Afghanistankomiteen (NAC), tidligere kalt Afghanistankomiteen i Norge (AiN) (engelsk: Norwegian Afghanistan Committee, persisk dari: کامیته ناروی برای افغانستان, pashto: د افغانستان لپارہ ناروی کامیته ) er en tverrpolitisk, norsk medlemsbasert solidaritetsorganisasjon som jobber for å bedre levevilkårene på den afghanske landsbygda via langsiktig utviklingsarbeid. Afghanistankomiteen jobber for det afghanske folket, og retter fokuset mot dem, uavhengig av hvilken regjering eller gruppe som sitter med makten. Afghanistankomiteen knytter all sin virksomhet opp mot FNs bærekraftsmål.
Komiteen ble opprettet etter Sovjetunionens invasjon av landet i 1979. Siden 1986 har organisasjonen vært permanent til stede i Afghanistan, og arbeider blant annet med oppbygning av landets infrastruktur, samt miljø og utdannelses- og helsesektorene.
Formålet til Afghanistankomiteen er å støtte det afghanske folket i utviklingen av et fredelig, demokratisk og egalitært samfunn, hvor menneskerettigheter respekteres. Gjennom forskjellige utviklingsprogrammer, hvor miljø og bærekraft står sentralt, jobber Afghanistankomiteen for å heve livskvaliteten for folk på den afghanske landsbygda.
Afghanistankomiteens rolle i den norske offentligheten er å være et samlingspunkt for den kunnskapen, interessen og engasjementet for Afghanistan som eksisterer i Norge. Afghanistankomiteen skal fremme afghanske stemmer og perspektiver i den norske offentlige debatten, og jobbe for en informert og ansvarlig politikk ovenfor Afghanistan.
Historikk
Oppstarten Afghanistankomiteen ble dannet som en reaksjon på Sovjetunionens invasjon av Afghanistan i 1979. Komiteen ble offisielt dannet på Askøy utenfor Bergen i oktober 1980, og hadde som overordnet mål «å vise solidaritet med afghanerne, og å vekke nasjonal og internasjonal opinion mot invasjonen.» Komiteens mål var å hjelpe folk i Afghanistan, og all bistand skulle gå direkte inn i landet.
Komiteens aktivitet vokste utover i 1980-årene, og mellom 40 og 50 lokallag ble dannet. I tillegg til aktiviteter som demonstrasjoner og stands, ble også solidaritetsarrangementet Afghanistanuka arrangert årlig. I dag holdes dette arrangementet annenhver år.
I 1983, 1986 og 1989 arrangerte også Afghanistankomiteen tre store internasjonale høringer i Oslo.
Afghanistankomiteen har siden 1986 mottatt bidrag fra flere FN-organisasjoner.
Operasjon Dagsverk Afghanistankomiteen ble tildelt Operasjon Dagsverk første gang i 1985, deretter i 1996. Sistnevnte gang samlet norske elever inn over 20 millioner kroner.
Etablering av kontorer på 1980- og 1990-tallet I 1986 opprettet Afghanistankomiteen et kontor i Peshawar i Pakistan, som var hovedkontor fram til 2002 da det ble flyttet til Kabul. Fra denne grensebyen ble Kunar-, Nuristan- og Nangarhar-provinsene administrert.
I 1993 opprettet Afghanistankomiteen et regionskontor i Ghazni-provinsen og et annet et i Badakhshan-provinsen.
Senere ble det også opprettet et kontor i Kabul, men dette var ikke hovedkontor. I 2002, etter Taliban-regimets fall, ble hovedkontoret flyttet fra Peshawar til Kabul.
Da Sovjetunionen trakk seg ut ti år etter invasjonen, ble mange lokallag nedlagt eller inaktive. Da kommunist-regimet falt, måtte Afghanistankomiteen endre fokus. De formulerte som hovedmål å bidra til gjenoppbyggingen av et fritt og uavhengig Afghanistan. Afghanistankomiteen er viktig for norske myndigheter, fordi behovet for humanitær bistand fortsatt var stort både som følge av invasjonen og borgerkrigen som fulgte den. Komiteen valgte også å bruke IRD-tilnærmingen (Integrated Community Development/integrert landsbyutvikling), og holdt et UD-støttet seminar i Islamabad i 1991. Behovet for humanitær bistand gjorde at Afghanistankomiteen fikk innvilget økt finansiering av Norad, som hadde vært samarbeidspartner siden 1989. IRD-tilnærmingen var en viktig grunn til økt støtte fra Utenriksdepartementet, som hadde vært fast samarbeidspartner siden 1986.
På den annen side måtte Afghanistankomiteen avvikle sine prosjekter i Badakhshan-provinsen i 1990-årene, da dette ikke ble ansett som en prioritert region av UD.
