Svelgen

Svelgen er et tettsted og administrasjonssenteret i Bremanger kommune i Vestland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar . Inntil første verdenskrig hadde ikke stedet noe navn og ble da vanligvis referert til som «bunden af Nordgulen fjord» eller med gårdsnavnene Sande eller Ris.

I 1912 ble det bestemt at bygda skulle kalles opp etter Svelgselva som opprinnelig var viktigste naturressurs, og som la grunnlaget for Svelgen som tettsted og industristed.

Tidlig på 1900-tallet så mange «fossespekulanter» potensialet i bygdas mange fossefall og rike nedbør. Først kom kraftutbyggingen med bergenseren Kristen Faye som første formann i Bremanger Kraftlag.

Deretter ble smelteverket bygd og som ble drevet av energien fra fossen. Tettstedet hadde sin befolkningstopp i begynnelsen av 1980-årene med nesten innbyggere. Elkem eier smelteverket som i 2022 heter Elkem Bremanger.

Historie Bosetting – næring Første spor etter mennesker i Svelgen er en steinøks som ble funnet på Sande. En vet lite om når de første folkene bosatte seg på Sande- og Risegårdene. Skriftlige kilder med navn på menneskene som bodde der, er datert til 1563. Da viser skattelistene at «Ivar på Rise betalte 1 daler i bondeskatt». På den tiden var det én gård på Sande og to på Rise. Livsgrunnlaget i bygda fram til 1900-tallet var husdyrhold, fiske, jakt samt skog- og sagdrift.

De hadde årgangssager (med vannføring hele året) både på Rise og Sande. Vannkraften i Svelgen ble utnyttet lenge før industrireisingen tok til. Både Rise- og Sandegårdene hadde sagbruk ved Svelgselva. Svelgselva var en av de få elvene i distriktet som hadde vannføring hele året.

I 1801 bodde 11 mennesker på de to brukene på Sande. På Rise var det fire bruk med en bosetting på 25 personer. Det var også minst to husmannsplasser her. I den trange fjordbunnen var det ikke nok dyrkbar jord til å gi livsgrunnlag for flere.

Kraftutbyggingen På fjellhyllene i området rundt Svelgen er det mange store og små vann med forgreininger opp til Ålfotbreen. Store nedbørsmengder, snøsmelting fra brefonner og det høye fallet ned mot fjorden gjorde stedet interessant da utbyggingen av fossekraften tok til rundt århundreskiftet. Den 3. mars 1914 ble A/S Bremanger Kraftselskab stiftet, med en aksjekapital på kroner.

Industrireisingen Under første verdenskrig var det gode økonomiske tider, og aksjekapitalen ble utvidet først til 5,4 millioner kroner, så til 7 millioner kroner. Det ble bestemt at kraften skulle brukes til sinkproduksjon. Våren 1917 kom ingeniør Diderich H. Lund til Svelgen som anleggsleder. Folketallet økte fra rundt 40 til 400 innbyggere på kort tid.

På grunn av husmangel ble det satt opp provisoriske brakker til arbeiderne. Byggingen av permanente boliger kom i gang sommeren 1917. Taubanebyggingen oppover de bratte fjelliene ble først bygd til Kneikevatnet og Svelgsvatnet og ble senere forlenget til Hjelmevatnet. Den i juli 1917 kom «Nordfjord 1» til Svelgen med turbinrør for den provisoriske kraftstasjonen som ble satt opp omtrent der garderobebygget står i dag. Dette var det første rutegående båtstoppet i Svelgen. Fast rutetrafikk kom først i gang året etter, da bryggen på Riseøyra ble bygd. Tidligere måtte folk hentet post og varer på det gamle handelsstedet Kjelkenes med egen båt.

Den første elektriske kraften ble installert i mai 1918 med en produksjon på 400 hk. Grunnarbeidene for sinksmelteverket i Breivika og på Langeneset startet opp i 1918.

Det ble også opprettet familieboliger, brakker, lagerbygg og trekai i Breivika. Da første verdenskrig tok slutt, ble behovet for metall på verdensmarkedet sterkt redusert og det ble dårlige tider for sinkprodusentene. Kort tid etter ble arbeidet i Breivika stoppet og folk måtte reise fra Svelgen.

Kraftproduksjon Ålfoten Interkommunale Kraftselskab ble stiftet i 1918. Etter drøftinger mellom selskapene i Svelgen og Ålfoten ble det inngått en kontrakt om levering av fra Svelgen for 20 år framover. Den første vellykka trykktunnelen (en tunnel uten foring med rør) i Norge ble bygd i Svelgen. Kraftstasjonen ble bygd samtidig med at anleggsarbeidet ved Svelgsvatnet drev på. I oktober 1921 ble kraftstasjonen satt i ordinær drift.

