Hans Urs von Balthasar (født 12. august 1905 i Luzern, død 26. juni 1988 i Basel) var en sveitsisk teolog. Han hører til de viktigste katolske teologer i det 20. århundre. Han spilte en betydningsfull rolle under det annet Vatikankonsil.
Liv og virke Bakgrunn Hans Urs von Balthasar fom fra en velstående familie. Hans første utdannelse fikk han av benediktinerne ved deres klosterskole i Engelberg i det sentrale Sveits. Før han fullførte den videregående utdannelse ble han imidlertid flyttet av foreldrene til kollegiet Stella Matutina drevet av jesuittene i Feldkirch i Østerrike.
Jesuitt, prest Han studerte i Wien, Berlin og Zürich, og tok doktorgraden i tysk litteratur. I 1928 sluttet han seg til jesuittene og studerte teologi i München og Fourvière (Lyon). Balthasar ble ordinert i 1936. Han arbeidet i Basel som studentprest fra 1940. I Fourvière studerte han under Henri de Lubac og i Basel studerte han Karl Barths teologi.
I 1944 grunnla Balthasar sammen med Adrianne von Speyr St. Johannes-instituttet og måtte forlate jesuittordenen i 1950. Det var etter konflikter med de konservative blant jesuittene, etter at han sa at Gud hadde kalt ham til å virke i Johannesfellesskapet. Dermed tapte han sin posisjon og rett til å undervise. Dette innebar at han fortsatt var prest, men var uten kirkelig tilforordning (inkardinasjon).
Prest utenfor jesuittordenen Samtidig som han var direktør for St. Johannes-instituttet, tjenestegjorde han i Chur bispedømme.
Likesom Karl Rahner og Bernard Lonergan, to andre samtidige fremstående teologer, søkte han på kristen grunn å skape et intellektuelt møte av modernismens reduksjonisme og antroposentrisme, i en streben etter å utfordre filosofiens antagelser. I tilnærming, kildevalg og interesseområde var Balthasar en eklektiker. Et eksempel på dette er hans dialog med den reformerte teologen Karl Barth, hvis arbeider Balthasar var den første katolikk som analyserte. Enn mer kontroversiell var hans bok Mysterium Paschale, i vilken han hevder at helvetet kan være tomt.
Hans trilogi i syv bind, Herrlichkeit, Theodramatik og Theologik, behandler emnene teologisk estetikk, teistisk dramatikk samt forholdet mellomn kristologi og ontologi. Han har også skrevet om helgener og kirkefedre, foretatt litterære analyser, og meget mere. Dertil medgrunnla han i 1972 det katolske teologiske tidsskriftet Communio, med Joseph Ratzinger, Henri de Lubac og Walter Kasper.
Gjennom sine mange publikasjoner og virksomhet som foredragsholder åpnet han særlig den patristiske arven på nytt for teologien og den kristne tro.
Han ble utnevnt til kardinal av pave Johannes Paul II, men døde i sitt hjem i Basel to dager før overleveringen av kardinalhatten og ble dermed aldri innsatt. Han var tiltenkt San Nicola in Carcere som titteldiakonia.
Referanser
Eksterne lenker
Artikel im Historischen Lexikon der Schweiz The Cardinals of the Holy Roman Church
Kategori:Sveitsiske katolske teologer Kategori:Sveitsiske katolske prester Kategori:Sveitsiske jesuitter Kategori:Sveitsiske kardinaler Kategori:Personer fra Luzern Kategori:Tidligere jesuitter Kategori:Kristologer