i den utøvende yuan.
Tidligere hadde Kuomintang hatt elementer både fra venstre- og høyresiden i politikken, og Chiang hadde også hatt en viss støtte fra Sovjetunionen. Dette var det blitt slutt på etter Chiangs manglende støtte til streikende kommunistiske arbeidere under arbeidskonfliktene i 1925, og i årene som fulgte gikk Kuomintang mer og mer bort fra Sun Yat-sens revolusjonære arv. Partiet ble mer elitistisk, og mistet alle preg av å være en massebevegelse. Chiang og kona Song Meiling forsøkte tidlig i 1930-årene å starte Nytt liv-bevegelsen for å gi nasjonen en felles ideologi og felles konservative verdier, men dette initiativet mislykkes fullstendig, og gav bare mer næring til kritikken mot Chiang Kai-shek.
Samfunnreformer og nye trender Et viktig mål for nasjonalistregjeringen i denne perioden var å gjøre slutt på de utenlandske enklavenes makt og privilegier. Kuomintang tvang utenlandske handelsmenn å betale høyere tollsatser, og de gav også kinesere større innflytelse i rettssystemet i konsesjonsområdene. Franskmennene ble presset til å trekke tilbake noen av sine mest korrupte embetsmenn fra konsesjonsadministrasjonen, og sammen med britene ble de også tvunget til å utlevere antatte kommunister som hadde søkt tilflukt her. I begynnelsen hadde også Kuomintang store planer om å slå ned på den utbredte opiumshandelen og rehabilitere det store antallet rusmiddelavhengige opiumen hadde skapt, men inntektene opiumen skapte for Kuomintang gjorde snart at myndighetene så igjennom fingrene med Den grønne bandes produksjon og omsetning av stoffet. Opiumshandelen gjorde at ledende kriminelle som Du Yuesheng fikk stor innflytelse, og myndighetene stod også i gjeld til kriminelle miljøer etter at de hadde fått hjelp av bandene til å slå ned arbeiderprotester i 1927.
1920- og 1930-årene første med seg store endringer i livet i de kinesiske byene. Moderne arkitektur spredte seg fra Shanghai til Nanjing og andre byer, og myndighetene lagde tusenvis med kilometer med asfalterte veier. Jernbaneinfrastrukturen ble utbygget i stor stil, og biler, busser og trikker erstattet tradisjonelle rickshawer fra bybildene. Motene endret seg, og kino fikk stor innflytelse på folket. Landet fikk raskt sin egen filmindustri, og filmskuespillere som Ruan Lingyu og Anna May Wong ble superstjerner i det kinesiske samfunnet.
Økonomisk utvikling Kuomintang-styret gjennomførte større økonomiske reformer under Nanjingtiåret. En ny generasjon utenlandsutdannede økonomer fikk stor innflytelse, med Zhang Jiaao i front. Zhang var blitt landskjent for å stå imot Yuan Shikais forsøk på innblanding i den kinesiske nasjonalbankens virke, og fra 1929 ble han sjef for banken. Zhang reformerte nasjonalbankens regnskapsprosedyrer og systemet for valutahandel, noe som gav utenlandske markeder langt større tillit til kinesisk økonomi. Han sørget også for at kapital til investeringer nå i langt større grad kom fra innenlandske kilder, og aksjemarkedet i Shanghai tok seg betraktelig opp. Det økonomiske oppsvinget gjorde at Kuomintang kom med en ny plan for landets økonomiske utvikling, og de samme opp en ny statlig institusjon med navn Den nasjonale ressurskommisjon som fikk i stand større byttehandelsavtaler med Tyskland: Kinesisk wolfram (viktig i rustningsindustrien) ble eksportert til Tyskland, mens kineserne fikk militær høyteknologi i bytte.
Luftfarten kom også i gang i Kina på denne tiden, og de første flyplassene ble anlagt. Utenlandske flyselskaper begynte å operere på det kinesiske markedet, og landet fikk også egen luftfartsindustri da italienske selskaper begynte å investere i flyproduksjon på kinesisk jord.