Stillstand Ingeniør Jens Kjølberg kom til Svelgen i 1919. Han var opptatt av å finne bedre smeltemetoder for produksjon av sink. I 1921 ble det bygd et forsøkshus i Breivika. Men usikre og økonomisk vanskelige tider satte en stopper for sinkproduksjon i Svelgen.

Skipsreder Wilhelm Jebsen, medeier og styremedlem i AS Bremanger Kraftselskab og direktør for Christiania Spigerverk, Gunnar Schelderup, kjøpte Rødsand Gruber i Romsdal i desember 1926. Kraften i Svelgen skulle brukes til smelting av malm fra Rausand. Dr.ing. Jørgen H. Andersen var administrerende direktør i selskapet fra 1923. Disse tre var drivkreftene bak det nye interessentselskapet som ble stiftet, Bremanger Rujernsverk.

Tidlig i 1927 begynte forhåndsarbeidet til smelteverket som skulle bygges. Opplæring av driftsmannskap til den elektriske smelteovnen foregikk i Oslo ved Christiania Spigerverk, der ingeniørene Georg Tysland og Ivar Hole hadde konstruert en ny ovn. De ledet også byggingen av den såkalte Tysland/Hole-ovnen i Svelgen. Dette var de to første teknisk brukbare elektriske rujernsovnene i verden. Ovnen i Svelgen var i drift i rundt 30 år.

14. november 1928 ble det første jernet tappet ved fabrikken. Som handelsvare fikk det nye rujernet navnet «VanTit» fordi malmen fra Rødsand Gruber inneholdt vanadium og titan.

Manglende erfaring og kunnskap om den nye teknologien var trolig årsaken til slaggeksplosjonen i ovnshuset den 17. november 1929 hvor seks mann mistet livet.

I depresjonstida i 1930-årene var det vanskelig å markedsføre et nytt produkt. Verket kom i økonomiske vansker, og ved en refinansiering i 1933 trakk Christiania Spigerverk seg som interessent. Etter høsten 1933 var rujernsverket i drift uten avbrudd. Salget på verdensmarkedet gikk lettere, og regnskapet kom nær i balanse i årene før krigen. I 1936 hadde verket 166 ansatte.

Krigsårene Allerede før Norge ble invadert 9. april 1940 var det mangel på kalkstein, da leiat nordover ble sperret. Til tross for råstoffmangel og etter hvert nedslitt utstyr greide man å holde produksjonen i gang opp gjennom krigsårene.

Tyskerne var fast stasjonerte i Svelgen fra våren 1941. Særlig første tiden førte de streng kontroll og vakthold ved verket.

De trange Gulenfjordene var gode gjemmesteder for tyske skip, og Svelgen ble brukt som konvoihavn. De siste krigsårene var det flere flyangrep der engelske bombefly forsøkte å senke skipene som la seg tett oppunder land inne i havnebassenget.

Fjellene i området var også gode gjemmesteder for motstandsbevegelsen. Det siste krigsåret holdt blant annet folk fra hjemmefronten og to Kompani Linge-karer til i en hytte ved Sørdalsvatnet.

Da tyskerne kom til Svelgen, tok de over blant annet Folkets Hus og Hus 8 i Villabakken. De bygde også brakker på Sande. Bortsett fra én ble alle revet etter krigen.

Etterkrigstiden Maskineri og ovnsmateriell ved verket var nedslitte da krigen tok slutt i 1945. Gjenoppreising og boligbygging kjennetegnet det første tiåret etter krigen. Blant annet ble kontorbygget satt opp. Damanlegget ved Hjelmevatnet ble bygd, og en fikk dermed en jevnere drift i vannfattige år. Christiania Spigerverk hadde vansker med å skaffe nok billig kraft, og stanset derfor rujernsovnen i Oslo i 1947. Året etter inngikk de en samarbeidsavtale med Årdal Verk og AS Bremanger Kraftselskab om leiesmelting i Årdal.

Eierskifte I 1955 gikk Christiania Spigerverk inn som ny eier av virksomheten i Svelgen, og navnet ble endret til Bremanger Smelteverk (BS), avdeling av Christiania Spigerverk.

Det ble iverksatt en storstilt utbygging av både kraft- og fabrikkanlegg. Fram til 1955 hadde verket bare hatt ett salgsprodukt, Vantit. Vannkraften kunne bygges videre ut og brukes til andre smelteprosesser og dermed gi virksomheten flere ben å stå på.

