Russland dekker det meste av de nordlige områdene av superkontinentet Eurasia. Siden Russland dekker så store områder er det både ensformig og mangfoldig. Både topografien, klimaet, vegetasjonen og jordsmonnet spenner over enorme avstander. Fra nord til sør er Den østeuropeiske slette kledt med tundra lengst nord, så barskog (taiga), så blandings- og lauvskog, sletter (steppe) og halvørken (ved Kaspihavet) ettersom vegetasjonen endrer seg med klimaet. Sibir viser en lignende inndeling. Landet inneholder 40 biosfærereservater definert av UNESCO.
Plassering og grenser Russland ligger på nordlige og midlere breddegrader på den nordlige halvkule og er mye nærmere Nordpolen enn ekvator. Landet er enormt stort, til sammenligning nesten to ganger så stort som USA og mer enn 50 ganger så stort som Norge, og dekker et areal på 17,1 millioner kvadratkilometer. Det er en åttendedel av de befolkede landområdene på jorda. Kontinentalmessig er Russland delt i to, en europeisk og en asiatisk del: Europeisk Russland (også kalt Sentral-Russland og Vest-Russland) utgjør 25 % av landets areal. Det dekker 40 % av Europa, og nesten hele det geografiske Øst-Europa. Sibir utgjør 75 % av landets areal. Det dekker hele Nord-Asia, altså rundt av hele Asia.
Den europeiske delen inneholder det meste av industri og jordbruk i Russland, samt rundt 78 % av befolkningen. Det var her, omtrent midt mellom elven Dnepr og Uralfjellene at Det russiske riket tok form.
Fra vest til øst strekker landet seg fra Kaliningrad (eksklaven som siden 1991 har vært skilt fra resten av landet av Litauen) til øya Ratmanov (en av Diomedesøyene) i Beringstredet. Dette er omtrent samme avstand som fra Norge og vestover til Alaska. Fra nord til sør strekker landet seg fra de nordligste arktiske øyene i Frans Josefs land til sørenden av republikken Dagestan ved Kaspihavet, en avstand på 4500 km med særdeles variert, og ofte ugjestmildt, terreng.
Russland har en omkrets på 57 792 km og har den lengste landegrensen i verden, noe som var medvirkende til stor uro for den nasjonale sikkerheten i sovjettiden. Langs den 19 917 km lange grensen ligger fjorten land. Åtte av disse eksiserte ikke før tidlig i 1990-årene da Sovjetunionen brøt sammen. Disse «nye» nabolandene er Kasakhstan i Asia, og Estland, Latvia, Litauen, Belarus, Ukraina, Georgia, Abkhasia, Sør-Ossetia og Aserbajdsjan i Europa. De andre grenselandene er Nord-Korea, Kina, Mongolia, Polen, Norge og Finland. Lengst nordøst går det 86 km lange Beringstredet mellom Russland og USA.
Rundt av Russland grenser til vann. Så godt som hele nordkysten ligger godt nord for polarsirkelen. Det meste av kysten er låst i isen store deler av året, bortsett fra området rundt havnebyen Murmansk der effekten av Golfstrømmen fremdeles gjør seg gjeldende. Tretten randhav og deler av verdshavene Nordishavet, Atlanterhavet og Stillehavet omgir landet.
Administrativ inndeling Med et par unntak ble de fleste av de administrative områdene fra Sovjetunionen stående uendret i Russland. I 2006 var det 88 administrative områder kalt føderasjonssubjekter. Av disse er 21 republikker, sju er krajer (territorium), 48 er oblaster (provinser), et autonomt oblast og ni autonome distrikter, kalt okruger. Byene Moskva og St. Petersburg har også føderal status.
Republikkene inkluderer mange forskjellige folkeslag, inkludert nordeuropeere, tatarer, kaukasusfolk og innfødte sibirfolk. De største føderasjonssubjektene ligger i Sibir. Øst i sentrale områder av Sibir ligger Sakha (Jakutsk) som er det største føderasjonssubjektet i landet og den største nasjonale underinndelingen i verden. Det nest største er Krasnojarsk kraj som ligger sørvest for Sakha i Sibir. Kaliningrad oblast er det minste oblasten og den eneste eksklaven til Russland. De to mest folkerike subjektene, Moskva oblast (med byen Moskva) og Krasnodar kraj, ligger begge i den europeiske delen av Russland.
