Stavangers historie går så langt tilbake som de første bosetningene av mennesker i Norge, mens den nyere historien går fra tusentallet da grunnlaget for byen Stavanger ble lagt og den første kirken ble oppført der Stavanger domkirke nå står.
Navnet Trolig er opprinnelsen til Stavanger, av norrønt 'Stafangr', fra før vikingtiden. «Angr» ble brukt som fellesnavn på fjorder, viker og bukter, men bruken av ordet falt ut tidlig på 800-tallet. Ordet har overlevd som ledd i sammensatte fjordnavn som Stavanger, Mauranger og Hardanger, og har i noen tilfeller blitt overført på tilliggende gårder og bygder. «Angr» kan være komme av det gammelnorsk «ǫngr» som betyr trang eller smal. Navnet Stavanger, «Stafangr», dukker første gang opp i Arnórr jarlaskalds lovkvad til kong Magnus I, Hrynheda. Stafanger er også navn på to gårder i Sunnfjord: Stavang ved Florø og Stong ved Stongfjorden i Askvoll. Ifølge Knut Helle kan Magnus ha passert et av disse stedene som ligger ved leia mot Nidaros. I et annet skaldedikt blir Magnus knyttet til Jæren. Knut Helle konkluderer med at det var dagens Stavanger. Gammelnorsk stafr betyr stav. En hypotese er at Hillevågsvatnet er den opprinnelige fjorden med trangt innløp og har blitt avskåret fra havet ved landheving. Vågen, Østervåg og Hillevåg/Hillevågsvatnet kan også ha vært den fjorden eller vågen med det opprinnelig navnet. Hillevågsvatnet er noen kilometer unna stedet for den første bydannelsen og er ifølge Helle derfor lite trolig som opphav. Det er mange forslag til hva førsteleddet «stav» viser til, uten at det er konsensus. Det kan være landskapsformer som minner om staver eller det kan skrive seg fra grensestaver.
De første bosetningene thumb|Jernaldergården på Ullandhaug De foreløpig eldste sporene etter mennesker nær Stavanger er en boplass på Galta på Rennesøy, like ved ferjeterminalen Mortavika, og på Viste på Randaberg. Man antar at menneskene kom fra Nordsjølandet, eller Doggerland, et landområde mellom Danmark og England som forsvant da isen trakk seg tilbake og havnivået steg. Folket som holdt i Doggerland måtte finne nytt land da deres tidligere bosteder ble oversvømt. Noen av migrantene trakk sørover igjen, mens andre passerte Norskerenna (som var betraktelig smalere enn nå) i sin jakt på reinsdyr og nytt land.
Bronsealderen Bronsealderen (1800-500 f.Kr.) var en vekstperiode i regionen. Det vokste fram en rik høvdingklasse som hadde nære forbindelser med Europa. Denne overklassen tok i bruk hest og ard, skaffet seg statussymboler av bronse, bodde i langhus og ble gravlagt i store gravhauger. Det har blitt gjort mange arkeologiske funn fra denne perioden, blant annet bronselurene fra Revheim.
De fleste helleristningene i fylket er fra bronsealderen. Det rikeste funnet er på Austre Åmøy, hvor det er ti felt. Ellers er det helleristninger på Vardeneset, Buøy, Aubeberget, Fluberget, Sunde, Hafrsfjord og Rudlå i Stavanger kommune.
På Sølvberget ble funnet gropesteiner før Kulturhuset ble bygget.Bærheim, 1950. Gropene var under noen hus som ble revet, og de ble ødelagt under sprengningsarbeidene. Gropesteiner er vanskelige å datere dersom de ikke kan kobles mot noe annet. De blir ofte datert tilbake til bronsealderen.Mandt, 1991, side 357.
Jordbruk På Flat-Jæren er det registrert nærmere 200 ødegårder fra folkevandringstiden. Regner vi med de sentrale gårdene der fornminnene er forsvunnet, får vi over 400 gårder fra denne perioden. Det er funnet utallige stolpehull som vitner om bosetning på Tastarustå. Husene antas å være fra jernalderen, det vil si fra cirka 200-300 år før Kristus. De eldste sporene som er funnet etter jordbruk som er 4400 år gamle.Aftenbladet.no På Ullandhaug ligger Norges eneste gjenoppbygde folkevandringsgård, Jernaldergården. Storgården på Gausel er også et godt eksempel på en gård fra folkevandringtiden.