I 1993 arrangerte Afghanistankomiteen en mineryddingskonferanse. I samarbeid med UD fikk de minerydding opp på dagsorden, og UD var en viktig aktør for at FN fikk minerydding på programmet.
I 1990-årene engasjerte også Afghanistankomiteen seg om Hazara-flyktningene, en etnisk gruppe som var spesielt utsatt under Taliban-regimet.
Aktiviteter på 2000-tallet Afghanistankomiteen fikk opprettholdt sine prosjekter under Taliban-regimet og under den påfølgende interimregjeringen.
Den 7. oktober 2001 protesterte Afghanistankomiteen mot den amerikanske bombingen av Afghanistan. De lagde en underskriftskampanje som ble skrevet under av 137 forfattere og støttet av andre diverse kulturpersonligheter, blant annet skuespilleren Liv Ullmann.
Fra 2003 fikk Afghanistankomiteen på plass en rammeavtale med Norad hvor 10 % av beløpet måtte samles inn av komiteen selv. Men i flere år klarte ikke Afghanistankomiteen å betale denne, og i 2007 ville ikke dermed ikke Norad finansiere organisasjonen lenger. Etter et ekstraordinært landsmøte hvor komiteens fremtid ble diskutert, fikk komiteen til slutt på plass en avtale om toårig driftsstøtte.
I 2010 og i forbindelse med komiteens 30-årsjubileum, organiserte komiteen en høring med deltakelse fra afghanske parlamentarikere.
Bistandspress under krigen mot terror Den amerikanske invasjonen i 2001 satte Afghanistankomiteen i en vanskelig posisjon. Med de amerikanske soldatene kom også nyetablerte organisasjoner, og mange av Afghanistankomiteens ansatte begynte å jobbe for amerikanske og europeiske organisasjoner. Mange av disse organisasjonene ble imidlertid ikke igjen i regionen i lengden.
En annen utfordring var at både norske myndigheter, FN og de nye afghanske myndighetene kom med nye krav til NGO-ene. Afghanistankomiteen var en liten organisasjon, men deltok likevel i anbudsrunder for å kunne fortsette å drive helse- og utdanningstjenester. I åtte år drev de primærhelsetjenester til befolkningen i to distrikter i Ghazni.
En tredje utfordring var at mange land formidlet bistand og humanitær hjelp gjennom sine militære styrker. For de norske bistandsorganisasjonene, inkludert Afghanistankomiteen, var denne sammenblandingen problematisk, og de gikk derfor i front for at militær aktivitet og humanitær bistand måtte skilles. Men da Norge i 2005 fikk ansvaret for Faryab-provinsen og etablerte den norske PRT-enheten i Meymaneh, ble Afghanistankomiteen presset til å etablere bistandsprosjekter der. Komiteen bestemte imidlertid at prinsippet om ikke å operere under norsk militær tilstedeværelse var viktigst, og etablerte ingen bistandsprosjekter i regionen før i 2015, altså året etter at de norske styrkene hadde trukket seg ut.
Afghanistanuka Solidaritetsarrangementet Afghanistanuka arrangeres annethvert år og er et arrangement bestående av debatter og seminarer som fokuserer på spørsmål knyttet til Afghanistan. Afghanistanuka retter søkelys mot ulike organisasjoner, forskere, diaspora, beslutningstakere og sentrale parlamentarikere, media og andre med interesse for og erfaring fra Afghanistan. Afghanistanuka har blitt en nøkkelbegivenhet i Norge for offentlig debatt, muligheter for politisk dialog og påvirkningsarbeid rundt spørsmål knyttet til Afghanistan. Hovedmålet til Afghanistanuka er å sikre at Afghanistan settes høyt på den politiske dagsorden, samt å øke bevisstheten blant media og allmennheten.
I 2022 ble Afghanistanuka arrangert fra 14. til 18. november. Diskusjoner rundt politisk utvikling, relasjonen mellom Afghanistan og deres naboland, Talibans tilnærming til styresett, utvikling av den juridiske sektoren, kvinners rettigheter, matsikkerhet og miljø, samt kulturelle arrangementer sto på agendaen. Andrew Watkins, Masood Karokhail, Anniken Huitfeldt, Nagieb Khaja, Åsne Seierstad og Timor Sharan var blant årets gjester.
Organisering I Afghanistan har komiteen over lokalt ansatte i de forskjellige provinsene organisasjonen er aktiv i. På hovedkontoret i Oslo er det fire ansatte og én praktikant.
Medlemmene har øverste beslutningskraft, og bestemmer blant annet hvem som skal sitte i komiteens styre. Styret blir valgt på årsmøtet og blir sittende i en toårsperiode.
