Sandefjord er en by og kommune i Vestfold, og er etter folketall den største kommunen i fylket og nest største i areal. Sandefjord sentrum ligger ved enden av Sandefjordsfjorden. Med halvøyene Østerøya og Vesterøya har kommunen en kystlinje på ca 160 km.
Kommunen grenser i nordøst til Tønsberg, i vest til Larvik og i øst til Tønsbergfjorden og Færder. Sandefjord har en liten eksklave, Himberg, som ligger omsluttet av Larvik like ved kommunegrensen. Sandefjord kommune innbefatter byen Sandefjord, og tettstedene Sandefjord ( innbyggere), Andebu ( innbyggere), Kodal ( innbyggere), Høyjord ( innbyggere), Stokke ( innbyggere), Fossnes ( innbyggere), Melsomvik ( innbyggere), deler av Vear ( av totalt ) og deler av Sem ( av totalt innbyggere) per . Tidligere var også Brunstad et tettsted i Sandefjord kommune fra sammenslåingen med Stokke kommune i 2017 til den ble utgått som et eget tettsted og innlemmet i Sandefjord tettsted 1. januar 2023. Siden 1. januar 2025 er også Verningen i Larvik med innbyggere del av Sandefjord tettsted.
Vestfoldbanen og europavei 18 passerer gjennom kommunen. Fergeselskapet Color Line driver fergerute til Strömstad i Sverige, og Sandefjord lufthavn, Torp har flyforbindelser til nasjonale og internasjonale destinasjoner. Sandefjord er kjent for sjøfart, skipsbygging, hvalfangst og kjemisk industri. Kommunen er også kjent for å huse restene av en by fra viktingtid i form av Gokstadhaugen og tilhørende hustufter og gateløp. Gokstadskipet ble funnet i 1880.
Sandefjord kommune innbefatter flere tidligere kommuner. Den 1. januar 1968 ble kommunen Sandar innlemmet i Sandefjord gjennom kommunesammenslåing, og den 1. januar 2017 ble kommunene Stokke (med unntak av Vear-området) og Andebu innlemmet i Sandefjord som et ledd i kommunereformen. Samtidig ble Sandefjords kommunenummer forandret fra 0706 til 0710 til 3804 til 3907, og kommunen fikk et nytt kommunevåpen.
Sandefjord er kjent for sjøfart og kjemisk industri. Historie fra skipsbygging og hvalfangst ble gjenspeilet i det lokale næringslivet med blant annet Jahres olje- og fettindustri, Framnæs Mekaniske Værksted og Jotun malingfabrikk. Jotun er i dag den største bedriften i Sandefjord.
Historie Vikingtid Det er mulig at byen Sandefjord har en forløper i en vikingtidsby av noe slag, beliggende i området Heimdal ikke langt fra Gokstadhaugen. Det er funnet tufter og gateløp. Dette er en bebyggelse som forsvant ca. tusen år før Sandefjord oppsto som by noen kilometer unna.
Gokstadskipet ble funnet nær byen i 1880, og er nå i Vikingskipshuset på Bygdøy i Oslo. Både Gokstadskip-kopien «Gaia» og hvalbåten «Southern Actor» har Sandefjord som hjemmehavn. Fullriggeren «Christian Radich» ble bygget ved Framnæs Mekaniske Værksted i byen. Her ble også Ernest Shackletons ekspedisjonsskip «Endurance» bygget i 1912.
Andebu-delen Norges eldste bevarte kirkebok er fra Andebu prestegjeld. Den er ført av forskjellige prester fra 1623 til 1738 og inneholder opptegnelser over døpte, vigde og døde. Boka ble etablert av sogneprest Peder Jenssøn Skabo, og oppbevares ved Statsarkivet i Kongsberg. Bare en håndfull prestegjeld i Norge har kirkebøker som er eldre enn 1650.
Frem til bystatus (1845) og eget prestegjeld og kommune (1877) I 1844 bodde det 751 personer på ladestedet Sandefjord. Stedets sentrum hadde en landlig karakter og besto i hovedsak av to gater med bebyggelse under Oddefjell (Preståsen). Ved lov av 23. juni 1845 ble Sandefjord grunnlagt som en by og fikk kjøpstadsrettigheters i Sandeherred kommune. Sandefjord kirke lå i Sandeherred prestegjeld sammen med byen Sandefjord inntil kgl.res. av 30. april 1877, da ved at kirkesognet og byen Sandefjord skulle bli skilt ut av som et eget Sandefjord prestegjeld og bykommune Sandefjord.
Telegraf og telefon I 1850 ble det levert post til Sandefjord to ganger i uken. Byen fikk telegraf i 1857, og den første telefonen kom i 1884.
