Thai-skrift (thai , àksŏn thai) er det skriftsystemet som brukes til å skrive thai og noen minoritetsspråk i Thailand. Den laotisktalende minoriteten i Thailand skriver laotisk med thai-skrift, i den grad de i det hele tatt skriver laotisk. I juli 2008 ble det gitt ut en ordbok for pattani-malayisk (på thai kalt «yawi»), en dialekt av malayisk som snakkes av den sunni-muslimske minoriteten sør i landet. I motsetning til i Malaysia, der malayisk skrives med det latinske alfabetet eller en egen utgave av arabisk skrift (kalt «yawi»), valgte man å skrive pattani-malayisk med thai-skrift.
Thai-skrift har 44 bokstaver (konsonanter), 15 vokaltegn (som kan opptre i opptil 28 kombinasjoner), fire tonemerker, ti talltegn (0–9), og noen spesialtegn. Thai-skrift skrives fra venstre mot høyre, uten mellomrom mellom ordene: Et mellomrom representerer slutten av en setning eller en pause, à la et komma eller et punktum på norsk (det brukes dog et mellomrom mellom en persons for- og etternavn, og foran og bak et tall). Thai-skrift har lite egen tegnsetting, men har delvis tatt opp tegnsetting fra det latinske alfabetet, primært ?, !, anførselstegn og parenteser. Til og med tegnet & kan sporadisk opptre på thai, helst i bedriftnavn.
Som andre skrifter i regionen og i Sør-Asia, er thai-skrift en abugida, der konsonantene er bokstaver, mens vokalene er avhengige tegn, og må være skrevet sammen med en konsonant. Dersom en konsonant ikke har en tilhørende vokal, er det en [ɔː] eller [a] som følger konsonanten.
Thai-skriften benyttes kun i Thailand. Andre land i regionen bruker laotisk skrift, khmer-skrift, burmesisk skrift og det latinske alfabetet (i Malaysia, Indonesia og Vietnam).
Historikk thumb|left|Et nærbilde av en inskripsjon skrevet med gammel thai-skrift. Noen bokstaver ligner veldig på dagens bokstaver, mens andre er svært ulike. thumb|Den såkalte «Ramkhamhaeng-inskripsjonen», den eldste kjente teksten skrevet med thai-skrift Ifølge tradisjonen ble thai-skriften laget av kong Ramkhamhaeng i 1283, og den baserte seg på pali, grantha og datidens khmer-skrift. I motsetning til dagens thai, ble alle vokalene i Ramkhamhaengs thai-skrift skrevet før eller etter konsonanten de hørte til, men aldri over eller under, noe som var unikt for et skriftspråk i regionen på den tiden. Dette faktum, samt at denne inskripsjonen er den eneste som nevner Ramkhamhaeng ved navn, har fått noen til å foreslå at inskripsjonen er en senere forfalskning. Inskripsjonen viser også tegn på at skriften ikke var fullt utviklet: Det er ikke noe helhetlig system for å markere vokallyd i begynnelsen av en stavelse, og bruken av tonemerker virker uregelmessig.
Selv om Ramkhamhaeng-inskripsjonen ikke har over- og under-skrevne vokaltegn, er det likevel flere innovasjoner som finnes både i denne inskripsjonen og andre tai-språklige inskripsjoner fra 1300-tallet, sammenlignet med samtidige khmer- og mon-baserte skrifter i området. Anthony Diller foreslår at forskjellene mellom de tidligste utgavene av thai-skrift og andre skrifter i regionen, tilsier at endringene er systematiske noe som viser at de er resultatet av bevisste avgjørelser og kjennskap til fonologien til datidens thai, og ikke resultatet av tilfeldige endringer over tid. Innovasjonene i thai-skriften, og der thai-skriften er forskjellig fra khmer og mon, i henhold til Diller, er: en bokstavkombinasjon for å skrive klasen /ʔj/ i begynnelsen av stavelser (อย). endringer i bokstavform, spesiet forenklingen av ย /j/, speilvendingen av ช /t͡ɕʰ/, ฉ /t͡ɕʰ/, og ง /ŋ/ og den særegne formen til น /n/. vokalen โ- /oː/, som i andre skrifter enten var en uskreven vokal eller ble skrevet med en kombinasjon av vokaltegn. Vokaltegnet แ- /ɛ/, laget som en fordobling av เ- /e/, for å representere en differensiering i uttale som enten ikke fantes eller var fonemisk i mon og khmer. en kombinasjon av tre vokaltegn for diftongen เ-ือ /ɯa/. tre nye bokstaver for labiale konsonanter for å gjengi kontrasten i thai mellom /b/, /p/, /pʰ/ og /f/, ikke minst /f/ som ikke finnes som eget fonem i sanskrit, pali, khmer eller mon. Dette er tydeligvis gjort systematisk med to sett bokstaver for fonemene /pʰ/ og /f/, der /f/ representeres av en utgave av /pʰ/ med forlenget «hale» på høyre side. Det ene paret er høy-klasse konsonanter (ผ og ฝ), mens det andre setter har lav klasse (พ og ฟ). Tilsvarende fikk man også lav-klasse konsonanten ซ /s/ som en kontrast til høy-klasse konsonantene ศ, ษ, ส. I motsetning til andre skrifter i regionen ble det brukt minimalt med ligaturer: istedenfor vertikale ligaturer foretrakk man horisontale bokstavkombinasjoner. Det meste av Thailands skrevne historie ble ødelagt da burmeserne brente ned Ayutthaya i 1767, og det er derfor vanskelig å overprøve Ramkhamhaeng-inskripsjonens historie, eller å se hvordan thai-skriften har utviklet seg. Ramkhamhaengs thai-skrift var også forløperen til dagens laotiske skrift. Thaiene og laotene er uenige om hvilken skrift som er nærmest den «originale» skriften til kong Ramkhamhaeng: Naturligvis mener begge parter at deres skrift ligger nærmere den originale skriften enn de andres. Noen ganger kalles Ramkhamhaengs thai-skrift sukhothai-skrift, og anses som forgjengeren til både dagens thai- og laotiske skrift.