Ved å blåse oksygen inn i det flytende jernet oppsto en ny type jern. Bremanger Smelteverk utviklet det nye jernet som ble solgt under navnet BOB (Bremanger Oxygen Blown).

Ovn II ble bygd for ferrosilisiumsproduksjon og kom i drift sommeren 1956. Fe-Si var et nytt produkt som solgte godt. Sommeren 1963 ble det satt i gang enda en ny Fe-Si ovn. Ovn IV, ble tatt for å være den største i verden på sitt felt. Gamle ovn I ble ombygd i 1955, men produserte for lite og ble revet.

For å dekke økende etterspørselen ble en ny rujernsovn satt opp, ovn III som kom i drift i desember 1958. Med en driftsbelastning på opptil var den på det tidspunkt en av de største elektroovnene i verden.

Fra begynnelsen av 1960-årene ble det gjort forsø med framstilling av silisiummetall etter en ny metode. Forsøkene viste gode resultater, og i 1964 ble det satt i gang et anlegg for framstilling av Silgrain, som er handelsnavnet på dette produktet.

Landskapet endrer seg Bortsett fra fjellene har landskapet i bygda vært i gradvis endring fra utbyggingen begynte og frem til i dag. Det var liten plass til utvikling og bobygging mellom fjellene og fjorden. Manglende tomteareal har være et stort problem. Masse fra tomteutgravinger, fjellhaller, tunneler og slagg fra smelteproduksjonen ble etterhvert tippet i sjøen. Mesteparten av det som i dag er Svelgen sentrum, er bygd på disse utfyllingene.

Kraftutbygging Da nedgangstidene meldte seg for fullt i 1919, ble arbeidet på Svelgen II (fallet Hjelmevatn-Svelgen) stoppet. En var da kommet i gang med tilrigging og påhogg på fire tverrslag. Brakker og utstyr ble forlatt.

Vannene på hyllene øst for Hjelmevatn, mot Ålfotbreen, ble etter hvert overført til Hjelmevatn. Vannene ligger i et særdeles vanskelig terreng. For å komme fram til anleggsstedene, måtte det sprenges råder og settes opp stiger. Da dette anleggsarbeidet tok til i 1958, ved overføring av fem vann med fire tunneler, ble det benyttet helikopter.

Dette var det første større anlegget i Norge som i hovedsak var basert på helikoptertransport. I den nye kraftstasjonen som var bygd inne i fjellet, ble det montert to aggregater med en forsyning beregnet til 10 millioner kWh.

Videre kraftutbygging Vannene i nærområdet ble etter hvert overført til Svelgen I. Indrehusanlegget ble begynt utbygd sommeren 1961 og satt i drift i 1963. Rørgaten og kraftstasjonen er innebygd i fjellet, og om lag 120 millioner kWh blir årlig overført til verket i Svelgen. Rettene til Nordalsvassdraget ble sikret, og vassdraget ble ferdig utbygd i 1972, med årlig rundt 250 millioner kWh. I forbindelse med dette anlegget ble det sprengt ut tunneler. Samlet tunnellengde ved verkets anlegg er

Av den samlede tunnellengden er utsprengt etter 1955 da Christiania Spigerverk tok over driften. Det er bygd 13 damanlegg oppe i fjellene; 11 av disse er bygd etter 1955. Den totale kraftkapasiteten er på rundt Den gamle kraftstasjonen i Svelgen er fremdeles i drift og fungerer også som fjernstyringssentral for alle stasjonene.

I 1972 fusjonerte Christiania Spigerverk og Elkem-konsernet. Navnet til verket i Svelgen ble endret til Elkem–Spigerverket AS, Bremanger Smelteverk. Senere er navnet endret til Elkem ASA Bremanger Smelteverk eller Elkem Bremanger.

Ny utvikling Produksjon og salg økte år for år. I 1969 tok en ny anleggstid til. Nytt lager og plateverksted var ferdig i 1970. Garderobe- og velferdsbygget fra 1960 ble påbygd. På de to årene, frem til 1972, økte arbeidsstokken fra om lag 420 til 520. I tillegg hadde entreprenørene over 100 mann i arbeid. Det var blant annet for å øke produksjonen av Silgrain at en ny FeSi-ovn, Ovn V på ble bygd samtidig med utbyggingen av et nytt Silgrain-anlegg. Ovn V kom i drift i 1971, Silgrain-anlegget året etter.

Ovn V var datastyrt og den største smelteovnen i Europa. Bremanger Smelteverk var de første til å ta i bruk den nye datateknologien. Alt i 1967 fikk de prosesstyring av ferrovanadium-ovnen. Noe senere ble alle ovnene datastyrte.