Kurbadtiden
Før stedet ble utviklet som kurbad var det en del tømmerfløting ned fra Kodal til ladestedet, men mye av den indre del av fjorden var myrlendt og ubebodd. Men i 1837 etablerte privatlegen dr. Heinrich A. Thaulow Sandefjord kurbad der. Han hadde bodd i byen siden 1833. Kort tid etter oppdaget han en svovelholdig kilde som han tok i bruk i behandlingen. Likeledes innførte han bruk av maneter. Den såkalte thaulowske metode var en kombinasjonskur som bidrog til badets voksende ry.
Kurbadet var først og fremst en medisinsk institusjon med behandling av reumatiske lidelser som det viktigste. Kurmidlene omfattet blant annet svovelvann, gytje, bad i tang og bad i brennmaneter, og kurgjestene drakk sine glass svovelvann ved svovelbrønnen hver morgen.
Både kongehus, statsminister og ledende kulturpersonligheter kom på kur hit. Myrlendt var det fortsatt. For å komme fra den storslåtte sveitservillaen og til bygningene med badekulpene måtte man gå på stier av trelemmer over myra. Musikkpaviljonger ble satt opp langsetter, og andre steder, til underholdning av folk på vei over trelemmene til sin vederkvegelse. Det antas at omtrent mennesker gjestet badet i perioden 1837 til 1939. Det store flertall av gjestene var norske, men også dansker, svensker, tyskere, briter, amerikanere og russere var gjester her. Fra Tyskland via Sverige ble det satt opp egne direkte båter inn i fjorden.
Kurbadets renommé gjorde hele distriktet til et populært feriemål. Badet holdt åpent i tidsrommet 1. mai til 1. september. Mange innbyggere leide ut rom til badegjestene hvert år. Badets gjester hadde liten kontakt med lokalbefolkningen, men badets konserter og teatertablåer var åpne for innbyggerne.
1939 var badets siste sesong. Badebygningen er senere blitt restaurert og blir brukt som kulturhus og aktivitetssenter.
Hvalfangsttiden thumb|«Hvalfangstmonumentet» av billedhoggeren Knut Steen ligger ved indre havn og ble innviet i 1961. Allerede fra 1850 drev en del skuter fra Sandefjord selfangst og hvalfangst i Nordishavet og Finnmarkskysten. Dette var heller virksomhet i det små. Den norske hvalfangst i nord var mer en beskjeftigelse for folk langs landets vestvendte kyster.
I 1905 begynte den pelagiske hvalfangst. Chr. Christensen sendte da den første hvalfangstekspedisjonen fra Sandefjord til Sørishavet. I årene 1905 til 1914 ble det startet 25 hvalfangstselskaper i Sandefjord, og byen opplevde en sterk økonomisk oppgangsperiode. På slutten av 1920-årene hadde Sandefjord en flåte på 15 kokerier og over 90 hvalbåter. Da virksomheten var på sitt høyeste tidlig i 1950-årene, var det en hektisk aktivitet i havnen om sommeren når flåten var hjemme. Foruten mekaniske verksteder og andre produksjonsbedrifter, hadde også forretningsstanden gode kunder i de hjemvendte hvalfangerne. Over 2800 mann i området hadde hyre på hvalfangst i 1954.
Fra midten av 1950-tallet ble hvalfangsten gradvis nedtrappet. Hvalforekomstene ved Antarktis hadde minket dramatisk og verneinteressene ble stadig sterkere. En gradvis omlegging til tankfart, vitner om at også næringen selv forsto at hvalfangsteventyret gikk mot slutten. Utover på 1960-tallet gikk stadig færre ekspedisjoner sydover., Sesongen 1967/68 ble den siste for Sandefjords del.
I dag holdes minnene fra denne epoken i byens historie vedlike gjennom hvalfangstmuseet og den restaurerte hvalbåten «Southern Actor», som ligger ved museumsbrygga.
Store deler av sentrum er omfattet av NB!-registeret, Riksantikvarens liste over bymiljøer i Norge som har nasjonal kulturhistorisk verneinteresse.http://nb.ra.no/nb/index.jsf Riksantikvarens hjemmesider
Bybranner og murbyen i sentrum
Sandefjord sentrum har vært utsatt for flere bybranner, de tre første i 1882, 1900 og 1915.Riksantikvaren: NB!-rapport Sandefjord Brannen i 1900 var den største, og førte til omlegging av gatenettet da byen skulle gjenoppbygges.
