Denne artikkelen omtaler skandinaviske romanifolk. For informasjon om Romfolket og sigøynerne, se egne artikler om disse. miniatyr|Jenny Emilie Pettersen, kjent som «Tater-Milla» Skandinaviske romanifolk eller tatere, også kalt de reisende, er en minoritet i Norge og Sverige med bakgrunn i innvandring til Vest-Europa i begynnelsen av 1400-tallet og til Norge på 1500-tallet. Opphavet til folket er usikkert men de fleste er nå enige om at de er en tidligere innvandring fra samme del av verden som romfolket/sigøynere kom fra rundt 300 år senere, det vil si at de har røtter i India og Pakistan. De to gruppenes ble etter hvert svært ulike særlig på grunn av at romanifolket gjennom flere hundre år har tilpasset seg og blitt påvirket av livet i Skandinavia.
Romani, også kalt norsk romani, er språket de snakket i Norge og Sverige. Studier av språk og migrasjonshistorie tyder på at romanifolket og romfolket har felles opphav i India. Det var lenge omstridt at romani hadde et slikt opphav.
De har tradisjonelt hatt et nomadisk levesett og har sannsynlig også tatt opp i seg andre med kulturer i Skandinavia. Enkelte mener at betegnelsen «Tater» kan komme fra krigerfolket tatarene, som hadde invadert Russland og deler av Europa noen hundre år tidligere, og at etterkommer kan ha blandet seg med romanifolket.
Mange av de voksne var analfabeter og de deltok ikke i arbeidslivet, barna fikk mangelfull skolegang, og giftemålsalderen er lav. Voksne og barn ble mobbet og trakassert på grunn av etnisk opphav, og fremmedfrykt var stor blant både av fastboende og autoriteter.
Romanifolket fikk hardhendt behandlet av myndighetene helt frem til ut på 1970-tallet. Med hjemmel i lovverket forsøkte man å begrense livsførselen deres og utslette kulturen. Forvisning fra landet, tvangsintegrering, tvangssterilisering, lobotomi, tvangsbortsettelse av barn og dødsstraff for lederne av reisefølger er noen av virkemidlene som norske myndigheter benyttet gjennom tidene.
8. april er den internasjonale romfolk dagen, mange romanifolk i Norge velger å holde denne dagen som sin merkedag. I Sverige feirer flere 29. september som sin merkedag, denne dagen er første gang folkegruppa er nevnt i svenske dokumenter i forbindelse med mikkelsmesse i 1512.
I 1999 fikk romanifolk/tatere i Norge status som nasjonale minoriteter, sammen med rom (sigøynere), jøder, kvener og skogfinner Det eksakte antallet romanifolk/tatere i Norge er vanskelig å fastslå nøyaktig, da det ikke føres offisiell etnisk statistikk, og mange velger å ikke stå frem offentlig med sin bakgrunn på grunn av historisk diskriminering.
Betegnelse Tater og de reisende brukes i samme betydning som romani eller mer korrekt Skandinaviske romanifolk. I resten av Europa brukes ofte betegnelsen romani på folket vi i Norge omtaler som romfolk.
I Stortingets innstilling fra 2020-2021 Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Nasjonale minoriteter i Norge – En helhetlig politikk avsnitt 1.3.5 Romanifolk/tatere står det:
Det vises i meldingen til at det som tradisjonelt har kjennetegnet romanifolk/tatere, er deres livsform som reisende. En stor del av romanifolket/taterne er i dag bofaste og jobber innenfor ulike typer yrker.
Romanifolk/tatere har vært en del av det norske samfunnet siden 1500-tallet. Gruppen har blitt utsatt for grove overgrep av norske myndigheter, både i form av forfølgelser, landsforvisninger, tvangssterilisering, bortadoptering av barn og andre assimileringstiltak. Mange har også opplevd mobbing, trakassering og overgrep i lokalsamfunnene de bor i. Tidligere tiders forfølgelser har ført til at en del av minoriteten har ønsket å holde identiteten sin skjult.
Det er ulike syn blant romanifolket/taterne om hvilken betegnelse som skal brukes på minoriteten. Noen foretrekker å kalles tatere, mens mange mener ordet tater er en nedsettende betegnelse, og ønsker å bli omtalt som romanifolk eller reisende. Myndighetene har derfor valgt skråstrekbetegnelsen romanifolket/taterne.
