Fosendialekt eller fosning er ei undergruppe av uttrønderske dialekter som blir snakka i det meste av landskapet Fosen.
I moderne bruk refererer navnet Fosen til kommunene på Fosenhalvøya (Indre Fosen, Ørland, Åfjord og Osen), men historisk har også kommunene sørvest for Trondheimsfjorden (Hitra, Frøya og gamle Agdenes, Snillfjord og Hemne) hørt til under regionen Fosen, og dialektene i disse bygdene (unntatt Hemne og det meste av Snillfjord) er også fosenmål.
Avgrensning Fosenmåla tilhører dialektgruppa trøndersk, og deler sentrale fellestrekk med andre trønderdialekter. Noen viktige er apokope etter jamvektregelen, tjukk l, palatalisering og vokalsenking. Vi kan dele trøndersk inn i uttrøndersk og inntrøndersk, og her hører fosenmåla inn under uttrøndersk sammen med nordmørsk og ytre namdalsk. Uttrønderske dialekter har til felles er at språkendringa jamning ikke har gått like langt som i inntrøndersk, slik at de uttrønderske dialektene har tiljamna former som vækka 'uke' og stægga 'stige' der inntrønderske har de utjamna formene vukku og ståggå.
Videre kan vi avgrense fosenmåla fra nordmørsk og ytre namdalsk etter hvilken vokal svake hunkjønnsord av jamvektstypen ender på. I fosenmål ender de på -a (ei vækka, ei kjærra), men i nordmørsk og ytre namdalsk ender de på -å eller -o (ei vækkå/vækko, ei kjærrå/kjærro). Etter denne definisjonen havner dialekten i gamle Hemne kommune inn under nordmørsk sjøl om bygda historisk har hørt til regionen Fosen og at dialekten ellers har mye likt med fosenmål (og trøndersk) som det ikke deler med nordmørsk (f.eks. itj i stedet for ikkje som nektingsadverb). De sørligste delene av ytre Namdalen (Flatanger og Namsos) utgjør et overgangsområde mellom fosenmål og ytternamdalsmål. De har for det meste fosenske former (f.eks. ei vækka), men det finnes mange spor i dialekten etter et tidligere system som likner på det indre namdalske (f.eks. loddo 'løe' og mosso 'myse'). Fra et moderne perspektiv vil det være mest riktig å gruppere disse dialektene sammen med fosenmåla heller enn de ytternamdalsmåla, men ikke alle gjør dette.
Inndeling av fosenmåla Ola Stemshaug foreslo ei tredeling av fosenmåla basert på data han samla inn på 1960-tallet. Inndelingskriteriet er i hovedsak jamvektsformene.
Ytrefosensk har tiljamna former av den "klassisk fosenske" typen (ei vækka). Dette er det desidert største av områdene, og omfatter alle fosenbygdene med direkte kontakt til Norskehavet eller Stjørnfjorden, hele veien fra Hitra i sør til Osen i nord. Indrefosensk har mange utjamna former, bl.a. bårrå 'bære', kåmmå 'komme' og såvvå 'sove' (ytrefosensk vil her si bærra, kåmma og såvva). Indrefosensk er den sørlige delen av fosenmåla og blir snakka i bygder som Lensvik, Stadsbygd, Skaugdalen og Leksvik. Fordi de utjamna formene samsvarer med de inntrønderske måla i sør og øst, kan indrefosensk klassifiseres som et overgangsområde mellom fosenmål og disse. Dalfosensk har mange utjamna former, slik indrefosensk også har. I tillegg har -i holdt seg som endingsvokal her (ein oksi, ein måni), i stedet for å ha blitt til -e, som ellers på Fosenmål. Dette har de felles med dialektene i øst. Dalfosensk er den østlige delen av Fosen - de indre dalområdene fra Åfjord til Osen.
Lydsystemet (Fonologien)
Vokalene Moderne fosendialekt har de ni vokalene vi finner i det vanligste norske vokalsystemet: /a/, /e/, /i/, /u/, /ʉ/, /y/, /æ/, /ø/, /ɔ/ (med norske bokstaver a, e, i, o, u, y, æ, ø, å). Dialekten har også de tre typiske diftongene /œu/, /ɛi/ og /œy/ (au, ei, øy). På tradisjonell fosendialekt får /e/ en åpen, æ-aktig uttale foran palatal konsonant, slik at ord som 'kveld' og 'svett' får uttale som kvællj og svættj. Dette er ganske særegent for fosendialekt i forhold til andre trønderske dialekter. I tillegg blir /ʉ/ til /o/ foran palatal llj og nnj, slik at 'ull' og 'munn' blir ollj og monnj, men slik er det i mange andre trønderske dialekter også, så dette er ikke unikt for Fosen.
