thumb|right|Kanontårnet med 3x 28,3cm kanoner, fotografert i 1963, 5 år før festningen ble nedlagt som stridsanlegg. thumb|right|Kanonstillingen slik den så ut fra samme sted i 2007 – 44 år senere.
Marine-Artilleriebatterie 11./504 Fjell (MAB 11./504 Fjell) var et tysk kystbatteri (av hovedskytsets kaliber definert som "fjernkampbatteri"), etablert på Sotra i Øygarden kommune, Vestland fylke.
Anlegget inngikk etter krigen i Kystartilleriets struktur som Fjell fort (anlegget har også figurert under/blitt omtalt uoffislet med andre navn som Fjell festning, Batterie Fjell og Festung Sotra).
Batteriet ble bygget av Organisation Todt (OT), som var en halvmilitær organisasjon ansvarlig for planlegging og etablering av tysk infrastruktur - herunder festningsanlegg - under andre verdenskrig. Einsatzgruppe Wiking var OT-avdelingen som hadde ansvaret for virksomheten i Norge og Danmark.
Kystbatteriet på Fjell inngikk i det tyske marinekystartilleriet, underlagt Kriegsmarine. Batteriet besto av et kanontårn med tre 28 cm SK C/34 kanoner, med en maksimal rekkevidde på 37 km. Kanontårnet inngikk opprinnelig i primærskytset for slagkrysseren «Gneisenau» som tårn 2, "Bruno".
Batteriets hovedformål var å forsvare innseilingen til Bergen, nord og sør for Sotra. I tillegg til hovedskytset ble det etablert et omfattende nærforsvarsanlegg og luftvern som inkluderte et tungt luftvernbatteri (Flak-batteri, fra tysk: FlugAbwehrKanone: Antiluftskyts), som beskyttet ikke bare selve festningen, men også en av hovedinnflyvningsrutene mot Bergen. Luftvernbatteriet var i bruk under allierte bombeangrep mot Bergen, men hovedskytset (trippelkanonen) ble aldri brukt i kamp.
Anleggsarbeidene ble påbegynt i juli/august 1942 og var ferdigstilt i den grad at kanonen kunne prøveskytes 12. juli 1943. Full funksjonalitet ble aldri oppnådd da ildledningsutstyret ikke ble ferdigstilt før krigsslutt. Nærforsvarsanlegget ble heller aldri ferdigstilt.
Anlegget ble bygget av krigsfanger fra forskjellige deler av Europa, men hovedsakelig fra Sovjetunionen. Også norske entreprenører deltok. Flere norske arbeidere deltok frivillig på anlegget, da arbeidet var godt betalt.
Etter krigen overtok det norske forsvaret anlegget, som etter ferdigstilling av ildledningsutstyret inngikk i daværende Kystartilleribrigade Vest/Bergen festning frem til det ble nedlagt på slutten av 1960-tallet. Sjøforsvaret opprettholdt en kystradarstasjon på stedet til 2004. Nærforsvarsanlegget ble ikke betjent i samme skala som før, og minefeltene ble fjernet. Likevel døde en bonde fra Fjell så sent som i 1953 da han gikk på en mine. Også under krigen var det ulykker i minefeltene rundt festningen.
Anlegget er et av de større enkeltstående festningsanlegg i Europa fra andre verdenskrig.
Fjell festning ble forskriftsfredet av Riksantikvaren 6. mai 2004.Landsverneplan - Fjell fort Besøkt 4. april 2010__TOC__
Bakgrunn
thumb|right|En tegning av slagskipet «Scharnhorst», søsterskipet til «Gneisenau». Senere senket i slaget ved Nordkapp. Slagkrysseren «Gneisenau» ble, sammen med sitt søsterskip «Scharnhorst», bygget med tre kanontårn hvori hvert var plassert tre 28,3 cm kanoner, betegnet 28 cm Schnell-Lade-Kanone, Constructionsjahr 1934, forkortet 28 cm SK C/34. (Tysk: 28 cm Hurtigskytende kanon, konstruksjonsår 1934.) Kanonene kunne rettes individuelt i elevasjon (høyde), mens sideretting var parallell og fulgte dreiingen av kanontårnet. Tårnet ble dreiet ved hjelp av elektriske motorer, men kunne i nødsfall dreies for hånd ved hjelp av sveiver og gir med store utvekslinger. Kanonløpene kunne avfyres individuelt, eller samtidig. Ved samtidig avfyring, var det lagt inn en kort forsinkelse mellom hvert skudd, på grunn av den voldsomme rekylen, men også for å forhindre at granatene kolliderte i luften.