Ledelse
Styreledere 1984–1986: Marga van der Waal 1986-?: Ivar Eskeland 1990–?: Siri Caspersen 1992: Arne Strand 1996–1997: Terje Skaufjord 1997–2001: Per Hornfelt 2001–2002: Britt Kejo 2002–2003: Eva Søvre 2003–2007: Carl Hofsli 2007-2008: Eva Søvre 2008–2009: Tonje Merete Viken 2009–2011: Rune Fimreite 2011–2013: Hege Jacobsen 2013–2016: Anne Hertzberg 2016-2017: Sverre Hjelleset 2017–2020: Beate Wærness Fasting 2020–2024: Gry Synnevåg 2024 - : Farid Ghiami
Generalsekretærer / daglig ledere 1992–1993: Helge Skansen 1993–?: Dag Braanaas 1996: Hege Sandring / Steinar Nilsen 1997: Bjørn E. Rakstang 1998: Jackie Holmboe 1999–2003: Ulrik Motzfeldt 2003–2005: Ronny Hansen 2006: Rune Fimreite 2005–2007: Linda Våge 2007–2008: Liv Kjølseth 2008-2009: Sandra Petersen (stedfortredende for Liv Kjølseth) 2009-2010: Liv Kjølseth 2010-2011: Linda Våge (stedfortredende for Liv Kjølseth) 2011-2012: Liv Kjølseth 2012: Eric Ramirez-Ferrero (stedfortredende for Liv Kjølseth) 2012–: Liv Kjølseth
Landdirektører 1987–1988: Elisabeth Eide og Terje Skaufjord 1988–1991: Arne Strand 1991–1993: Nils Ole Gaup 1993–1994: Kristian Berg Harpviken 1994–1996: Eva Søvre 1996–1998: Oddvin Forbord 1998–2002: Odd M. Bratlie 2002–2003: Nils Ole Gaup 2003–2004: Astrid Everine Sletten 2005–2010: Zamarai Ahmedzai 2010–2012: Simon Forster 2013–: Terje Magnussønn Watterdal
Arbeid Afghanistankomiteen utfører utviklingsprosjekter innenfor tre hovedsektorer: helse, utdanning og matsikkerhet. De jobber hovedsakelig på den afghanske landsbygda, hovedsakelig i provinsene Faryab, Ghazni, Paktia, Khost, Nangarhar, Kabul, Takhar, Kapisa og Badakhshan.
Helse miniatyr|348x348px|Opplæring av helsearbeidere ved et senter for mødre- og spedbarnshelse i Kapisa-provinsen i Afghanistan. Under Sovjetunionens okkupasjon, hadde Afghanistankomiteen ambulerende helseteam med leger og sykepleiere på sykkel i Ghazni. Teamene ble beskyttet av mujahedinene i Afghanistan og finansiert av LNU, og tilbød diverse helsetjenester for befolkningen.
Etter at Sovjetunionen trakk seg ut i 1989, grunnla Afghanistankomiteen Chardiwal-sykehuset. Sykehuset kunne holde åpent også da Taliban styrte landet, og kvinnelige leger og sykepleiere fikk lov til å jobbe der av Taliban. Sykehuset byttet senere navn til Miraj-sykehuset.
I 2002 begynte Afghanistankomiteen å samarbeide med Høyskolen i Jalalabad.
I 2018 etablerte Afghanistankomiteen i samarbeid med Det afghanske helsedepartementet Høyskolen i Gardez, hvor elevene kan utdanne seg til å bli apotekteknikere, farmasøyter og bioingeniører. Året etter ble en annen campus etablert i Khost.
I oktober 2019 ble en høyskole i Kapisa startet. Denne har ansvaret for utdanning av helsepersonell fra Bamiyan, Kapisa, Panjshir, og Parvan.
Siden 2020 har Afghanistankomiteen drevet og støttet disse tre statlige helsefaghøyskolene, med 250 ungdommer. Afghanistankomiteen er dermed den største aktøren innen utdanning av kvinnelig helsepersonell i landet. Elevene kan utdanne seg til å bli helsesøstre, sykepleiere, fysioterapeuter og jordmødre. I Gardez kan elevene utdanne seg til å bli apotekteknikere, farmasøyter eller bioingeniører.
I 2020 gikk 34 % av Afghanistanskomiteens midler til helsesektoren.
Hvert år blir over tusen helsearbeidere, fra flere provinser, støttet og utdannet gjennom komiteens helsefaglige programmer i landet.
Utdanning miniatyr|348x348pk|Undervisning i Badakhshan-provinsen i Afghanistan. I 1991–1992 begynte Afghanistankomiteen å finansiere skoler i Badakhshan. Afghanistankomiteen sto kun for finansiering, og skolene ble bygget av lokalbefolkningen.