Murbyen i Sandefjord sentrum ble til etter bybrannen i 1900 og den overordnede reguleringsplanen for brannområdet som ble laget i månedene etter. Byparken og de nærmeste kvartalene langs Kongens gate, Rådhusgata, Kirkegata, Jernbanealleen og Storgata fikk murgårder i rektangulære, korte kvartaler og bygårder i to og tre etasjer med gjennomarbeidede gatefasader, en bebyggelse med variasjon og stor opplevelsesverdi. Kongens gate ble den sentrale handlegaten også etter brannen.
At gjenoppbyggingen skjedde i løpet av et par år bidro til at preget ble enhetlig, med historisme og jugend som dominerende inspirasjon. Etter en brann langs Storgata i 1915 fikk denne gaten noen nye gårder i enklere jugend. Noen bygårder har blitt påbygget en etasje, og fasader har blitt endret, særlig gjelder det forretningslokalene i første etasje. Men Sandefjords murby er fortsatt en helhetlig og godt sammenhengende sentrumsbebyggelse.
Den 27. mai 1922 ble Sandefjord rammet av en bybrann for fjerde gang.Bybrannen, slektsdata.no Det var Sandefjord Trevarefabrikk som brant ned til grunnen, og som samtidig spredte seg til Heimdals kullager. I Sandefjord Blad kunne man lese på side 23: «Hele bebyggelsen mellom Trævaren og Laur. Larsens hus ble likeledes flammenes bytte. – Kjøpmann Martin Iversens våningshus og uthus, Hilda Slenes' spiseforretning og konditor Stenholdts uthus strøk med, og videre ble en lang rekke bygninger til dels meget sterkt brannskadet» Gnistregnet antente også skogbunnen i Preståsen, og truet lenge Hvalfangstmuseet, men disse flammene fikk man kontroll over. Brannskadene ble anslått til 300 000 kroner.
Kommunevåpen thumb|upright|Sandefjords kommunevåpen fra 1914 til 2017. Sandefjord ble tildelt sitt første kommunevåpen 9. mai 1914. Kommunevåpenet ble tegnet av Andreas Bloch og viste et vikingskip og en hval. Vikingskipet symboliserte Gokstadskipet, og hvalen symboliserte at Sandefjord i første halvdel av 1900-tallet var hovedhavnen for hvalfangst i Sørishavet.
Den 1. januar 2017 ble Sandefjord tildelt et nytt kommunevåpen, i forbindelse med sammenslåingen med Andebu og Stokke.Nytt kommunevåpen for nye Sandefjord kommune, Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Pressemelding, 9. september 2016 Våpenet bærer tittelen «Mot og Styrke», fremstår i fargene sort på gull, og ble tegnet av Erik Rastad fra Sandefjord, med visse modifikasjoner av heraldiker Jan Eide fra Oslo.Her er vårt nye kommunevåpen , Sandefjord kommune, mai 2016 Vedtaket om nytt kommunevåpen ble gjort av fellesnemnda på Skytterhuset i Andebu den 24. mai 2016. I sin søknad til departementet skrev fellesnemda for de tre kommunene:
Sammenslåingen med Sandar i 1968
Nabokommunen Sandar ble grunnlagt i 1838 under navnet Sandeherred. Sandefjord ble grunnlagt i 1845 som en kjøpstad (by) i Sandar kommune, frem til 1877 da Sandefjord ble skilt ut som en egen selvstendig bykommune. Det var tre grensereguleringer mellom denne kommunen og Sandefjord. Den 1. januar 1889 ble en del av Sandeherred med 318 innbyggere overført til Sandefjord.Dag Jukvam: Historisk oversikt over endringer i kommune- og fylkesinndelingen, Statistisk_sentralbyrå, Oslo, mai 1999, ISBN 82-537-4684-9 I 1931 ble en ny del av denne kommunen, som i mellomtiden hadde skiftet navn til Sandar, overført til Sandefjord. Dette området hadde 66 innbyggere. I 1950 ble ytterligere en del av Sandar, med 226 innbyggere, tillagt Sandefjord.
Sandar kommune ble slått sammen med bykommunen Sandefjord den 1. januar 1968. På sammenslåingstidspunktet var Sandar klart størst, med 24 898 innbyggere. Sandefjord hadde på denne tiden 6 242 innbyggere.
Kommunereformen i 2017
thumb|upright|Sandefjords nye kommunevåpen fra 2017 I 2004 foreslo en utredning fra konsulentselskapet Kaupang AS å slå sammen de tre kommunene Sandefjord, Stokke og Andebu.Kaupang: Kommunestruktur i området Stokke, Andebu og Sandefjord, desember 2014 Sandefjord ønsket en sammenslåing, men Andebu og Stokke var den gangen ikke interessert.