thumb|370px|Fagfeltet sammenliknende mytologi har avdekket likheter mellom myter fra forskjellige kulturer. Romerne adopterte den greske myten om dioskurene og kalte tvillingene Gemini eller Castores. Relieffet fra en romersk sarkofag fra rundt 160 e.Kr. viser Kastor og Pollux som voldtar Foibe og Hilaeira, døtrene til Leukippos. Komparativ mytologi er studiet av å sammenlikne myter og mytologier fra forskjellige kulturer for å påvise felles tema og karaktertrekk. Sammenlignende mytologi har hatt flere hensikter i en rekke akademiske fagfelt, for eksempel har forskere benyttet slektskapet mellom forskjellige myter for å spore utviklingen av religioner og kulturer og finne en felles opprinnelse; for å avdekke en felles opprinnelse for myter i ulike kulturer; og for å støtte ulike psykologiske teorier.
Sammenligning versus særegenhet thumb|left|Max Müller. Den amerikanske antropologen C. Scott Littleton har definert komparativ mytologi som «systematisk sammenligning av myter og mytiske temaer trukket fra en vid rekke av kulturer».Littleton, side 32 Ved å sammenligne ulike kulturers mytologier forsøker forskerne å identifisere underliggende likheter, og/eller å rekonstruere en «urmytologi» fra hvor disse mytologier har utviklet seg.Segal: «The Romantic Appeal of Joseph Campbell» Til en viss grad har alle teorier om mytologi fulgt en komparativ tilnærming; som religionsforskeren Robert Segal har uttrykt: «per definisjon søker alle teoretikere (av myter) å søke likheter blant myter».Segal: Theorizing About Myth, side 148 Imidlertid kan mytologiforskere bli grovt sett bli delt i «særegenhetsforskere», som framhever ulikhetene mellom mytene; og «kompartivitetsforskere», som framhever likhetene. Den første gruppen forsøker å «opprettholde at likhetene fremmet av kompartivitetsforskere er vage og overfladiske».Leonard
Komparative tilnærminger til mytologi hadde stor popularitet blant forskere på 1700- og 1800-tallet. Mange av disse mente at alle myter viste tegn på å ha utviklet seg fra en enkeltstående myte eller mytisk tema. Eksempelvis ledet den tyske[ filologen Friedrich Max Müller (1823 – 1900) en tankeretning som søkte å tolke nær alle myter som poetiske beskrivelser av solens bevegelser. I henhold til denne teorien var disse poetiske beskrivelsene blitt vridd over tid til tilsynelatende ulike fortellinger om guder og helter (halvguder). Imidlertid har dagens forskere lent seg mer mot særegenhet og er mistenksom overfor brede utsagn om myter.Northup, side 8 Et unntak er Joseph Campbells teori om «monomyte», som blir diskutert nedenfor.
Tilnærminger til komparativ mytologi right|thumb|Jupiter og Thétis av Jean Ingres, 1811. Forskere i komparativ mytologi kommer fra ulike forskningsfelt, blant annet folkeminne, antropologi, historie, lingvistikk og religionshistorie, og de har benyttet forskjellige metoder for å sammenligne myter. Nedenfor er en del betydningsfulle tilnærminger til komparativ mytologi.
