For musikkalbumet til Odd Nordstoga, se Luring (album) thumb|Loke (høyre) og Idunn, den norrøne kjærlighetsgudinnen som er gift med Brage, har ansvaret for eplene som gir evig ungdom, men blir bortført av jotnen Tjatse. Luringen Loke spiller en vesentlig del av handlingen, her en moderne fortolkning av John Bauer, 1911. Luring, engelsk trickster (fra to trick, «å lure»), er en mytologisk figur som uttrykker en skikkelse som ved sin sluhet lurer andre og eventuelt dummer seg selv ut. Som hovedfigur fungerer luringen som en form for antihelt.
I mytologier og i studiet av eventyr, fabler, folkeminne og religion fyller luringen eller tricksteren en bestemt rolle eller funksjon for en gud, en ånd, et menneske, eller et antropomorfistisk (menneskelignende) dyr som gjør lureri eller «triks» eller på andre måter fornærmer eller unnlater å adlyde anerkjente regler og normer for oppførsel. Et karakteristisk eksempel på en slik figur er Loke i norrøn mytologi som både oppfører seg ondskapsfullt (som ved Balders dødGylfaginning) og samtidig innehar egenskaper som er nødvendige når drastiske tiltak er påkrevd (som når Tors hammer blir stjåletTrymskvadet).
Mens en luring krysser flere kulturelle tradisjoner er det betydelige forskjeller mellom de ulike luringene i tradisjonene til mange innfødte, ikke-vestlige folk og de i den vestlige (europeiske og nordamerikanske) tradisjonen:
«Mange innfødte tradisjoner holder klovner og luringer som vesentlige i enhver kontakt med det hellige. Folk kunne be før de hadde ledd, ettersom latter åpner og gjør fri fra strenge forutinntatte meninger. Mennesker måtte ha luringer innenfor de fleste hellige seremonier i frykt for at de ellers glemte at det hellige kom gjennom oppskaking, omgjøring, overraskelse. Luringen i de fleste innfødte tradisjoner er vesentlig for skapelsen, for fødselen».Byrd Gibbens, professor i engelsk ved Universitetet i Arkansas ved Little Rock; sitert epigraf i Napalm & Silly Putty av George Carlin, 2001
Innfødte eller ikkeeuropeiske luringer skal ikke bli forvekslet med den europeiske fiktive picaro (jfr. Pikaresk roman). En av de viktigste forskjellene er at «vi kan se i den indianske luring en åpenhet for livets mangfold og paradokser som mangler i den moderne europeiske-amerikanske moralske tradisjonen».Ballinger 1992, s. 21 Det er blitt foreslåttav Hansen (2001) at begrepet «trickster» i betydning luring ble sannsynligvis først benyttet i denne konteksten av mytesamleren Daniel Garrison Brinton i boken Myths of a New World, 1885.
Mytologi thumb|Luringen opptrer i mange kulturer og i mange former, her som hare i form av den folkelige Brer Rabbit i USA Luringguder bryter reglene til gudene eller naturen, stundom av ondskapsfullhet (eksempelvis Loke), men vanligvis, om enn utilsiktet, med omsider positive effekter. Ofte tar bruddet på reglene form av lureri eller triks (jfr. tvilen og tvistens greske gudinne Eris) eller ved tyveri. Luringer kan være utspekulerte og listige, eller tåpelige og klossete, eller i en kombinasjon av begge deler. De er ofte morsomme, selv når de utfører betydelige kulturelle eller hellige oppgaver. Et eksempel på dette er den hellige klovnen Heyoka hos Lakota-folket, hvis rolle var å gjøre «triks» og spøk og således skaffe seg oppmerksomhet og fungere som en utjevner.