Konsonantene Som andre trønderdialekter har fosenmåla relativt mange konsonantlyder i forhold til andre norske dialekter. I tillegg til b, d, f, g, h, j, k, l, m, n, ng (/ŋ/), p, r, s, t og v, som resten av norsk har, har tradisjonell fosensk/trøndersk i tillegg:
Tjukk L (/ɽ/) i ord som æLg og joL 'jord'. De retroflekse lydene (/ʈ/ /ɖ/, /ɭ/, /ɳ/ og /ʂ/) i ord som kort, garn og vers (av r+alveolar konsonant) De palatale lydene (/c/, /ɟ/, /ʎ/ og /ɲ/) i ord som kvittj, kladdj, ballj og mannj. Den ustemte palatale l-en (/ɬ/) i ord som tahljåt 'taslete' og vihljt 'vilt'. En ustemt versjon av r foran k og p i ord som væhrp 'verpe', mahrk 'mark', åhrk 'orke'. Hos noen har denne ustemte r-en gått over til retrofleks: værsp, marsk, årsk.
Bøyingssystemet (Morfologien)
Substantiv Som i andre norske bygdedialekter, kan substantiv ha tre ulike kjønn på fosendialekt. {| class="wikitable" |+Substantivbøying på fosendialekt ! ! ! ! colspan="2" |Entall ! colspan="2" |Flertall |- ! ! ! !Ubestemt !Bestemt !Ubestemt !Bestemt |- ! rowspan="4" |Hankjønn ! colspan="2" rowspan="2" |Sterke |ein hæst |hæst'n |hæsta |hæstan |- |ein lægg |læggen |lægge |læggen |- ! rowspan="2" |Svake !Jamvektsord |ein stægga |stæggan |stægga |stæggan |- !Overvektsord |ein onge |ongen |onga |ongan |- ! rowspan="4" |Hunkjønn ! colspan="2" rowspan="2" |Sterke |ei nål |nåla |nåle |nålen |- |ei bok |boka |bøker |bøkern |- ! rowspan="2" |Svake !Jamvektsord |ei vækka |vækka |vækka |vækkan |- !Overvektsord |ei flask |flaska |flaska |flaskan |- !Intetkjønn ! colspan="2" | |et hus |huse''' |hus|husa (eldre)husan (yngre) |} Fosenmåla mista dativ kasus veldig tidlig (seinest 1700-tallet). Dette skiller derfor fosenmåla fra de fleste andre bygdedialektene i Trøndelag, der dativ stort sett har overlevd i ulik grad inntil moderne tid. Fraser som i fjøsa, i fjellom, gi hæstom høy er derfor ukjente på fosenmål (bare noen små rester av dette i indrefosensk).
Adjektiv Adjektiv blir bøyd i tall, bestemhet og grad. +Adjektivbøying på fosedialektEntallFlertallHankjønnHunkjønnIntetkjønnPositivUbestemtfinfinfintfineBestemtfinefinefinefineKomparativfinarfinarfinarfinarSuperlativfinastfinastfinastfinast Adjektiv kan stå aleine, uten substantiv, og får da bøying som substantiv: "trøkk på nederst'n" ('trykk på den nederste'), "størsta fekk fæm sæksera og minsta fekk fir" ('den eldste fikk fem seksere og den yngste fikk fire'), "kjøp kviten!" ('kjøp den hvite!').
Determinativ Determinativet for 'den, det' blir bøyd etter kjønnet og tallet på substantivet, men helst bare i trykksterk stilling. Når ordet ikke har tykk, blir ordet gjerne redusert, slik at kjønns- og tallbøyinga ikke lenger er synlig.
De' fine hæst'n (men DENNJ hæst'n). De' fine boka (men DENNJ boka). De' fine huse' (men DE' huse). De' fine hæstan (men DÆMM hæstan).
Fosenmål har demonstrativene herre ('dette her') og derre ('dette der'). Herren/her og derren/der kan opptre både foran og etter substantivet samtidig (de' derre bøkern der), noe som ikke er mulig i andre norske varieteter (*den her boka her). Disse determinativene kan også stå aleine, uten substantiv, og da blir de bøyd som adjektiv når de står uten substantiv: herren/herra/herre/herran, derren/derra/derre/derran (f.eks. "æ tar me' mæ herre flaska" - "æ tar me' mæ herra").