«Gneisenau» og «Scharnhorst» ble sjøsatt i 1936, og opererte sammen frem til 1942, da «Gneisenau» ble sterkt skadet i et alliert flyangrep mens det lå i havn i Kiel. Skadene var så omfattende at skipet ble tatt ut av operativ tjeneste, men planen var opprinnelig å sette skipet i stand igjen og installere kraftigere hovedskyts. Våpen og utstyr ble demontert, og fordelt på andre skip og til fort. Hovedbestykningen, de tre pansertårnene, ble plassert på landfort: Fjell festning og Austrått fort. Det siste tårnet, A-tårnet, som var sterkt skadet, ble demontert, og de enkelte kanonene ble plassert ved Hoek van Holland i Nederland.
Tårnet Bruno (B) ble bestemt plassert i Bergensområdet for å beskytte innseilingen mot Bergen.
Flaten kanonen ble plassert på ligger på 176 meter over havet, like over bygden Fjell. «Fjedlafjedle'» som det blir kalt lokalt, ligger bratt opp bak selve Fjell gard. Lokalbefolkningen hadde torvmyrer, beiteland og slåttemark der, og det var også stølsdrift her oppe. Bilder fra krigen viser at lokalbefolkningen hentet torv i myrene, selv om området var besatt av tyskerne. I dag ligger rester av gamle torvhus like ved bunkere i området. Plassering såpass høyt og fritt gjorde at kanonen fikk et bredt skuddfelt, og i tillegg slapp en de store problemene med adkomst. Plasseringen gav fremdeles fri horisont mot havet, og kunne samtidig skyte mot skip i innseilingen mot Bergen både fra nord og sør. Selve kanonen var plassert på en liten høyde, 176 meter over havet, og totalt beslagla tyskerne et område på 750 dekar.
Forarbeid Et enormt arbeid ble igangsatt våren 1942 for å få kanontårnet og de tilhørende forsvarsverkene på plass så raskt som mulig. Én ting var å få kanonløpene og pansertårnet til Bergen fra Kiel, men en måtte også frakte et totalt 1000 tonns kanontårn fra Kiel til Bergen, og derfra opp til «Fjellsfjedle'» De eksisterende veiene var ikke i stand til å tåle belastningen av de tunge kanonene og anleggsmaskinene; nye veier var påkrevet. Organisation Todt ble gitt oppdraget med å konstruere og bygge festningen og kanonfundamentet, og fant etter hvert ut at ved å bygge en kai som kunne tåle de tunge kanonene på Tellnes i Fjell kommune, og bygge en vei derfra opp langs Bjørkedalen, kunne en frakte kanonløpene til sitt bestemmelsessted. Tellnes har gode havneforhold, og stedet ble derfor valgt som utgangspunkt for kanonenes videre ferd mot platået over Fjell gard.
thumb|right|En stor kran måtte til for å heise de tunge delene på plass i kanonbrønnen. Dette bildet er tatt på omtrent samme sted som stridsvognsperren (bildet under) står - men fotografen ser motsatt vei enn på bildet under. I bakgrunnen sees Krossleitehaugen. Like ved lå den første fangeleiren. Det går mange historier om veien som ble bygget opp fra Tellnes. Enkelte hevder at veien ble bygget på tre uker, men dette er nok en overdrivelse.Tre uker er rykter og lokale historier. Tyskerne kom til Sotra med festningsplanene sommeren 1942, og begynte kort tid etter på veien opp til Fjedlafjedle. Det første som ble fraktet opp på festningen av store anleggsmaskiner, var en heisekran – denne ble fraktet på den nybygde veien, og kom fram den 20. desember 1942. En byggetid på tre-fire måneder er derfor sannsynlig. At veien ble bygget på svært kort tid i forhold til de byggtekniske utfordringene og tilgangen på materialer er i alle fall sant. Veien er ca. 10 kilometer lang og gikk fra Tellnes og opp til det som i dag er riksvei 555. Antagelig har den her fulgt den tidligere bygdeveien og deretter brutt av mot øst og inn til Bjørkedalen like etter Kongsåsen, en kolle på 95 meters høyde. Veien gikk her oppover langs Bjørkedalen, med ganske jevn stigning opp mot Gyravatnet, langs dette og deretter opp til Buskvatnet, som senere gav navn til et flakbatteri på haugene rundt. Veien ble bygget helt fram til kanonbrønnen; arbeidet med brønnen ble startet om lag samtidig som veien ble påbegynt.