Det gis videre i kapitlet en omtale av romanifolkets/taternes språk og kultur, organisering blant romanifolket/taterne samt av Latjo drom (fast utstilling på Glomdalsmuseet). miniatyr|Romanileier i Sverige miniatyr|Romanifolk i Bohuslän Betegnelsen tater (svensk tattare) skriver seg trolig fra forestillingen om at de reisende kom fra landet "Tataria" eller Taterland. "Tartar" var en vanlig betegnelse på mongolske eller tyrkiske folkeslag som hadde kom til Europa østfra. I moderne tid brukes "tartar" om krimtartarer (en mongolsk folkegruppe) og om volgatartarer (en tyrkisk folkegruppe). Da medlemmer av den østeuropeiske grenen av romfolket ankom Norden på slutten av 1800-tallet, ble betegnelsen «sigøynere» brukt om dem. Før slutten av 1800-tallet, referte betegnelsen "sigøynere" derimot til romani eller sinti.Fogelberg, Martin (red.), 2000, Ja Devlesa! Gå med Gud! – om romerna och Svenske kyrkan, s. 23-27 I nyere historie brukes imidlertid betegnelsen ikke om romanifolk, men om den gruppen som nå kalles sigøynere. Taterne hevder ofte at de kan gjenkjenne hverandre basert på utseendemessige trekk, dialekt, klesstil, fremferd og andre særpreg.Larsen, Britt Karin, 2001, Et annet folk
I Norge og i Sverige opplevd man mobbing, trakassering og overgrep i lokalsamfunnene de bodde i, og ordet tater og taterunge har blitt brukt som et skjellsord. I Sverige velger mange å kalle seg selv resande romer eller resandefolket istede for «tattare», men i Norge er det mange som fremdeles kaller seg tatere og fremmer språket og kulturen.
Livstilen med å reise fra sted til sted var vesentlig for deres økonomiske tilpasning og en grunnleggende del av deres identitet. De reiste med hele familien, til fots og sov under åpen himmel, eventuelt gikk de med drakjerre eller hadde hest og vogn hvor alt de eide var. Langs kysten brukte de båt og ble omtalt som fant mens de selv omtalte seg som båtreisende. De hadde med seg ei lærskreppe med sengetøy og klær, og ei kaffekiste hvor kaffekjel, kaffe- og sukkerboks, tørrmat og bestikk ble oppbevart. Fra 1930-tallet og utover ble hesten byttet ut med bil og fra slutten av 1950-tallet og utover byttet mange ut teltet med campingvogn. Om sommeren slo de seg ned på steder med tilgang til drikkevann og om vinteren fikk de ofte lov til å sove i koier, hytter eller på låver hos gjestfrie bønder. miniatyr|Tollekniver med sølvslirer miniatyr|Handlagd blikkspann De solgte gjenstander de hadde laget eller byttet til seg, tigging forekom også i dårlige tider. Vareutvalget varierte ut fra hva de kunne lage og hva de fikk tak i, og var også påvirket av skiftende markedsbehov. Mange av dem ble regnet som dyktige håndverkere og laget lær, kobber, messing og enkelte også sølvarbeid. De solgte redskaper til bruk av bonden og på kjøkken som kjeler, kanner, kakeformer, sleiver og andre kjøkkenredskaper. Andre gjenstander de laget var kurver, kammer, kniver, smykker og de foretok reparasjonsarbeid. Kvinnene produserte ofte husflidsartikler, solgte småvarer og noen solgte skillingstrykk med nyheter eller viser. Spådomskunst var en vanlig inntektskilde blant kvinner som kunne håndlesing eller kortspådom. Romanifolket var kjent for å ha god kunnskap om dyrehold, og de drev ofte med hestehandel på de mange lokale markedene. Noen tok også på seg stell av hover og sår på bøndenes hester. Etter hvert som industrien tok over produksjonen av verktøy og husflidsartikler, på 1900-tallet, måtte romanifolket finne annet arbeid å tjene penger på. Mange drev med blikkenslagerarbeid som takrenner og pipebeslag, noen var skorsteinsfeiere, andre handlet med sølv, gull og ulike antikviteter.