Vikingtid og maktsenter På Nord-Jæren tyder et rikt arkeologisk funnmateriale på at det like fra eldre jernalder fantes sterk høvdingmakt. Stavanger hadde en naturlig havn og lå strategisk til mellom Jæren i sør, Ryfylke i øst, skipsleia langs kysten i vest, og de fruktbare Ryfylkeøyene i nord. Noe bestemt høvdingsete lar seg ikke peke ut som avgjørende for Stavangers framvekst. Men her lå gamle storgårder i en ring omkring det senere byområdet, både på fastlandet og på øya Hundvåg like i nord. Historikeren Knut Helle mener at det i selve byområdet fantes en gammel sentralgård, Eikanes, med tun ved Breiavatnet, der domkirken og bispegården senere ble anlagt.uib.no Knut Helle: Tidlig byutvikling i Vestnorge
Nord-Jæren har sannsynligvis vært et av de viktigste utgangspunkt for vikingferder vestover til De britiske øyer. Denne teorien bygger på at det har blitt funnet flere og mer varierte irske metallarbeid på Nord-Jæren enn i noe annet sammenlignbart område i Europa.
I Gauseldronningens grav på Gausel er det gjort en mengde rike funn fra vikingtiden. Graven er en av Norges rikeste kvinnegraver fra vikingtid, med stort innslag av både irske og hjemlige prydgjenstander. Kun Osebergfunnet er større. Storgården på Gausel var et maktsentrum i vikingtiden, og de rike funnene fra båtgravene på Gausel viser også at det har vært militær og politisk makt på Gausel.
Arkeologiske middelalderfunn i bysenteret Det er gjort omfattende arkeologiske undersøkelser på og omkring Torget. Det er funnet spor etter bebyggelse fra vikingtiden (800-1030) utenfor porten til Kongsgård, under Domkirken og ved Romsøebygget. Det er også avdekket avfallsrester i Vågen, rester av en konstruksjon under Domkirken.Reed, Stan: Tusenårsstedet Stavanger. Arkeologiske undersøkelser på Stavanger torg 2004-2006, Del 1 Tekst, NIKU, oppdragsrapport 73/2016, Oslo, 2016. Petter Molaug har skrevet innlednings- og konklusjonskapitlene. Arne Kvitrud: Stavanger i vikingtiden, Ætt og heim - Lokalhistorisk årbok for Rogaland, 2020.. Rolfsen, Perry Magnor: Arkeologisk undersøkelse under Stavanger Domkirkes kor 1967-1968. Bergen, 10.2.1968. I tillegg det mange enkeltfunn fra vikingtiden. Løken Trond: Breiavatnet er Stavanger bys historiebok. Arkeologisk museums rapport, bind 12B, Stavanger 1999, side 391. Sandvik Paula Utigard. Under overflata i mellomalderbyen Stavanger, Frá haug ok heiðni, nummer 3, Stavanger, 2006. Funn i Breiavatnet og i Haakon VIIs gate tyder på gårdsdrift fra før vikingtiden, og i hele vikingtiden.Simonsen, Asbjørn: Rusk i byens blinkende øye. Hva bunnslammet i Breiavatnet kan fortelle om Stavangers tidlige historie, Stavangeren nummer 3, 2013. Det er blant annet funnet rester av fire hus i Haakon VIIs gate ved Romsøebygget. De eldste husrestene er trolig fra 900-tallet, da det ble satt opp en bygning på stolper (stolpehus).Reed, Stan: Tusenårsstedet Stavanger. Arkeologiske undersøkelser på Stavanger torg 2004-2006, Del 1 Tekst, NIKU, oppdragsrapport 73/2016, Oslo, 2016. Petter Molaug har skrevet innlednings- og konklusjonskapitlene.
Det er likevel store forskjeller i tolkningene av informasjonen.Arne Kvitrud: Stavanger i vikingtiden, Ætt og heim - Lokalhistorisk årbok for Rogaland, 2020..
Runesteinen i Mariakirken thumb|left|Runesteinen fra Mariakirken, foto Arne Kvitrud, 2011 I grunnmuren på Mariakirken ble det i 1883 funnet en runestein av kvartsskifer. Steinen var i 1883 i fire deler. Den har en tekst tolket som: «Kjetil reiste denne steinen etter sin kone Jorun Utyrmsdatter». Steinen er trolig fra perioden 1000-1050,Bugge med flere, 1954 men Fridtjov Birkeli mente at den kunne være fra 900-talletBirkeli, 1995, side 47.