25 fanger mistet livet i løpet av byggeperioden, enten som følge av forfrysninger, utmattelse eller ved henrettelse – sammenlignet med arbeidet som blant annet utført på Nordlandsbanen, er dette relativt sett lave dødstall.
thumb|right|En skisse av «Scharnhorst», «Gneisenaus» søsterskip, slik «Scharnhorst» så ut i 1943. De store kanontårnene A, B og C sees tydelig med tre kanoner i hvert.Veien ble bygget meget solid for å tåle påkjenningen av de tre tunge kanonene, men også belastningen fra lang tids anleggsarbeider med tunge kjøretøyer den tid festningen skulle bygges. Veien ble flere steder murt opp med tørrmurer, men også anlagt som ren fylling hvor terrenget var for ulendt til å takle steinmur. Andre steder hvor slike veier ble bygget, fundamenterte Organisation Todt ofte med treverk – det var raskere enn stein og steinfyllinger. Antagelig har en også spart tid på å fylle ut i stedet for å mure opp, og veien har overlevd frem til i dag med minimalt vedlikehold, selv om den nå bærer preg av sin alder. Bilder av anleggsarbeidet viser at det var skinnegang på veien, antagelig kun for mindre steintraller og tipper, som ble brukt til fylling og transport av stein. I dag (2018) er veien asfaltert, mens den tidligere var gruslagt.
thumb|Stridsvognsperren, bygget av ekte norsk kampestein. Disse ble holdt på plass av wire, som kunne kappes raskt dersom det ble behov for å sperre veien for kjøretøy. Helt nede mot det som i dag er riksvei 555 ligger det en stridsvognsperre. Denne består av åtte store steinblokker, plassert oppå et fundament av betong. Steinene ble opprinnelig holdt på plass av tykke wirer, som kunne kappes om det ble behov for det. Steinene ville da falle ned på veien og effektivt sperre denne for kjøretøyer av hvilket som helst slag. I sør ligger det en bratt kolle, som ikke kan forseres av kjøretøyer, mens det i nord ligger en myr, som heller ikke er farbar for kjøretøyer.
Samtidig med at kanonene skulle på plass, begynte man å planlegge og bygge ut et omfattende nær- og luftforsvarsanlegg. Dette bestod av flere titalls maskingeværstillinger, flammekasterstillinger, observasjonsposter, bombekasterstillinger og større bunkere. Bunkerne inkluderte sanitetsbunkere, rene boligbunkere, kombinerte bolig/flakbunkere og kommandobunkere. Mye var forbundet med et nettverk av 2-3 meter dype løpegraver. Disse var dekket av trelemmer og/eller kamuflasjenetting, for å hindre observasjon fra luften. Luftforsvarsanlegget ble i hovedsak plassert sør for selve kanonstillingen, dog var det en del flak av lavere kaliber også øst og nord for kommandobunkeren og kanonen. I tillegg var det en del flak-kanoner på treplattinger, som i dag er råtnet bort. Dette gjør det vanskelig å avgjøre nøyaktig hvor disse har stått, og ikke minst om de i det hele tatt eksisterte annet enn på papiret. Byggepapirer kan ha gått tapt, og kart som er tegnet, inneholder også planlagte, men ikke fullførte stillinger.
Etterretningskart sendt over til de alliertes hovedkvarterer i Storbritannia, viser at enkelte av disse må ha vært basert på informasjon samlet gjennom spionasje på høyt plan – kartene er svært nøyaktig tegnet og må være laget av eller ved hjelp av noen med tilgang til anlegget over lang tid - muligens av norske arbeidere på anlegget. Arbeidet var godt betalt, og flere norske entreprenører deltok.Se Digitalarkivets nettsider for et britisk etterretningskart fra Fjell festning
thumb|right|En FuMo 214 «Würzburg-Riese», slik den står i dag. Denne er identisk med den ene av radarene som stod på Fjell festning. Sammen med dette forsvarsanlegget, som skulle beskytte kanonen mot å bli overtatt, la man ut minefelt og strakk mange kilometer piggtråd i flere rekker rundt hele anlegget. Minefeltene førte til en del ulykker, og i alle fall to sivile har blitt drept som følge av minesprengninger. En bygget også tre radarstilinger; én for Funkmessortungsgerät (Radar für Seeartillerie) 214 «Würzburg-Riese», en for en forminsket versjon av Würzburg-Riese, og en tredje stilling for Freya-Gerät.