Kongsberg (opprinnelig Konningsberg) er en bykommune og historisk bergstad i Buskerud. Den ligger øverst i Lågendalen og nederst i Numedal. Den grenser i nord til Flesberg, i øst mot Øvre Eiker og Holmestrand, i sør mot Skien, Siljan og Larvik, og i vest mot Notodden og Midt-Telemark kommuner. Kongsberg har 29 173 innbyggere (pr. 1. januar 2026).Statistisk sentralbyrå Nabobyene er Rjukan, Notodden, Hokksund og Drammen. mini|Parti af Kongsberg. Illustrasjon hentet fra boken «Norge fremstillet i Tegninger», Joachim Frich (1848) mini|NS Krums kart over Kongsberg fra 1884 mini|Fotokrom av Kongsberg 1890-tallet, sett fra sør mot nord. Våpenfabrikken ses til venstre ved Numedalslågen, Kongsberg kirke ligger omtrent midt i bildet mini|Christian IV grunnla bergstaden Konningsberg da han i 1624 besøkte Sandsvær for å inspisere sølvfunnene. Han deltok aktivt i planleggingen av byen og sølvverket og beordret bl.a. bygging av en egen kongebolig mini|Numedalslågen deler Kongsberg i to: Vestsiden («Vestsia») og Østsiden («Nymoen»). Nybrua forbinder de to bydelene.|alt=
Kongsberg ble etablert som industriby med utgangspunkt i sølvgruver som ble etablert i 1623; fra 1683 var Kongsberg en av to bergsteder i Norge (ved siden av Røros). Kongsberg ble innlemmet i Buskerud amt i 1760. Kongberg var Norges største bergverkssamfunn og landets eldste industriby, og var ved midten av 1700-tallet Norges nest største by. Tradisjonene fra Kongsberg Våpenfabrikk har gitt byen betydelige fagmiljøer innen produksjon av høyteknologivåpen, bildeler og utstyr til skipsfart, luftfart og olje- og gassindustrien. Kongsbergindustrien omsetter årlig for nær 40 milliarder NOK OREEC. De største selskapene er Kongsberg Gruppen (Kongsberg Defence & Aerospace og Kongsberg Maritime), TechnipFMC og Kongsberg Automotive.
Numedalslågen deler byen i to. Vestsiden («Vestsia») er den eldste og mest opprinnelige delen av bergverksstaden, med den unike barokk-kirken som et landemerke ragende over den øvrige bebyggelse. Østsiden (Nymoen) har et mer moderne sentrumspreg med handlegater, skoler, hoteller og buss- og jernbanestasjon. Til tross for sin industri har Kongsberg store naturområder med skog og fjell. Mot sør ser man Skrimfjell, mot nord ligger Blefjell. Et alpinanlegg og velutbygget skiløypenett ligger rett ved bykjernen. Den historiske gruveåsen med Jonsknuten mot vest er et fredet kulturlandskap som med sin særegne natur og mange kulturminner fra bergverkstiden er et populært friluftsområde hele året.
Areal og befolkning mini|Vestsiden med Numedalslågen og kirken I 1964 ble Kongsberg, Øvre Sandsvær, Ytre Sandsvær, Jondalen i Flesberg og Øvre Jondalen i Gransherad slått sammen til den nye Kongsberg kommune. Kommunen har et areal på 792,0 km², og 1. april 2010 var det innbyggere. De fleste innbyggerne bor i tilknytning til bykjernen, eller i de omkringliggende områdene Heistadmoen, Skollenborg, Saggrenda, Hvittingfoss og Passebekk.
Kongsberg er Norges 6. største innlandsby, det vil si uten kystlinje. Den er som innlandsby kun forbigått av Sarpsborg, Skien, Lillehammer, Hamar og Gjøvik hva gjelder folketall. De største boligområdene i Kongsberg er Gamlegrendåsen, Madsebakken/Hindtåsen og Raumyr. Tettstedet Kongsberg har innbyggere og et areal på km² per 1. januar . Byen er den nest mest folkerike i Buskerud, etter Drammen.