Topografi og drenering Geografer har tradisjonelt delt inn de enorme områdene i Russland i fem naturlige soner: tundrasonen, taiga- eller skogssonen, steppe- eller slettesonen, den halvtørre sonen og fjellsonen. Det meste av Russland består av to sletter (Den østeuropeiske slette og Den vestsibirske slette), to lavland (det nordsibirske lavlandet og Kolymalavlandet lengst nordøst i Sibir), to platå (Det sentralsibirske platå og Lenaplatået i øst) og en rekke fjellområder som hovedsakelig ligger lengst nordøst eller langs grensen i sør.
Økoregioner thumb|250px|Området rundt Ural, med en skisse over overgangene mellom temperert skog, taiga, steppe og den halvtørre sonen
thumb|450px
Den østeuropeiske slette Den østeuropeiske slette utgjør det meste av Europeisk Russland. Den vestsibirske slette, som er den største i verden, strekker seg østover fra Uralfjellene til elven Jenisej. Siden terrenget og vegetasjonen er relativt ensartet i hver av de naturlige sonene er Russland tilsynelatende et ensformig land. Likevel inneholder de russiske landområdene alle de store vegetasjonssonene i verden bortsett fra tropisk regnskog.
Tundra thumb|Kart over arktisk tundra thumb|right|250px|Kart over det russiske Arktis.
Det russiske Arktis strekker seg nesten 7000 km fra vest til øst, fra Karelia og Kolahalvøya til Nenetsk, Obbukta, Tajmyrhalvøya og Tsjuktsjerhalvøya (Kolyma, Anadyr, Kapp Dezjnjov). Av de russiske øyene og øygruppene i Nordishavet finner vi Novaja Semlja, Severnaja Zemlja og Nysibirøyene.
Rundt 11 % av Russland er tundra, en treløs, myrlendt slette. Tundraen er den nordligste sonen i Russland, og strekker seg fra finskegrensen i vest til Beringstredet i øst, og går så sørover langs stillehavskysten til de nordlige områdene av Kamtsjatkahalvøya. Sonen er mest kjent for de store reinflokkene, for midnattssol og mørketid og det harde klimaet. De lange, harde vintrene og mangelen på sollys gjør at bare mose, lav, musøre og små busker klarer å gro i den ufruktbare permafrosten. Frostforvitring er den viktigste fysiske prosessen her som gradvis former landskapet som ble kraftig endret av isbreene under siste istid. Mindre enn 1 % av innbyggerne i Russland lever i denne sonen. Fiske- og havneindustrien nordvest på Kolahalvøya og de store olje- og gassfeltene nordvest i Sibir er de største næringene på tundraen. Med 180 000 innbyggere er Norilsk den nest største byen nord for polarsirkelen i Russland etter Murmansk.
Taiga
thumb|Taiga dekker de høye breddegradene mellom tundraen og steppene. Taigaen, som er det største skogområdet i verden, består hovedsakelig av bartrær som gran, sibiredelgran, furu og lerk. Dette er den største natursonen i Russland, et område omtrent like stort som hele USA. I den nordøstlige delen i dette beltet finnes de kaldeste bebodde områdene i verden. Taigasonen strekker seg i et bredt belte langs midlere breddegrader fra grensen mot Finland i vest til Verkhojanskfjellene i det nordøstlige Sibir og helt sør til sørkysten av Bajkalsjøen. Isolerte områder med taiga eksisterer også langs fjellkjedene som de sørlige områdene av Uralfjellene og i Amurdalen ved grensen til Kina. Rundt 33 % av innbyggerne i Russland lever i denne sonen, som sammen med et belte av blandingsskog i sør inkluderer det meste av den europeiske delen av Russland og de gamle landområdene til de første slaverne.
