thumb|Sørsiden av kirken. thumb|Thurahs spiralspir som ble bygget på i årene 1749–1752. Vor Frelsers kirke er en kirke i nederlandsk barokk som ligger i Sankt Annæ Gade 29 på Christianshavn i København. Kirken er kjent for sitt spiralspir og den inneholder også en imponerende, utskåret orgelfasade fra 1698 og Nicodemus Tessins mesterstykke altertavlen.
Vor Frelsers kirke har en lang historie bak seg før dagens byggverk ble oppført og kirkens utseende slik den fremstår i dag ble oppført etter tegninger av Lambert van Haven og regnes for hans hovedverk. Femti år etter fikk den sitt særpregede spir etter tegninger av Laurids de Thurah.
Kirken ligger med symmetriakseen orientert fra sørvest – tårnet – mot nordøst – alteret – men for enkelhets skyld benevnes denne aksen som vest-øst i denne artikkelen. Tårninngangen kalles derfor vestportalen, selv om det ikke stemmer helt overens med kompasset.
Da Christian IV rundt 1617 bestemte seg for å anlegge Christianshavn, var den tenkt som en selvstendig kjøpstad på Amager. Den skulle derfor ha både en kirke og et rådhus. Rådhuset ble aldri bygget, men kirken var med allerede på Johan Semps første utkast til en byplan for området i september 1617. Her var kirken plassert tett ved det sentrale torget, men allerede desember samme år ble planen endret og kirken flyttet til en posisjon vest for den nåværende kirkens. Rundt 1620 ble det lagt et fundament på dette stedet, men det skjedde ikke noe mer.
Det tredje forsøket kom i 1639 i form av en midlertidig kirke som ble reist like sør for den nåværende. Idéen var å oppføre en bygning som kunne benyttes som kirke inntil den planlagte var ferdig og siden kunne fungere som skole, preste-og kapellanbolig. For at det ikke skulle ofres for mye på bygget, ga kongen Niels Trolle beskjed om å finne brukbart inventar i lageret på slottet. Trolle var blitt ansatt som byggmester.
Byggingen startet med oppfylling av den lave, sumpete grunnen. Det ble lagt et fundament i 2 stens tykkelse, men murene var bare en og en halv stens tykke, så dermed ble det murt fem støttepilarer på hver langside. Bygningen var 60 alen lang, men bare 13 alen bred (cirka 37,5 x 8 m). Langmurene var 9 alen høye (ca. 5,5 m) og gavlene 14 alen (ca. 8,7 m). Murerarbeidet gikk raskt og det var avsluttet innen utgangen av 1639. Murene var åpenbart for tunge, for allerede i begynnelsen av 1640 begynte de å gi etter slik at man måtte mure ekstra støttepilarer på innsiden.
Det var to rekker med vinduer rundt på bygningen, av hensyn til pulpiturene. I tømrerkontrakten nevnes et tårn, som antakelig var en takrytter. Det nevnes også et «skur» foran inngangen, altså et våpenhus. Det var plassert ved nordsiden, tett på vestgavlen. Innvendig var det ét stort rom med bjelkeloft og mursteinsbelagt gulv. Et korgitter skilte koret fra skipet og i skipet var det pulpiturer, antakelig på alle tre sider.
Kirken ble innviet i mai 1640 selv om det åpenbart manglet mye arbeid. Først i oktober 1641 var det synsforretning over tømrerarbeidet. Hastverket med å få bygningen oppført hadde sine følger. Da man endelig kunne flytte inn i den nåværende kirken i 1696, var den midlertidige så forfallen, at man ikke kunne bruke den til de formål som man opprinnelig hadde planlagt. Den ble brukt som billedhuggerverksted i noen år, inntil den i 1708 ble solgt til nedrivning. I 1709 ble fundamentet også revet og dermed var sporene av Christianhavns første kirke slettet.
Den midlertidige kirkens utgifter til inventar ble også holdt på det jevne. Alteret besto av eikeplanker på et murt fundament. Altertavlen og prekestolen ble kjøpt fra Sankt Petri kirke i København. Christian IV skjenket altersølvet, og messehagler ble overført fra Slotskirkens beholdning. Døpefonten beskrives som et lite åttekantet furubord. Kirkens orgel ble levert av Johan Lorentz og omtales kun som et positiv, noe som antakelig innebærer et instrument med bare et manual og ingen pedal.