Japan utfordrer Republikken Kinas suverenitet
miniatyr|upright|«Med samarbeid mellom Japan, Kina og Mandsjukuo kan det bli fred i verden.» Japansk propagandaplakat, ca. 1935. Japanerne hadde besatt Mandsjuria i 1931, og opprettet marionettstaten Mandsjukuo for å ivereta interessene sine. I den første kinesisk-japanske krig 1894–1895 hadde Japan overtatt kontrollen over øya Taiwan. Japanerne innførte et ensrettet system på øya, der skoleelever ble lært opp japansk historie og språk, og økonomien omorganisert etter behovene til den japanske krigsmakten. Det var streng kontroll over det politiske livet, og spesielt kommunistene ble forfulgt.
Japan-vennlige taiwanere var blitt oppmuntret til å slå seg ned på det kinesiske fastlandet, for også der kunne hjelpe til med å øke den japanske innflytelsen. Spesielt var regionen Mandsjuria interessant for de japanske myndighetene, og Japan hadde allerede stor innflytelse her etter seieren i den russisk-japanske krig i 1904–1905. De japanskkontrollerte jernbanelinjene i regionen fikk etterhvert beskyttelse av den japanske hæren, og i slutten av 1920-årene var den japanske hærstyrken i Mandsjuria vokst til tungt væpnede soldater. Fra 1928 begynte denne Kwantunghæren å opptre stadig mer uavhengig fra Tokyo, og de ble etterhvert en slags stat i staten. De japanske militærstyrkene fikk snart følge av japanske investorer og finansinteresser, som begynte å utnytte Mandsjurias store naturressurser i form av kull, tømmer, hvete fisk og jernmalm.
Politisk sett samarbeidet Japan først med den mandsjuriske krigsherren Zhang Zuolin og senere sønnen Zhang Xueliang, men i 1931 var japanerne gått lei av å forsøke å kontrollere den opiumsbrukende playboyen Xueliang. Japanerne provoserte frem en militær trefning med kinesiske styrker, og besatte byen Mukden. Chiang Kai-shek ønsket ikke åpen konfrontasjon med Japan, og unngikk å komme med militære mottiltak. Japan beholdt dermed kontrollen over området, og japanerne satte opp et lydrike ved navn Mandsjukuo for å ivareta interessene sine. Som leder for dette lydriket hentet de inn Puyi, Qing-dynastiets siste keiser. Gjennom å gi Puyi makt (i alle fall på papiret) forsøkte japanerne å bruke prestisjen hans som Kinas tidligere keiser til å få folket i området til å godta det japanskkontrollerte marionettregimet. Store japanske selskaper som Mitsubishi og Mitsui satte så i gang en omfattende industrialisering av Mandsjukuo, basert på bruk av krigsfanger som arbeidskraft.
I 1933 presset japanerne seg videre inn på kinesisk territorium, og også Indre Mongolia ble en japanskvennlig marionettstat opprettet. Denne fikk navn Mengjiang, og ble organisert etter modell av Mandsjukuo. Videre tvang de den kinesiske regjeringen å godta en demilitarisert sone rundt Beijing og Tianjin, noe som gav japanerne effektiv kontroll over hele den nordligste delen av Kina. Disse provokasjonene utløste et anti-japansk hat i mange kretser i Kina, og hatet ble også i stor grad rettet mot Chiang Kai-shek. Chiang ble ansett som ettergivende, og inntrykket ble forsterket av at han forsøkte å undertrykke anti-japanske impulser og forsøk på motstandskamp. Chiangs prioritering var på denne tiden å knuse de kinesiske kommunistene, og tankegangen var at man alltids kunne ta seg av japanerne på et senere tidspunkt, når den kommunistiske faren var borte.
Borgerkrigen med kommunistene