Blandings- og løvskog Blandings- og løvskogsonen er et trekantet område som er bredest i vest og blir smalere og smalere mot Uralfjellene. De mest tallrike tresortene er eik og gran, men mange andre vekster finnes også, som ask, osp, bjørk, agnbøk, lønn og furu. Mellom taigaen og den skogkledte steppen er et smalt belte med bjørk og osp øst for Uralfjellene helt til Altajfjellene. Mye av skogssonen her er hogd ned for at området kan benyttes til jordbruk, særlig i den europeiske delen. Som følge av dette har dyrelivet blitt tynt, men fremdeles er rådyr, ulv, rødrev og ekorn vanlige.
Steppe
Steppen har lenge blitt regnet som et typisk russisk landskap. Det er et bredt belte av treløse, gresskledte sletter avbrutt av fjellkjeder som strekker seg fra Ungarn gjennom Ukraina, Sør-Russland og Kasakhstan til Mandsjuria. Det meste av steppesonen i Sovjetunionen lå i Ukraina og Kasakhstan og den mye mindre russiske steppen ligger hovedsakelig mellom disse to nasjonene, sørover til Svartehavet og Kaspihavet før de glir over i den gradvis tørrere republikken Kalmykia. I et land av ekstremer gir steppesonen de gunstigste forholdene for menneskelige bosetninger og jordbruk på grunn av de moderate temperaturene og tilstrekkelige mengder solskinn og fukt. Selv her blir likevel jordbruket innimellom rammet av uforutsigbare nedbørsmønster og av og til katastrofale tørkeperioder.
Topografi thumb|Topografisk kart over Russland. Områdene i sør og i øst er de mest fjellrike, mens det vestlige Sibir og den europeiske delen av landet er langt flatere. De fleste fjellkjedene i Russland ligger hovedsakelig langs kontinentalskillet (Uralfjellene), langs den sørvestlige grensen (Kaukasus), langs grensen til Mongolia (de østlige og vestlige Sajanfjellene og den vestligste delen av Altajfjellene) og i Øst-Sibir (fjellkjedene på Kamtsjatkahalvøya og mindre fjell som strekker seg langs Okhotskhavet og Japanhavet). Russland har ni store fjellkjeder. Generelt er den østlige delen av landet mer fjellendt enn den vestlige halvdelen, mens de indre områdene er dominert av lave sletter. Den tradisjonelle delelinjen mellom øst og vest er Jenisejdalen. Jenisej renner mellom Det sentralsibirske platå i øst og Den vestsibirske slette fra områdene nær grensen til Mongolia og nordover til Nordishavet vest for Tajmyrhalvøya.
Uralfjellene Uralfjellene er den mest kjente av fjellkjedene i landet fordi de danner en naturlig grense mellom Europa og Asia. Fjellkjeden strekker seg 2100 km fra Nordishavet til de nordlige områdene av Kasakhstan. Uralfjellene er riktignok ikke særlig høye og danner ikke en stor naturlig barriere. Flere lave fjelloverganger gjør at de fleste store transportårene østover fra Europa går gjennom fjellene. Den høyeste toppen, Narodnaja, er bare 1894 meter over havet. Uralfjellene inneholder mange verdifulle mineraler.
Den vestsibirske sletta Øst for Uralfjellene ligger Den vestsibirske slette, som dekker et område på mer enn 2,5 millioner kvadratkilometer, og strekker seg omtrent 1900 km fra vest til øst og omtrent 2400 km fra nord til sør. Mer enn halvparten av området ligger under 500 meter over havet og sletten inneholder noen av de største myrområdene og elveslettene i verden. De fleste innbyggerne på sletten bor i den tørrere delen sør for 55 ºN.
Det sentralsibirske platå Regionen like øst for Den vestsibirske slette er Det sentralsibirske platå, som strekker seg østover fra Jenisejdalen til Lenadalen. Regionen er delt inn i flere platå med høyder mellom 320 og 740 meter over havet. Det høyeste punktet er rundt 1800 meter over havet nord i Putoranfjellene. Sletten grenser i sør til Bajkalfjellene og i nord til Det nordsibirske lavlandet, en fortsettelse av Den vestsibirske slette som strekker seg inn på Tajmyrhalvøya i Nordishavet.
Sajan- og Stanovojfjellene