Gater og veier Se utdypende artikkel Liste over Kongsbergs gater
Historie mini|«Hyttegata» på Vestsiden, en gang et typisk boligstrøk for sølvverksarbeidere mini|Det originale Glogerorgelet i Kongsberg kirke mini|Alle norske konger som har besøkt Kongsberg har sine monogrammer meislet inn i fjellveggen, Kronene i Håvet. I vikingtiden lå stedet der byen Kongsberg senere ble grunnlagt helt i ytterkanten av Vestfold, et av fylkene som da utgjorde Viken (eller Vika). Fra middelalderen lå området i Akershus len, som fra 1600-tallet ble videreført som Akershus stiftamt frem til 1919. Kongsberg ble i 1760 innlemmet i Buskerud amt, et underamt til Akershus.
1600-tallet Kongsberg ble grunnlagt av kong Christian IV i 1624, etter at det var blitt funnet sølv der året før. Bergstaden Konningsberg og kongelig sølvverk ble anlagt året etter. Den offisielle historien vil ha det til at det var gjeterbarna Jacob Grosvold og Helga Værp som oppdaget sølvet en sommerdag i 1623. Senere forskning har funnet indikasjoner på at det også før dette var lokal kjennskap til eksistensen av edle metaller i traktene.
Til Kongsberg Sølvverk hentet Christian IV tyskere fra sølvgruvene i Sachsen og Harz.Hans-Heinrich Hillegeist: Auswanderungen Oberharzer Bergleute nach Kongsberg/Norwegen im 17. und 18. Jahrhundert. In: Hans-Heinrich Hillegeist und Wilfried Ließmann (Hrsg.): Technologietransfer und Auswanderungen im Umfeld des Harzer Montanwesens. ( = Harz-Forschungen, Band 13), S. 9-48. Verlag Lukas, Berlin 2001, ISBN 3-931836-56-8 I tillegg kom det tyskere fra andre gruver i Norge. Tyskerne kom for å bistå med essensiell kunnskap om gruvedrift, og dette var spesielt viktig i oppstartfasen for bergstaden Kongsberg. Før 1623 var området der byen nå ligger utmark for gårder i storbygda Sandsvær.
Fire år etter grunnleggelsen av Sølvverket var de fleste av de 150 arbeiderne og funksjonærene ennå tyskere. Nordmenn fikk gradvis innpass i arbeidsstokken, og ble ansatt som arbeidsledere (stigere). I 1636 arbeidet 137 tyskere og 160 nordmenn ved verket, i 1648 150 tyskere og 240 nordmenn. Gruvene skiftet eiere de første årene, i andre halvdel av 1600-tallet drev for eksempel hertugdømmet Kurland i dagens Latvia gruver på Kongsberg og Eidsvoll. Det var under denne perioden Kongsberg fikk kallenavnet "Koenig" av de tyske arbeiderne.
I 1683 ble Sølvverket statens eiendom for godt. Rask utbygging gjorde at antallet arbeidere mot slutten av 1600-tallet steg betraktelig. Andelen nordmenn i arbeidsstokken økte, men funksjonærstillingene fortsatte lenge å være tyskdominerte. Kongsberg ble nærmest et lite stykke Tyskland i Norge: Gruvene fikk tyske navn, gudstjenesten var først kun på tysk, senere både på tysk og på dansk. På Kongsberg rettet man seg dessuten etter den tyske bergrettsordningen. Juridisk innebar dette at byen ble styrt etter forordninger som delvis fristilte bergverkssamfunnet fra landets øvrige lovgivning. Tyskerne brakte med seg en egen bergmannsdrakt og en sosial ordning (Knappschaft) med bl.a. gratis legehjelp, pensjonsordninger, sykelønn for arbeiderne og lørdagsfri. Kongsbergs særegne løkkejordbruk var trolig også inspirert fra Tyskland. Det ga status å være ikke-norsk. Michael Heltzen, Sølvverkets første norske direktør (Oberberghauptmann) ledet verket i dets storhetstid. Han hadde opprinnelig et norsk navn, men da han som ung dro på dannelsesreise til tyske bergverk, forandret han sitt egentlige navn Mikkel Hellesen til Michael Heltzen. Inntektene fra Sølvverket gav verdifulle tilskudd til den slunkne danske statskassen. Det er blitt hevdet at Danmark-Norge i vesentlig grad finansierte de stadige krigene mot Sverige med sølv fra Kongsberg. Det edle metallet ble dessuten stadig viktigere i den dansk-norske statens valutaproduksjon. For å komme nærmere råvarekilden ble derfor Den Kongelige Mynt i 1686 flyttet fra Akershus til Kongsberg.
