Skottlands geografi er svært variert, fra jordbruksområder i lavlandet til nakent høyfjell, fra store byer til ubebodde øyer. Skottland ligger nordvest i Europa og utgjør den nordligste tredjeparten av øya Storbritannia med over 790 omliggende øyer og øygrupper.
Skottlands eneste landegrense er til England, som i likhet med Skottland er del av staten Storbritannia. Denne grensen er lang og går i nordøstlig retning fra Solway Firth i vest til Nordsjøen på østkysten. Øya Irland ligger på andre siden av North Channel, fra den sørvestligste delen av det skotske fastlandet. Norge ligger nordøst for Skottland, på den andre siden av Nordsjøen. Atlanterhavet, som omgir Skottlands kystlinje og øyer i vest og nord, gir landet et maritimt temperert klima.
thumb|left|upright|Inndelingen mellom høylandet og lavlandet. Skottlands topografi er kjennetegnet av Highlandforkastningen, en forkastning som går på tvers av det skotske fastlandet fra Helensburgh til Stonehaven. Denne forkastningen skiller to regioner med distinkt forskjellig topografi, nemlig høylandet i nord og vest og lavlandet i sør og øst. I den kuperte høylandsregionen ligger de fleste av Skottlands høye fjell, inkludert Ben Nevis, som er Skottlands høyeste punkt. Lavlandsområdene sør i Skottland er flatere, og mesteparten av befolkningen bor her. Ved siden av høy- og lavlandet på fastlandet regnes øyene som en tredje region. Øyene består først og fremst av øygruppene Shetland, Orknøyene og Hebridene (indre og ytre), men også en del mindre øygrupper og øyer.
Befolkningstettheten er størst i det smale beltet kjent som Central Belt mellom Firth of Clyde og Firth of Forth. Glasgow er den største byen i Skottland, men Edinburgh er hovedstad og politisk og administrativt sentrum for landet. Det er fire andre større byer (engelsk: City): Aberdeen, Dundee, Inverness og Stirling.
Store forekomster av naturressurser som kull, jern og sink bidro i betydelig grad til den industrielle veksten i Skottland på 1800-tallet og første del av 1900-tallet. I dag er energi den naturressursen som i størst grad har betydning for Skottlands økonomi. Selv om Skottland fortsatt er den største produsenten av olje innenfor den europeiske union, har produksjonspotensialet for fornybar energi som vind- og bølgekraft vokst fram som et viktig økonomisk og økologisk spørsmål de siste årene.
Geologi og geomorfologi thumb|left|upright|Landskap og geologiske skiller i Skottland Se også: Skottlands geologi
Skottland har et landareal på 78 772 km², omtrent 30 % av det totale areal til Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland. Fastlands-Skottland har en kystlinje på 9 911 km.
thumb|Topografisk kart over det sentrale Skottland Skottlands landformer er skapt av en geomorfologisk utvikling gjennom platetektoniske bevegelser etterfulgt av erosjon fra isbreer.
Det viktigste geologiske skillet i Skottland er Highlandforkastningen, som deler landet inn i «høylandet» og «lavlandet». Det skotske høylandet består for det meste av fjell og utgjør det mest høytliggende området i Storbritannia. De femti høyeste fjellene på De britiske øyer ligger i det skotske høylandet. Great Glen deler igjen høylandet i Grampian-fjellene i sørøst og «Northwest Highlands» i nordvest. Det skotske lavlandet kan deles inn i tre: Southern Upland er et område med åser og fjell opp mot med kupert jordbrukslandskap og lynghei. Det ligger sør for en forkastning mellom Girvan i Ayrshire i vest og Dunbar i East Lothian i øst. Det sentrale lavlandet er et lavtliggende område i riftdalen mellom Highlandforkastningen i nord og Southern Upland-forkastningen i sør. Den tredje delen som regnes til lavlandet er den nordøstlige delen øst for fjellområdet Cairngorms i høylandet.
Klima thumb|Grafisk framstilling av normalt klima gjennom et år i Edinburgh. Den røde linja viser gjennomsnittlig daglig maksimumstemperatur i celsius, den blå linja daglig minimumstemperatur. De lyseblå søylene viser gjennomsnittlig nedbørsmengde pr måned i millimeter. thumb|Regnbue i Sterling. thumb|Skyer ved Glencoe. Klimaet i Skottland er temperert og svært omskiftelig, men ekstremvær er ikke vanlig. Skottland ligger i den nordøstlige Atlanterhavet med et maritimt klima påvirket av den varme Golfstrømmen. Skottland ligger på samme breddegrad som Newfoundland og Labrador i Canada, men har et langt mildere klima.