Det meste av inventaret er siden forsvunnet, men ikke alt. Blant annet et sett alterstaker fra 1670, et nattverdssett, et maleri og klokkene som ble overført til den nye kirken. Prekestolen og et sett alterstaker fra 1640 ble overtatt av Kærby Kirke, og Abel Cathrines Stiftelse overtok noe av altersølvet, som senere er gått videre til pleiehjemmet Gammel Kloster og Københavns Bymuseum.
Neste plan for den prosjekterte kirken ble klar først i 1668. Nå var det Frederik III som sto bak og planen brøt med forgjengerne ved å plassere kirken ved Strømmen (det nåværende Havneløbet) rett ved den første Knippelsbroen. Det ble kjørt mengdevis av stein til den nye plassen, men mer skjedde ikke. I 1672 fikk Christian V området avgrenset med en kampesteinsmur og bygningens grunnplan avmerket med fundamentstein, men så gikk arbeidet i stå igjen og til sist ble prosjektet gitt opp til fordel for Lambert van Havens plan.
Lambert van Havens kirke Femte forslag til en kirke på Christianshavn kom fra Lambert van Haven og var det største og flotteste av dem alle – i virkeligheten alt for stort til den lille nye byen. Akkurat når forslaget ble fremlagt vites ikke, men regnskapene starter i 1681, da de forberedende arbeidene var godt i gang. Man valgte en tomt til bygningen, like vest for den midlertidige kirken, som denne hadde brukt som begravelsesplass.
Byggeprosessen Det første året eller mer gikk med til å forberede den lavtliggende, sumpaktige grunnen til å kunne bli byggeplass. Det ble kjørt jord til, det ble lagt dreneringsgrøfter og man hentet fundamentsteinene fra de tidligere forsøkene på å få bygget en kirke. I denne perioden var det ikke mye å gjøre på byggeplassen for arkitekten og det daglige arbeidet ble ledet av presidenten for Københavns magistrat Peder Hansen Resen. Resen fant en mann med sans for det praktiske, Johannes Christensen Meller og satte han til å organisere byggeprosessen, fra 1682 med tittelen kirkeverge. Meller skulle senere stige i gradene og ende opp med selv å bekle posten som byens president. Meller har etterlatt seg et stort antall regnskapsbøker fra byggeperioden. De er ført med en usedvanlig detaljert nøyaktighet og setter en i stand til å følge hvordan byggeperioden skred frem. Hva regnskapene imidlertid ikke avslører er hvorfor arbeidet tok så lang tid som det gjorde.
thumb|Grunnplan.1681 gikk med på å fylle jord på tomten og fra vår og sommer 1682 meddeles det bare at grunnen dreneres. Først utpå høsten ble bygningens plassering utpekt og det ble slått påler ned der den skulle stå. Det ble gravd fundamentsgrøfter og den 19. oktober kunne Christian V legge ned grunnsteinen til kirken. Det ble i den anledning slått en medalje, hvor man kan se kirken med det spiret i barokk som det var meningen at den skulle ha. Samme dag godkjente kongen offisielt van Havens tegninger til kirken.
Etter vinterpausen gikk murerarbeidet i gang våren 1683, i første omgang med grunnvollen. Av murermestrenes utregning kan man slutte seg til at ved utgangen av 1684 må murene ha vært ca. 3 alen høye. Arbeidet fortsatte gjennom 1685 og 1686 og ved arbeidets start i 1687 var man 15 alen opp på de murene som skulle ende opp med å være 30 alen høye (cirka 19 meter). I mars 1687 skrev kongen til magistraten at han gjerne så kirken under tak samme år eller neste. Tar man i betraktning det trege byggetempoet må det sies å ha vært et optimistisk ønske og kongen måtte da også vente 5 år på at det kom tak på bygningen.
