Arne Scheel (1872–1943) var en norsk diplomat som var sendemann i Berlin fra 1921 til 1940.Scheel, Arne i Hvem er Hvem 1930.Reginald Norby:

Etter examen artium fra Kristiania katedralskole i 1890 og cand.jur. i 1895 fikk han sekretærjobb ved det svensk-norske generalkonsulatet i Hamburg. Fra 1899 var han tilbake i Kristiania for å jobbe i Indredepartementet sin avdeling for utenriks, og ble i 1901 forfremmet til byråsjef. Et konsulatstipend hadde han også hatt. Etter unionsoppløsningen i 1905 fikk han jobb i det nyopprettede Utenriksdepartementet som dets første og i flere år eneste ekspedisjonssjef, med ansvar for å bygge opp utenrikstjenesten. Han hadde det øverste administrative ansvar frem til 1916, da han ble utnevnt til generalkonsul i Melbourne. Han tok ikke jobben, heller ikke stillingen som amtmann i Nedenes amt. Han var sendemann ved legasjonen i Roma fra 1917 til 1921. Så ble han tilbudt sendemanns-jobben til legasjonen i Stockholm, hvilket han også avslo, og fikk i stedet legasjonen i Berlin med sideakkreditering til Wien, og fra 1923, endog Budapest.

Scheel kom ikke godt overens med utenriksminister Halvdan Koht. I 1938 sendte Scheel en henvendelse til Stortinget med ønske om at Koht burde stilles for riksrett for «rettsløshet», men stortingspresident C.J. Hambro fikk overtalt Scheel til ikke å gå videre med saken på grunn av de urolige tider.

I Innstilling fra Undersøkelseskommisjonen av 1945 fastslås det på s. 85 under overskriften «Faresignaler»:

I begynnelsen av april 1940 sendte Scheel en rekke rapporter hjem til Norge om innlasting av tropper i Stettin – som senere viste seg å være den tyske invasjonsstyrken som angrep Danmark og Norge. 7. april sendte Scheel rapport om at tyske troppetransportskip hadde forlatt Stettin på vei vestover.Undersøkelseskommisjonen, side 85–89 Dagen etter presiserte Scheel i et chiffertelegram avsendt av legasjonen i Berlin til Utenriksdepartementet den 8. april kl. 14:00:

Det var ansettelsesforholdet til Henning Sollied (1907-1945), som fra 1935-38 hadde vært legasjonssekretær i Berlin, som var den mer direkte årsak til Scheels indignasjon over Koht. Tidligere stortingspresident Carl Joachim Hambro skriver i Historisk Supplement (Oslo 1947) - hvor hele kapitlet «Mellemspill», s. 73-85, handler om minister Arne Scheel i Berlin og om bakgrunnen for dennes ønske om å stille utenriksminister Halvdan Koht for riksrett - på s. 74f:

Scheel som hadde sittet i Berlin fra 1921, ble kastet ut av Berlin med sin legasjon den 19. april 1940, etter kongen og regjeringens proklamasjon om at de hadde valgt å kjempe for sine politiske liv dagen før. Scheel og legasjonen returnerte til Norge per tog. Han døde tre år etter.Ifølge gravferdsetaten i Oslo .

Scheel var sønn av lege Axel Christen Scheel (1837–1900) og Valborg Rørdam (1847–1893), og bror av legen Olaf Scheel (1875–1942). Arne giftet seg i 1909 i Paris med Maria Mathilde (Lala) Smith (1885–1951), datter av trelasthandleren i Arendal Christopher Smith (1853-1929), som forlot Norge og ble skogeier i Boulogneskogen (Bois de Boulogne) og entreprenør i Monte-Carlo, Monaco, og Mélanie Berthe Carroy (1858-1929). Arne og Lala Scheel hadde sønnen Arne Scheel (1914–1986),Odd Ivar Biller, Arne Scheel, nekrolog i Aftenpostens morgenutgave den 1. august 1986. som også ble ekspedisjonssjef (1963).Scheel, Arne fra Hvem er Hvem 1973. og datteren Lilli, gift med diplomaten Lauritz Grønvold. Lala Scheel var søster av diplomaten Christopher Fürst Smith. Dessuten var hennes eldste sønn, Vilhelm Scheel (1913–1975), agent for det norsk-engelske etterretningsvesen i 1941. Han er blitt biografert av sønnen Axel Scheel i Nanna Segelcke (red.): «Krigens arvinger. Motstandsheltenes etterkommere forteller om krigens pris» (2022 H. Aschehoug & Co.) (uten trykkfeil og bortfall av setninger som i 1. utgaven av 2019 på Gloria forlag) på s. 237–261, med mye, aldri før publisert materiale om diplomaten Arne Scheel, og på s. 246 en gjengivelse av et «Håndskrevet brev fra 27. januar 1942, fra Kristian Koren til Christopher Fürst Smith, Nortraships representant ved Den kgl. norske legasjon i Stockholm.» Der skriver Koren bl.a.: «Opdraget var meget risikabelt for ham og var en bidragende årsak til at han senere måtte flykte over til Sverige. Efter hr. Scheels flukt har man gjort store anstrengelser for å få forbindelsen istand igjen, men hittil uten resultat. / Disse oplysninger er konfidentielle og må for alles skyld behandles tilsvarende. Oplysningenes riktighet kan dokumenteres. / Ærbødigst / Kristian Koren.» Fra Sverige ble Vilhelm S. så sendt til London, hvor han resten av krigen jobbet som sekretær i Nortraship.

Referanser

Litteratur

Bratberg, Terje. (2009, 13. februar). Henning Sollied. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 14. januar 2019 fra https://nbl.snl.no/Henning_Sollied.

Iver B. Neumann og Halvard Leira: «Aktiv og avventende • Utenrikstjenestens liv 1905-2005» (2005). Axel Scheel: «Vilhelm Scheel (1913-75), en rask mann, og hans fiolinspillende far», i: Nanna Segelcke (red.): «Krigens arvinger • Motstandsheltenes etterkommere forteller om krigens pris» (Aschehoug 2022), s. 237-261. Bind I «Grunnleggende år.

Kategori:Norske ambassadører Kategori:Personer fra Oslo Kategori:Kommandører med stjerne av St. Olavs Orden