Gjennomsnittstemperaturene er lavere enn i resten av Storbritannia. Kulderekorden for Storbritannia er på og ble registrert i Braemar i Grampian-fjellene 10. januar 1982, senere tangert i Altnaharra 30. desember 1995. Maksimumstemperaturene vinterstid er i gjennomsnitt sommerstid 14,9–16,9 ℃. De vestlige kystområdene har mildere klima enn områdene i øst og innlandet på grunn av påvirkningen av Golfstrømmen og de kaldere overflatetemperaturene i Nordsjøen. Høyeste registrerte temperatur i Skottland er på målt i Greycrook i regionen Scottish Borders 9. august 2003.
Den totale nedbørsmengden varierer mye forskjellige steder i Skottland — det vestlige høylandet er et av de mest nedbørsrike områdene i Storbritannia med en årlig nedbørsmengde opp mot Dette skyldes de topografiske forholdene med mye fjell langs kysten, som gir orografisk nedbør, som dannes av at luft som strømmer mot et fjell løftes oppover av fjellet. Denne bevegelsen oppover fører til at luften avkjøles, noe som igjen fører til at luftfuktigheten kondenserer og danner skyer og nedbør. Til sammenlikning opplever mange steder i det østlige Skottland mindre enn årlig nedbør, siden de ligger i regnskyggen av det vestlige høylandet. Nedbør i form av snø er ikke vanlig i det skotske lavlandet, men blir mer vanlig jo høyere man kommer. Deler av det skotske høylandet har et gjennomsnitt på 36 til 105 snødager årlig, mens noen vestlige kystområder har mellom 0 og 6 dager med snø i året.
Øya Tiree i Hebridene hadde totalt 329 soltimer i løpet av mai måned 1916 og det samme i mai 1975, det høyeste antall månedlige soltimer som er registrert noen gang i Skottland. Ved sommersolverv er det ikke helt mørkt om natten i de nordligste øyene i Skottland. Lerwick på Shetlandsøyene har fire timer mer dagslys midt på sommeren enn London har, men dette er naturlig nok motsatt ved vintersolverv. Det årlige gjennomsnittlige antallet soltimer varierer fra så lite som i høylandet og i nordvest til opp mot lengst øst og sørvest på kysten.
I likhet med resten av De britiske øyer har Skottland stort sett vind fra sørvest, som bringer varm, våt og ustabil luft inn fra Atlanteren. Det er mest vind i de nordvestlige delene av landet, og deler av Ytre Hebridene, Orknøyene og Shetland opplever over 30 dager med sterk vind hvert år. Sterke atlantiske lavtrykk er vanlig om høsten og vinteren i Skottland.
Fysisk geografi thumb|Fastlands-Skottlands nordligste punkt på Dunnet Head. thumb|Bound Skerry (med fyret) på Shetland er Skottlands østligste punkt. Ytterpunkter Ytterpunkter på det skotske fastlandet er: Nord: Easter Head på halvøya Dunnet Head i Caithness. Øst: Keith Inch i Peterhead i Aberdeenshire. Sør: Mull of Galloway i Dumfries and Galloway. Vest: Corrachadh Mòr på halvøya Ardnamurchan i Highland.
Mange tror John o' Groats er det nordligste punktet i Skottland og på øya |Storbritannia, på samme måte som mange tror Nordkapp er Norges nordligste punkt. Uttrykket «John o' Groats to Land's End» brukes på samme måte som «Nordkapp til Lindesnes». Men det er altså Easter Head som ligger lengst nord i Fastlands-Skottland (og Knivskjellodden som ligger lengst nord i Fastlands-Norge).
Ytterpunktene i Skottland inkludert øyene er: Nord: Out Stack, nord for Muckle Flugga og Unst på Shetland Øst: Bound Skerry i Outer Skerries på Shetland. Sør: Mull of Galloway, som Fastlands-Skottland (se ovenfor). Vest: Rockall eller Soay på St Kilda i de Ytre Hebridene.