Konsonanter Her følger thai-alfabetet. De 44 bokstavene i thai-alfabetet klassifiseres i tre kategorier: høy (h), mellom (m) og lav (l), som markert (dette har betydning for tonen som vokalen som skrives sammen med denne konsonanten har, som beskrives nedenfor). Ettersom det er flere bokstaver som representerer samme fonem, har alle thai-bokstavene et «dobbelt» navn: den første er bokstavens lyd etterfulgt at vokalen [ɔ:] og så et ord der denne bokstaven brukes, slik at man vet hvilken bokstav som skal brukes, når et ord staves. For å lære kombinasjonene lærer thai-barn et eget thai-skrift-dikt der hvert ord settes inn i en sammenheng.
thumb|Slik skrives bokstaven ฃ. Det er svært få utlyder som er mulige på thai. Derfor er det slik at mange bokstaver representerer en annen lyd i slutten av et ord (S), enn det den gjør i begynnelsen av et ord (B). Bokstavenes fonetiske verdi er her gjengitt med lydskrift og i henhold til det kongelige thailandske institutts generelle system for å transkribere thai med det latinske alfabetet.
Når man skriver thai, begynner man med den lille krøllen, og hele bokstaven skrives med ett strøk (med visse unntak, som ส og ญ der bokstaven består av to adskilte deler).
Bokstav Kategori Navn Uttale Transkripsjon Thai Transkripsjon og oversettelse av navnet B S B S ก m ก ไก่ (kylling/høne) k k ข h ข ไข่ (egg) kh k ฃ brukes ikke lengre h ฃ ขวด (flaske) - - ค l ค ควาย (vannbøffel) kh k ฅ brukes ikke lengre l ฅ คน (person) - - ฆ l ฆ ระฆัง (bjelle) kh k ง l ง งู (slange) ng ng จ m จ จาน (tallerken) ch t ฉ h ฉ ฉิ่ง (symbaler) ch - ช l ช ช้าง (elefant) ch t ซ l ซ โซ่ (kjetting) s t ฌ l ฌ เฌอ (busk) ch - ญ l ญ หญิง (dame) y n ฎ m ฎ ชฎา (et hodeplagg (ingen norsk oversettelse)) d t ฏ m ฏ ปฏัก (stav) t t ฐ h ฐ ฐาน (underlag/podium) th t ฑ l ฑ มณโฑ (en dronning Mandodari) th t ฒ l ฒ ผู้เฒ่า (en eldre) th t ณ l ณ เณร (ung munk) n n ด m ด เด็ก (barn) d t ต m ต เต่า (skilpadde) t t ถ h ถ ถุง (sekk) th t ท l ท ทหาร (soldat) th t ธ l ธ ธง (flagg) th t น l น หนู (mus) n n บ m บ ใบไม้ (blad) b p ป m ป ปลา (fisk) p p ผ h ผ ผึ้ง (bie) - ph - ฝ h ฝ ฝา (lokk) - f - พ l พ พาน (brett) ph p ฟ l ฟ ฟัน (tann) f p ภ l ภ สำเภา (djunke - en type båt) ph p ม l ม ม้า (hest) m m ย l ย ยักษ์ (rise/mytisk kjempe) * y ร l ร เรือ (båt (generell benevnelse)) ** r n ล l ล ลิง (apekatt) ** l n ว l ว แหวน (ring) * w - ศ h ศ ศาลา (paviljong) s t ษ h ษ ฤๅษี (eremitt/vismann) s t ส h ส เสือ (tiger) s t ห h ห หีบ (kasse) h - ฬ l ฬ จุฬา (drage) l n อ m อ อ่าง (beholder (for vann)/balje) *** ฮ l ฮ นกฮูก (ugle) h -
* når ว og ย opptrer i slutten av en stavelse, er det for å lage en diftong, se avsnittet om sammensatte vokaler nedenfor. **I daglig tale er [r] som fonem, på vikende front i thai, dette gjør at ร når den står alene i begynnelsen av en stavelse ofte uttales som [l]. Dersom ร eller ล står som den andre konsonanten i begynnelsen av en stavelse (f.eks. กร [kr] eller กล [kl]) uttales de ikke alltid; i stedet uttales kun den første konsonanten ([k]). Idealet er at man skal uttale [r]-en, og dette gjøres alltid på TV, i radio, etc, og man skiller derfor fremdeles mellom ร og ล i thais rettskriving. I slutten av en stavelse uttales både ร og ล som [n]. *** อ har ingen egen fonetisk verdi, som bokstav brukes den kun som en «vokalbærer», når et ord begynner med en vokallyd og derfor ikke kan festes på en konsonant. อ brukes ellers som en vokal, men må da festes på en annen konsonant (se under).