Lingvistisk En del forskere ser på lingvistiske forhold mellom myter fra ulike kulturer – eksempelvis på likhetene mellom navnene til guder i forskjellige kulturer. Et særlig heldig eksempel på denne tilnærmingen er studiet av indoeuropeisk mytologi. Det er funnet påfallende likheter mellom mytologiske og religiøse begreper som er benyttet i forskjellige kulturer i Europa og India. Eksempelvis er den greske himmelguden Zevs Pater, den romerske himmelguden Jupiter, og den indiske himmelguden Dyaus Pita like navn. Det antyder at den greske, romerske og indiske gudene har en felles, nedarvet kultur, og at navnene Zevs, Jupiter og Dyaus er utviklet fra et eldre antatt navn *Dyēus ph2ter, som er referansen til himmelguden i en urindoeuropeisk religion.Watkins, side 47-48
Strukturell En del forskere ser etter underliggende strukturer som blir delt av forskjellige myter. Den russiske språk- og folkeminneforskeren Vladimir Propp hevdet at mange russiske eventyr hadde en felles handlingsstruktur hvor bestemte hendelser skjedde i forutsigbar orden.Propp, passus (= her og der) I kontrast analyserte antropologen Claude Levi-Strauss strukturen av myter i henhold til det abstrakte forholdet mellom dets elementer heller enn deres orden i handlingen. Levi-Strauss mente at mytenes elementer kunne bli organisert i binære (todelte) motsetninger (liv/død; mann/kvinne; natur/kultur etc.). Han fremmet tanken at mytenes hensikt var å være en formidler av disse motsetningene og således løse grunnleggende motsetninger eller selvmotsigelser som fantes i menneskenes liv eller kultur.Levi-Strauss, side 224
Psykologisk En del forskere hevder at myter fra forskjellige kulturer avslører de samme eller tilsvarende psykologiske krefter som eksisterer i disse kulturene. En del freudianske tenkere har identifisert fortellinger tilsvarende til den greske historien om Ødipus og Ødipuskomplekset i disse kulturene.Johnson & Price-Williams, passus Likeledes har jungianere identifisert bilder, temaer og mønstre i myter fra ulike kulturer. De mener at disse likhetene er resultatet fra arketyper tilstede i de ubevisste nivåene i hver persons sinn.Graves, side 251
Noe mytologiske paralleller Komparativ mytologi har avdekket et antall paralleller mellom myter fra forskjellige kulturer, blant annet en del vidstrakte og tilbakevendende temaer og fortellerelementer. En del eksempler følger under.
Flodbølge thumb|Bak den store bølge ved Kanagawa, fargelagt tresnitt fra mellom 1823 og 1829 av Katsushika Hokusai Kulturer verden over forteller historier om en stor flodbølge eller syndflod. I mange tilfeller etterlater flodbølgen kun en eneste overlevende eller en liten gruppe av overlevende. Eksempelvis forteller både Den hebraiske Bibelen og det babylonske eposet om Gilgamesj om en verdensomspennende og global flodbølge som utslettet menneskeheten og om en mann som reddet Jordens ulike levende vesener ved å ta dem ombord i stor båt.Woolley, side 52 Tilsvarende fortellinger om en enkelt overlevende fra en oversvømmelse opptrer i hinduistisk mytologiDimmitt & van Buitenen, sidene 71-74, aztekisk mytologiUrton, side 36, og i den greske myten om Deukalion.
Det kreative offer Mange kulturer har fortellinger om hellige figurer viss død skaper en vesentlig del av en virkelighet.Eliade: Cosmos and History, side 20; Myth and Reality, sidene 99-100 Disse mytene synes å være særlig vanlige i jordbrukskulturer.Eliade: Myth and Reality, side 100 En slik myte fra Ny-Guinea forteller om en mirakuløst unnfanget pike ved navn Hainuwele og hvis myrdede lik spirer inn i folkets matavlinger.Eliade: Myth and Reality, sidene 104-105 Den kinesiske myten om PanguRailsback, passus, den vediske myte om PurushaRig Veda 10:90, og den norrøne myten om urjotnen Yme, forteller alle om en kosmisk kjempe som blir drept for å skape verden.Eliade: Cosmos and History, side 20
Den dødende gud Mange myter handler om en gud som dør en tragisk død og stundom kommer tilbake til livet.Frankfort, passus; Tortchinov, passus Slike myter er særlig vanlig i mytologier i Midtøsten og nære Østen.Campbell: The Masks of God, side 44 Antropologen James Frazer sammenlignet disse mytene i hans verk i flere bind kalt The Golden Bough (Den gylne greinen). Den egyptiske guden Osiris og den mesopotamiske guden Tammuz er eksempler på «dødende guder» – og det samme er den kristne fortellingen om Jesus fra Nasaret. Forståelse om disse likhetene går tilbake til den tidlige kristne tidsalder da kirkefedre som Justin Martyr diskuterte dem.Justin Martyr: «Having heard it proclaimed through the prophets that the Christ was to come [...] [the demons] put forward many to be called sons of Jupiter, under the impression that they would be able to produce in men the idea that the things which were said with regard to Christ were mere marvellous tales, like the things which were said by the poets.» Oversettelse av Wikipedia: «Har hørt det er hevdet av profetene at Kristus skulle komme (...) (demonene) har fremmet mange som har blitt kalt sønner av Jupiter, under det inntrykket at de ville være i stand til å skape hos menneskene ideen at tingene som ble sagt med henhold til Kristus var fantastiske fortellinger, slike som de tingene som ble sagt av dikterne.»