Familien er meget viktig hos romanifolket. Romanifolket levde i storfamilier eller reisefølger som tradisjonelt hadde en patriarkalsk ledelsesstruktur, der den eldste og mest erfarne mannen i slekten ofte fungerte som leder. Han tok viktige avgjørelser om reiseruter, handel og konflikter. Kvinner hadde også en sentral rolle, særlig i økonomiske aktiviteter og som kulturbærere, men den formelle ledelsen lå som regel hos mennene. Eldre kvinner som «Tater-Milla» kunne ha stor innflytelse i miljøene, selv om den formelle ledelsen ofte lå hos menn. Hun ble et symbol på romanifolkets kultur og livsform, og hennes historie viser hvordan kvinner kunne være både økonomiske drivere og kulturelle lederskikkelser. Sang og musikk er også viktig for romfolk. Romanisanger, ofte kalt taterviser, ble fremført rundt bålet og gikk i muntlig arv fra generasjon til generasjon.
Klesdrakten hadde noen særtrekk men bar preg av det som til enhver tid var mulig å få tak i, i likhet med klærne til de fastboende på den tiden. Kvinnene dekket til håret med sin diklo, et hodetørkle knyttet på en spesiell måte, de bar gjerne fargerikt sjal, lange skjørt med flere lag, stor sølje og andre smykker. Kvinnene oppbevarte verdisakene i en løslomme under skjørtet, kalt posikka. Mennene hadde bukse, skjorte og ofte vest med sølvknapper. De brukte hatt eller andre hodeplagg, i halsen brukte de et fargerikt halstørkle av silke eller annet tøy. Tørkle var holdt sammen med en tung ring av edelt metall. I knappbelte med hadde de tollekniv, ofte med sølvslire, og fra slutten av 1800‑tallet var det vanlig med et lommeur med sølvlenke i vesten. Senere brukte flere av mennene mørk dress.
Det var store forskjeller i hvor godt de ble behandlet av de fastboende. Noen steder var de velkomne, andre steder ble de jaget vekk. Det var en generell oppfatning blant den øvrige befolkningen at tatere var late og enkelte mente også at de var tyvaktige. De som hadde dårlig inntrykk av dem hadde ofte lite kontakt med dem. Folk syntes kulturen med familier som ikke hadde fast bopel eller fast arbeid og så ut til å trives med det virket merkelig og fremmed. Det at romanifolkene var fattige men allikevel valgte å holde på kulturen sin kunne virke skummelt på noen, at de også kunne spå gjorde ikke frykten for dem mindre.
Romanifolket ble utsatt for en hardhendt assimileringspolitikk fra norske myndigheter. Lover og forordninger hadde et diskriminerende formål, noe som også skapte negative fordommer, frykt og mistillit mellom romanifolk og resten av befolkningen. De ble en tid nektes adgang til riket, de ble regnet som en «dysfunksjonelle kultur» og ble utsatt for tvungen bosetting. Barn ble tatt fra foreldrene og plassert i barnehjem og fosterhjem, hvor mange av barna ble utsatt for omsorgssvikt, mishandling og overgrep. Politikken med omsorgsovertagelse for romanibarn hadde som mål å bryte familiebånd og fjerne den reisende livsformen og kulturen. Tvangssterilisering og lobotomi ble også utført på romanikvinner og menn. Familier ble tvangsflyttet til en arbeidskoloni, med trussel om å miste barn eller annen straff, der de skulle vennes til å bli fastboende. Utover 1900-tallet fungerte den private organisasjonen Norsk misjon blant hjemløse mer og mer som statens «taterdirektorat» og stod for forfølgelsen av romanifolk inntil organisasjonen ble avviklet i 1989.
Romanifolket i Skandinavia har bånd til en undergruppe av den nordvesteuropeiske gren av romanifolket, romanisael. De har dermed slektskap til og sterke likhetstrekk med tilsvarende grupper i andre land, bla. annet Arli, Lovara, Cascarots og ikke minst romanichals som lever i England.
Etter noen spede forsøk på organisering, ble Romanifolkets Landsforening (RFL) etablert i 1995, som etter hvert skiftet navn til Taternes Landsforening. Senere er flere organisasjoner opprettet som Landsorganisasjonen for romanifolket, Romanifolkets Kystkultur og Romanifolkets Riksforbund.
Omstreifere Se også hovedside: Omstreifere
Omstreifer er en eldre, ofte nedsettende betegnelse på personer uten fast bosted som vandret rundt. Historisk ble ordet brukt av myndighetene som en juridisk sekkebetegnelse på folk uten fast bopel.