Mariakirken hadde en gotisk stil og ble trolig bygget på 1200-tallet, men kan være bygd på restene av en eldre kirke. Det har vært foreslått at det har stått en trekirke der Mariakirken står nå. Den kan ha hatt en grunnmur. Det vanskelig å bruke runesteinen i vår sammenheng da vi ikke vet hvor steinen kom fra, hvor den har stått før og når den havnet i grunnmuren.
Erling Skjalgssons minnestein thumb|Minnesteinen tegnet av Bernhard Fredrik Hanson, da den sto i Steglebakken i mai 1852.Egil Henriksen, 1996 - http://stavanger.museum.no/Resources/Filer/PDF/Årboka%201990-1999/1996%20Runekorset%20på%20Stavanger%20Museum.pdf I Steglebakken i Stavanger stod et kors, som Aslak Liestøl i 1953 ut fra språkformer og runetyper mente var fra første halvdel av 1000-tallet.Liestøl, 1953, side 70. Liestøl tolket teksten som at den kan ha stått: «Al…prest reiste denne stein etter Erling, sin herre, som ensom ble sveket ut av aren da han sloss med Olav». Hele teksten er ikke lesbar, og tolkningen er usikker. Ut fra tolkningen er korset trolig laget til minne om Erling Skjalgsson fra Sola. Erling Skjalgsson falt i slag mot kong Olav Haraldson i 1027 eller 1028.
Liestøl mente at korset sto i Steglebakken fordi det da sto nær veien.Liestøl, 1953, side 74. Andre anfører også at det var for at flest mulig skulle se det når de kom til Stavanger. En har ved diskusjonen om alderen på Stavanger argumentert med at en neppe hadde plassert et slikt kors utenfor allfarvei. En har også argumentert med at om Stavanger hadde vært et tettsted eller handelssted, ville det være mer naturlig å plassere korset slik at også sjøfarende kunne se korset.
Skriftlige kilder før 1135 Hauksbok fra ca. år 1300 forteller at Finn den rike, som var sønn av Halldor Hognesson, og Hamnar-Orm var begge fra Stavanger. De bosatte seg ved Mulahverfi på Island i landnåmstiden.Landnåmabok etter Hauksbok, omsett av Jan Ragnar Hagland, Stavanger, 2002, kapittel 23 og 25. Sturlabok nevner også de to.http://www.snerpa.is/net/snorri/landnama.htm – se kapittel 17. Arne Kvitrud argumenterte at de var fra det som ble byen Stavanger.Arne Kvitrud: Stavanger i vikingtiden, Ætt og heim - Lokalhistorisk årbok for Rogaland, 2020.
I Den legendariske saga om Olav den hellige er det skrevet om kong Olav Haraldson i 1028 før slaget med Erling Skjalgsson: «Det var føre jul på Thomasmessedagen at han siglde sørifrå Stavanger med tre skip inn i Soknasundet».Flokenes, 2000, side 77. Det er usikkert om Stavanger-navnet ble tilføyd i ettertid.
Omkring 1120 ble det laget en liste over nordiske bispedømmer, – den såkalte Firenze-lista.Helle, 1975, side 52. På denne lista er Oslo, Bergen og Trondheim bispedømmer, men ikke Stavanger. Ifølge Eldbjørg Haug er Firenze-listen fra 1122 bygget på et langt eldre forelegg og er til liten hjelp i dateringen av bispesetet i Stavanger.Haug, 2005.
Den anglo-normanniske historieskriveren Ordericus Vitalis skrev omkring 1135 at kong Sigurd Jorsalfare grunnla klostre og bispedømmer i sitt rike etter brødrenes død.Helle, 1975, side 52. Han lister også opp seks byer (civitates) i Norge: Bjørgvin (Bergen), Konghelle, Kaupang (Nidaros), Borg (Sarpsborg), Oslo og Tønsberg. Stavanger er ikke nevnt blant dem.Kolsrud, 1925, side 38.
Morkinskinna omtaler Stavanger omkring 1128.Unger, 1867, side 197-198. Kong Sigurd Jorsalfare ville skille seg og ta seg en ny kone – Cecilia. Biskopen i Stavanger godkjente dette mot å få store gaver av kongen. En slik skilsmisse og et nytt ekteskap må ha vært en viktig politisk begivenhet. Ifølge Kvitrud er det underlig at de islandske annaler, Heimskringla eller andre sagaer ikke omtaler dette ekteskapet, eller hendelsen i det hele tatt.Kvitrud, 2000 Finnur Jónsson påpeker også at denne teksten er et senere innskudd, og ikke finnes i en eldre variant av Morkenskinna.Sørheim, 2010, side 300.
Arnórr Þórðarson jarlaskald