1687 var også året da Nicodemus Tessin besøkte byggeplassen. Man vet at Tessin var kritisk overfor van Haven, men man vet ikke i detalj hva kritikken gikk ut på. Antakelig syntes Tessin, som hadde studert i Roma, at van Havens nederlandsk-inspirerte barokkstil var gammeldags, sammenlignet med den romerske, som han kjente fra sine reiser. Det er ting som tyder på at van Haven tok noe av kritikken til etterretning. Det er ujevnheter i murverket, noe som indikerer at det opprinnelig har vært planen å lage hvelvingene i sideskipene lavere enn i midtskipet og at dette underveis ble endret til samme høyde. Tessins synspunkter syntes å ha gjort inntrykk på kongen, da det var han og ikke van Haven, som senere ble bedt om å tegne altertavlen.
I løpet av 1687 og 1688 ble murene ferdige og deretter var det mest de tre steinhuggerne som figurerer i regnskapene. De laget baser og kapitéler til pilarene og gikk derpå i gang med hovedgesimsen. Arbeidet tok sin tid og først i 1690 avregnes det for det siste arbeidet, utført i mai måned. Samtidig murtes de fire store pilarene inne i kirken. De var av tegl nederst, da denne delen skulle kles med panel og øverst av sandsteinsblokker rundt en teglkjerne. I 1691 var man åpenbart blitt usikker på underlagets stabilitet, for her berettes det om at det ble gravd dype graver rundt pilarene og at gravene ble fylt med kampestein. Ved utgangen av 1691 var muringen av buene mellom pilarene og veggene startet.
Fra våren til høsten 1692 ble takets tømmerkonstruksjon av pommersk furu reist. Murerne gikk i gang med å mure tårnet og steinhuggerne leverte sandsteinsdetaljene til dette. Det følgende år murtes de mindre hvelvene i kirkerommet, mens de store måtte vente, da murerne først skulle dekke taket med glasert nederlandsk taksten. Noe av taket ble dekket med kobber, som man kan se på bildet. Ved utgangen av 1693 var kirken endelig under tak, nå hadde også tårnet fått et spir, selv om den lille teglbekledde, pyramideformede hetten ikke minnet mye om van Havens planlagte store barokkspir.
I 1694 ble hvelvingene murt ferdig og steinhuggeren Christian Nerger kunne begynne på stukkaturen. Andre steinhuggere arbeidet i denne perioden på vestportalen under tårnet, som ble bygget opp i november. Maleren Hans Jørgen Drost, som malte og forgylte portalen, dekorerte også de 25 taklukene på kirkens tak med bilder av apostlene, patriarkene, evangelistene og de fire store profetene. Bildene er dessverre forlengst gått tapt. Under muringen av veggene hadde man satt inn vinduenes jernrammer, men ikke tatt høyde for hvor mye murverket ville tåle. Trykket ble så stort på rammene at jernrammene sprakk. En smed fikk midt i 1694 som oppgave å ta alle vindusrammene ut og rette dem ut igjen.
Det var mest innredningen av kirkerommet det ble arbeidet på i 1695. Det ble satt opp stukkatur (en blanding av gips, marmorstøv og kalk), det ble malt, lagt gulvfliser og kirkebenkene ble satt opp. I starten av 1696 var man travel med å få de siste detaljer på plass, slik at kirken endelig kunne innvies den 19. april, med kongelig deltakelse og en stor seremoni, 14 år etter at man begynte å klargjøre tomten.
Laurids de Thurahs spir Selv om kirken nå var offisielt navngitt og ble tatt i bruk, så var den ikke ferdig. De sentrale inventardelene, som alter og prekestol, var av klart midlertidig karakter og fremfor alt manglet det et skikkelig spir på tårnet. I 1732 fikk kirken et alter, som kunne sammenlignes med bygningen; så storslått var det (se nedenfor), men i starten av 1740-årene, hvor Thurah i sine arkitekturbøker betegnet kirken som den prektigste i København, manglet den stadig prekestol og spir.
I 1744 skrev Københavns magistrat, via Kancelliet, til Christian VI og foreslo diplomatisk, at kongen burde fullføre sin forfaders prosjekt, ved å bygge van Havens spir. Det ble imidlertid ikke iverksatt noe, for kongen døde i 1746. Magistraten forsøkte igjen i 1747, og den nye kongen, Frederik V, skjenket 5 000 riksdaler til oppføringen av spiret og man skulle bruke den tidligere godkjente modellen som nå ble oppbevart i Rådstuen.
Spiralspiret thumb|left|«Frelsermannen».