Adjektiv kan inkorporeres i substantiv. I annen norsk kan dette helst bare skje i stedsnavn (av typen Storfjorden og Langøya), men i fosenmåla kan man lage ord som kvithuse''' 'det hvite huset', gulflaska 'den gule flaska', heimbakakak 'heimebaka brød'. Adjektivinkorporering kan bare brukes "kontrastivt", altså for å referere til noe i motsetning til noe annet. Man kan bare si gulflaska hvis man skal vise til éi av flere flasker og den flaska du snakker om, er den eneste gule. Hvis det bare er éi flaske der, som du tilfeldigvis vil nevne at er gul, heter det de' gule flaska. Flere adjektiv kan inkorporeres sammen, slik at man kan lage ekstreme, men grammatikalske ord som litj-svart-og-kvit-katta 'den lille svarte og hvite katten'. For at man skal kunne bruke dette ordet, må det eksistere to katter som begge er svarte og hvite, den ene større enn den andre, i tillegg til at det må eksistere en tredje katt som ikke er svart og hvit.
Pronomen +Personlige pronomen på fosendialektSubjektObjektRefleksivEntall1. personæ(g)mæ(g)2. persondudæ(g)3. personHunkjønnhu, 'asæ(g)Hankjønnhannj, 'enFlertall1. personviåss2. persondi (eldre) dåkk(er) (yngre)dåkk(er)3. persondæmmsæ(g)
Verb +Verbbøying på fosendialektInfinitivPresensPreteritumPerfektum partisippSterkeå søngæ søngæ sangæ ha songeå skrivæ skrivæ skreivæ ha skrevveSvakeA-verbå kastæ kasteæ kastaæ ha kastaE-verbå kjøpæ kjøpeæ kjøpt/kjøftæ ha kjøpt/kjøftVerbet 'ha'Hovedverbå haæ haræ haæ ha hattHjelpeverbå haæ haæ ha- Å ha forskjellig bøying på 'ha' som hovedverb og hjelpeverb ("jeg har et hus" vs. "jeg har spist") er felles med mange andre norske og svenske dialekter. Likevel er de bare distinkte i presens, så i skrift kan det derfor ofte bli sammenblanding mellom formene har og ha, f.eks. "Har den bunkern blitt bygget i dag, har den ikke havnet der" (korrekt bokmål: "Hadde den bunkeren blitt bygget i dag, hadde den ikke havnet der").
De modale hjelpeverba måtte, kunne og skulle har egne konjunktivaktige varianter med -a i preteritum når det er snakk om noe hypotetisk: "du skollja komme i går" ("du skulle ha kommet i går"), "du skollj kom i går" ("du skulle komme i går").
Mange verb har former på -s, som svarer til "verb+seg" på bokmål (skjæmmes = skammer seg). De fleste av disse verba er ikke-agentive (de betegner ting som skjer av seg sjøl). Noen slike verb finnes både med og uten -s (f.eks. kjæm 'kommer' vs. kjæms te å 'kommer til å'), mens andre verb bare finnes med -s, f.eks. (presensformer) tørs, gjelljs, forsvinns, begynnes, mugles. Disse ville man oversatt til bokmål uten refleksivpronomenet: "tør", "gjelder", "forsvinner", osv.
Ordstillinga (Syntaksen)
Infinitivsmerket I likhet med annen trøndersk er det forskjell mellom disse to konstruksjonene:
æ kannj itj kjør. æ kannj itj å kjør.Begge disse setningene blir "jeg kan ikke kjøre" på bokmål, men den første setninga betyr "jeg har ikke mulighet til å kjøre akkurat nå" mens den andre betyr "jeg vet ikke hvordan jeg kjører". All norsk har mulighet til å stryke hovedverbet i en konstruksjon med modalt hjelpeverb og et direksjonalt komplement: æ vil heim, vedstabeln må bort. Disse setningene fungerer like bra på andre dialekter også. Fosenmåla er likevel mer ekstreme fordi de også kan stryke hovedverbet i slike konstruksjoner med en del andre verb enn bare hjelpeverb, så lenge man tar med infinitivsmerket:
Hannj ha itj nå løst te å heim ("han hadde ikke noe lyst til å dra hjem"). Går ikke an å inni, men oppå ("det går ikke an å gå inni, men (det går an å gå) oppå"). Du trøng itj å ut no ("du trenger ikke å gå ut nå").
Negasjon Fosenmåla (til felles med trøndersk ellers) har ei trykksterk og ei trykksvak form av nektingsadverbet: henholdsvis ikke og itj. Den trykklette negasjonen opptrer som et klitikon, og vil plassere seg så langt til venstre som setninga tillater:
At itj du hive heile raske'! ('at du ikke hiver hele rasket!') Hivd itj 'n raske' læll? ('hivde han ikke rasket likevel?') Hannj hivd itj raske' læll. ('han hivde ikke rasket likevel.')
Om man gjør ei imperativsetning negativ, må verbet stå i infinitiv i stedet for imperativ (itj å jærra de'! 'ikke gjør det!'). Spørresetninger