Rockall ble annektert av Storbritannia i 1972 og administrativt lagt under Harris i den skotske regionen Ytre Hebridene, men Storbritannias suverenitet over Rockall er bestridt av Irland, Island og Danmark/Færøyene.
Skottlands geografiske midtpunkt ble i 2002 beregnet av Ordnance Survey til å ligge på , i en åsside like ved Loch Garry. Det geografiske midtpunktet til Fastlands-Skottland ligger på , ca. fem kilometer nord for fjellet Schiehallion.
Fjell
thumb|Ben Nevis er den høyeste toppen i Skottland og Storbritannia. Skottland er den suverent mest fjellrike delen av De britiske øyer. Det meste av fjellområdene ligger nordvest for Highlandforkastningen, i fjellkjedene Grampian-fjellene og Northwest Highlands. På øya Skye ligger Cuillin-fjellene, som er et eksempel på en fjellkjede utenfor dette området.
Vest i Grampianfjellene ligger Ben Nevis, som med en høyde på er det høyeste fjellet i Skottland og på De britiske øyer. Etter Ben Nevis følger Ben Macdhui og Braeriach som nest og tredje høyest. Disse to ligger i fjellområdet Cairngorms i den nordøstlige delen av det skotske høylandet. Fjellet Càrn Eige er det høyeste fjellet nord for Great Glen, men bare det tolvte høyeste i Skottland/Storbritannia.
Fjell i Skottland klassifiseres på en spesiell måte etter både høyde over havet og relativ høyde. Topper med en høyde over kalles Munro (etter sir Hugh Munro). Det er 284 fjell i Skottland som har denne klassifiseringen; alle ligger i det skotske høylandet. Oppdaterte lister over fjelltopper med klassifisering utarbeides av Scottish Mountaineering Club. Siste og gjeldende revisjon av deres liste over Munroer er fra 1997.
Det skotske lavlandet i sør og øst har som navnet antyder ikke så høye fjell. Her er det åser og mindre fjell opp mot Southern Upland utgjør et relativ høytliggende område som strekker seg på tvers av Skottland fra Galloway i vest til Berwickshire i øst.
Kystlinje thumb|left|Satellittbilde av Skottland thumb|Machair på øya Tiree. thumb|Kilt rock på Skye. Skottland har en total kystlinje på 13 155 km når man inkluderer øyene. Særlig vestkysten har mange innbuktinger, med flere fjorder (kjent som firth eller sealoch) og halvøyer. Østkysten er mer jevn, men også her er det fjorder, bukter og estuarer. Det er også partier med flatt landskap med lange sandstrender, og fruktbar jord av tidligere havbunn kjent som machair.
Fastlands-Skottland har en kystlinje på 9 991 km. I sørvest begynner den i bunnen av den store fjorden Solway Firth i Irskesjøen, som danner sjøgrense mellom Skottland og England. Isle of Man ligger sørvest for munningen av Solway Firth. Fra Solway Firth går kystlinjen vestover, med unntak av innbuktningene Wigtown Bay og Luce Bay, til den når Skottlands sørligste punkt Mull of Galloway. Herfra går skottlands kystlinje nordover langs østsiden av North Channel til sørspissen av halvøya Kintyre. PÅ vestsiden av North Channel ligger Irland. Den skotske østsiden av North Channel åpnes av den store fjorden Firth of Clyde mellom Galloway og Kintyre. Firth of Clyde går helt inn til elven Clydes estuar vest for Glasgow, og har også større sidearmer i Loch Fyne og Loch Long. Her er Skottland på sitt smaleste, og fra Firth of Clyde går kanalen Forth og Clyde-kanalen tvers gjennom landet til Firth of Forth på østkysten. De store øyene Arran og Bute ligger i Firth of Clyde.
Nordvest for Kintyrehalvøya ligger de store øyene Islay og Jura, og nord for dem igjen går Firth of Lorn nordvestover, og over i Loch Linnhe som går helt inn til Fort William. Den andre store kanalen i Skottland, Caledoniakanalen, går fra Fort William til Inverness i bunnen av Moray Firth på østkysten.
Nord for Firth of Lorn ligger øya Mull og halvøya Morvern, nord for dem igjen ligger halvøya Ardnamurchan med Fastlands-Skottlands østligste punkt. Videre nordover ligger den lille øygruppa Small Isles og så Skye som er den største øya i de indre Hebridene. Mellom fastlandet/Skye og Ytre Hebridene går det store sundet kjent som the Minch.