1700-tallet Under den store nordiske krig var byen i 1716 et hovedmål for Karl XIIs felttog som ble stanset ved Gjellebekk skanse på Lierskogen og ved Norderhov på Ringerike.
Kongsberg var med 8.086 innbyggere ved Folketellingen 1769 Norges nest største by etter Bergen, og arbeiderne utgjorde rundt 90 % av byens befolkning.Ståle Dyrvik: «Den lange fredstiden 1720-84», Norges historie bind 8 (s. 287), Cappelens forlag, 1988, ISBN 82-574-0443-8 I 1770 sysselsatte Sølvverket 4.200 mann. Kongsberg var i denne perioden et tydelig sosialt hierarki, der majoriteten bestod av arbeidere ved Sølvverket, organisert i et strengt rangsystem basert på ulike yrkestitler og ansvarsmengde tilknyttet gruvedriften. I tillegg omfattet bergverksamfunnet også den lokale bondestand, håndverkere og en mer eksklusiv krets med borgerskap og den dansk-norske statens embetsmenn. Formet etter Christian IVs ordre om kvartalform fikk bysentrumet sin konsentrasjon på vestsiden av Numedalslågen. Her lå arbeiderboliger, staselige patrisierhus, smelteverk og Den Kongelige Mynt. En latinskole ble opprettet i 1719, og i 1757 ble Bergseminaret etablert, Norges første høyere utdanningsinstitusjon.
Ned- og oppgangstider i Sølvverket gjorde at innbyggertallet svingte tilsvarende gjennom årene. 1750-årene og 1760-årene var de virkelig gode årene. Den vakre Kongsberg kirke, innviet 1761, vitner om den velstand og fremtidstro som preget byen i denne tiden. Dens størrelse, byggkvalitet og rike utsmykninger viser at den var beregnet på en kommende storby.
Imidlertid var kirkegården helt utilstrekkelig i forhold til byens innbyggertall. Den danskfødte legen Hans Rosted (1761–1816), som var virksom som bergmedicus (bergverkslege) på Kongsberg i tiårsperioden 1792-1802, skrev: «Der var sammenpakket så mange Liig, at de døde, som skulde jordes, undertiden næppe kom halvanden alen dybt i jorden.» Kirkens nabolag var derfor sterkt plaget av likstank på varme sommerdager.Ståle Dyrvik: «Den lange fredstiden 1720-84», Norges historie bind 8 (s. 307)
Berglegen Rosted så en nød og elendighet blant arbeiderne som rystet ham, og som han beskrev i Forsøg til en medicinsk topographie over bergstaden Kongsberg, utgitt i København i 1814. Kongsbergs større og konkurransen med andre byer drev prisene på matvarer i været, selv om byens øvighet hadde satt makspriser som ikke måtte overskrides. Markeder og torgdager skulle sikre rimelige vareleveranser, men de fleste arbeiderne opparbeidet likevel gjeld hos leverandørene. Kostholdet var ensidig og dårlig. Mot slutten av 1700-tallet ble poteter og sild vanlig, men ennå var melmat og vassvelling det det ble spist mest av. Kjøtt var sjeldent, fisk enda sjeldnere. Om vinteren kom det iblant en slede med torsk fanget i fjorden. Berglegen nevner skjørbuk, diaré, forstoppelse og parasitter som de vanligste sykdommene ved siden av «brystsvakhet» og yrkesskader. Rosted skrev at bergverksarbeideren mer lignet «en vandrende skygge enn et menneske». Barna var bleke og gustne, med oppblåste mager.Ståle Dyrvik: «Den lange fredstiden 1720-84», Norges historie bind 8 (s. 294)