Heltefortellingenes struktur thumb|right|Jason bringer Pelias «det gylne skinnet», avbildning på rødfigurvase, ca. 340 f.Kr. – 330 f.Kr., Louvre. Et antall forskere har foreslått at fortellinger om helter fra forskjellige kulturer har samme underliggende struktur. Otto Rank, en disippel av Sigmund Freud, har argumentert at fortellingene om heltenes fødsel har et felles ødipusstruktur.Taylor, side 117 Andre forskere, blant annet Lord Raglan og i senere tide, Joseph Campbell, har foreslått at heltefortellingene deler en felles struktur.Taylor, side 118-119 En del komparative mytologer ser etter likheter kun i heltefortellinger innenfor en bestemt geografisk eller etnisk avgrensning. Eksempelvis forsøkte den østerrikske forskeren Johann Georg van Hahn å identifisere en felles struktur som lå under «aryanske» heltefortellinger.Segal: Hero Myths, side 12 Andre, som Campbell, fremmer teorier om heltefortellinger generelt. I henhold til Campbells teori om monomyten deler alle heltefortellinger fra over hele kloden en felles indre fortellerstruktur.Campbell: The Hero with a Thousand Faces, passus Ettersom Campbell monomyteteorien støtter seg på brede sammenligninger i ekstrem grad blir den ikke delt blant det store flertallet av forskere som studerer mytologi.
Axis mundi Mange mytologier nevner et sted som er verdens midtre eller er lokalisert sentrum i verden, og fungerer som kontaktpunkt mellom ulike nivåer i universet.Eliade: Images and Symbols, side 40 Dette «axis mundi» er ofte markert av et hellig tre eller andre tilsvarende mytiske objekter. Eksempelvis har mange myter beskrevet et stort tre eller søyle som knyttet himmelen, jorden og underverden sammen.Eliade: Shamanism, sidene 259-260 Vediske India, oldtidens Kina, og oldtidens germanere hadde alle myter om et «kosmisk tre» hvis greiner nådde himmelen og hvis røtter nådde helvete.Eliade: Images and Symbols, side 44 I norrøn kultur gjenfinnes denne myten i Yggdrasil som den norske forskeren Gro Steinsland nevner som «Det er interessant å se gårdens tuntre som en lokal parallell til verdenstreet Yggdrasil (...) Vikingtidens skalder brukte tresymbolet flittig. Egil Skallagrimsson omtaler sin døde sønn som en brukket gren på slektens stamme.».Steinsland, Gro: Norrøn religion. Oslo 2005. Side 107 Den dag i dag plantes det fortsatt tuntrær i de nordiske landene, noe som gjenspeiler mytens kraft i et slags forhold mellom mikrokosmos og makrakosmos.
Titanomachi thumb|Titanene blir styrtet, maleri av Peter Paul Rubens Mange kulturer har skapelsesmyte hvor en yngre gruppe av yngre, mer siviliserte guder kjemper mot en gruppe av eldre urguder som representerer kaoskreftene. I den greske myten om titanomachi (kampen mot titanene) beseirer de olympiske gudene en eldre og mer primitiv guddommelig rase, titanene, og etablerer en fast, kosmisk orden.Hesiod, særlig sidene 64-87; Squire, side 47 I hinduistisk mytologi bekjemper devaene (gudene) asuraene (demonene).Squire, side 47 I norrøn mytologi er det urkamp mellom æsene og vanene som nevnes i en bolk i Voluspå, strofe 21-26, og som vanene vinner. I motsetningene til krigene nevnt over blir det fred og forsoning i norrøne verden.Holtsmark, Anne: Norrøn mytologi. Tru og mytar i vikingtida. Samlaget 1990. Side 80.
thumb|Beseiringen av Leviatan, en gravering av Gustave Doré fra 1865. Gud dreper det legendariske sjøuhyret, et motiv som illustratøren har hentet fra Jesajaboken 27,1.