Vokaler Som nevnt kan ikke vokaltegn opptre uavhengig av en konsonant: De må skrives sammen med en konsonant, og kan skrives over, under, foran eller bak denne konsonanten. Uavhengig av plasseringen av vokalen skal den alltid uttales etter den konsonanten den skrives sammen med. Dersom et ord begynner med en vokallyd, brukes bokstaven อ som «vokalbærer». I den følgende tabellen representeres konsonanten med « - » slik at man lettere kan se hvordan vokalen ser ut. Dersom det ikke er noen vokal tilhørende en konsonant, har alle konsonantene en eller [a] som skal uttales i stedet. Slik systemet er, burde det helst være den første, men praksis tilsier at det heller er den korte a-lyden som dominerer der ingen vokal er skrevet. Dette er gjerne en arv fra sanskrit, der det er kort a som skal leses der det ikke er noen skrevet vokal. Der en uskreven [a] følger konsonanten, er dette den siste lyden i stavelsen – det kan altså ikke være noen etterfølgende konsonant. Den siste konsonanten i et ord kan ikke ha en uskreven [a]; der den siste lyden i et ord er en kort [a], markeres dette alltid.
Vokalene kan deles i to kategorier: grunnvokaler, altså de basisvokalene som brukes, og sammensatte vokaler der to eller flere basisvokaler eller en kombinasjon av vokaler og konsonanter skrives om samme konsonant og disse representerer sammen en annen vokallyd, eller en diftong. Merk at noen vokalformer krever at det er en etterfølgende konsonant.
Grunnvokaler Grunnvokalene er her oppført i alfabetisk rekkefølge; merk at der det er to forskjellige tegn for kort og lang utgave av samme vokal, kommer den korte alltid før den lange i alfabetisk rekkefølge. Alfabetisk er vokalene sortert slik at vokaler som står etter konsonanten de hører til kommer først, så de som skrives over, de som skrives under og til sist de som står foran den konsonanten de hører til.
sara ( สระ ) betyr «vokal» på thai, og grunnvokalene har hvert sitt navn, som alle består av sara pluss den lyden de representerer (unntakene er –ั, som er en «annen utgave» av –ะ, og ไ– og ใ– som representerer samme lyd, og ellers ville hatt samme navn).
Symbol Navn IPA Transliterasjon Merknader–อ ang o kan også brukes som vokalbærer der et ord begynner med vokallyd, har da ingen uttale.–ะ sara a a brukes kun i slutten av en stavelse, noen ganger brukes denne for å vise at en annen vokal skal være kort (se under), men også da, kun i slutten av en stavelse. –ั – mai han-akat a samme verdi som –ะ, men brukes kun der en stavelse slutter med en konsonant: คะ [kʰa], men คัน [kʰan] –า sara a a lang a –ำ sara am am –ิ sara i i –ี sara i i –ึ sara ü ue guttural y –ื – sara ü ue denne må alltid ha en etterfølgende konsonant, der en stavelse slutter med denne lyden, følges konsonanten av อ: f.eks. มือ [] - hånd –ุ sara u u –ู sara u u เ– sara e e แ– sara æ ae โ– sara o o forskjellen for โ og ร (konsonanten «r») er at den første er høyere, og at den har «krøllen» på høyre side, mens «r»en har «krøllen» til venstre. ใ– sara aj maj muan ai ไ– sara aj maj malaj ai Det er ingen forskjell i uttale mellom ใ– og ไ–, de brukes primært for å skille ord fra hverandre, som ellers ville sett nokså like ut. (Diftongen «ai» opptrer svært hyppig på thai.)