I mange kulturer, slik som i antikkens greske, den norrøne, eller i de slaviske folkeminner, sammen med visdomsfortellinger fra kulturen til nordamerikanske urfolk, er luringen og den kulturelle helt ofte kombinert. Et illustrerende eksempel: Prometheus i gresk mytologi stjal ilden fra gudene og ga den til menneskene. Han er oftest fremstilt som en kulturell helt heller enn en luring. I mange mytologier hos urbefolkningen i Nord-Amerika er det prærieulven (sørvestlige USA) eller ravnen (stillehavskysten, nordvest, og Alaska) som stjal ildene fra gudene (stjernene, månen, og/eller solen) og er i denne sammenhengen mer en luring enn en kulturhelt. Dette er hovedsakelig ettersom andre historier involverer disse ånder: Prometheus var en titan hvor prærieulven og ravnen er vanligvis (som i eventyrene) sett på som spøkefugler og luringer. Eksempler på luringer i verdensmytologiene er blitt gitt av Hansen (2001) som lister opp Merkur i romersk mytologi, Hermes i gresk mytologi, Eshu i jorubareligionen i Vest-Afrika, og Wakdjunga i den nordamerikanske Winnebago-mytologien som eksempler luringen som en arketype (ursymbol). Hansen konstaterer at luringen er nesten utelukkende av hankjønn.
thumb|left|Skisse av Lokesteinen, omtrent en meter høy bauta utenfor kirken i Kirkby Stephen, Cumbria, England, og som viser en skikkelse med horn og bundet i lenker. Ofte framviser luringfiguren en fleksibilitet i kjønn og form, skifter kjønnsroller og inngår i motsatt seksuelle roller. Slike figurer opptrer mytologier hos den amerikanske urbefolkningen hvor de er sagt å ha et vesen av to ånder. Loke, den norrøne luring framviser tilsvarende fleksibilitet i kjønn og blir ved ett tilfelle også gravid.Gylfaginning Interessant nok deler han muligheten til å skifte kjønn sammen med Odin, den øverste norrøne guddom som deler mange av de samme karaktertrekk med luringen. Den norrøne mytologien representerte antakelig både et speilbilde og et vrangbilde av vikingtidens sosiale orden. «I motsetning til æsekulten som er fellesgermansk, er vanekulten særnordisk. (...) Vanekulten står i tydelig motsetning til Odinkult – mystisk har polariteten fått uttrykk i myten om krigen mellom æser og vaner».Steinsland, Gro: «Kvinner og kult i vikingtid». Side 31-42 i Kvinnearbeid i Norden fra vikingtiden til reformasjonen. Bergen 1985, side 34 Forestillingen om Odin innebar både feminine og maskuline sider, mer eller mindre seksuelle, som vanligvis knyttes til vanene. Disse egenskapene innebærer en opplagt tvetydighet når det gjelder sosiale kjønnstilhørighet, og kan sannsynligvis knyttes til ekstatisk side av Odinskikkelsen, «Odins rolle som den største seidmannen, en kunst Frøya lærte ham» og «antyder at atferd og handlinger som vikingtidens mennesker betraktet som tilhørende kvinnesfæren, også forekom i sentrale elementer i Odinskulten.».Solli, Brit: Seid. Myter, sjamanisme og kjønn i vikingenes tid. Oslo 2002. ISBN 82-530-2403-7. Side 75.
I tilfellet med Lokes graviditet ble han tvunget av gudene til å stoppe en jotne fra å reise en mur rundt Åsgard for dem i løpet av et halvannet år var gått. Som lønn skal han ha solen, månen og Frøya. Gudene går med på anbudet da de ikke tror han vil klare det i tide, men jotnen har en kjempesterk hest ved navn Svadilfare. Gudene innser at dette går galt og det er Loke som løser problemet ved å forvandle seg til hoppe og trekker jotnens magiske hest ved vekk fra dens arbeid. Loke selv betaler en pris som ikke var ærefull ved senere å føde et føll som hadde åtte bein og ble kalt for Sleipner og som siden ble Odins ganger.Steinsland, Gro: Norrøn mytologi. Myter, riter, samfunn. Oslo 2005. Side 232.
I en del kulturer er det dualistiske myter som innebærer to demiurger (verdensskapere) som skaper verden, eller to kulturhelter som ordner verden – på et komplementært vis. Dualistiske kosmologier er tilstede i mytologier på alle kontinenterZolotarjov 1980: 54 og viser stor ulikheter og mangfold: de kan innebære kulturhelter, men også demiurger (eksemplifisere en dualistiske verdensskapelsemyte i det siste tilfellet) eller andre vesener. De to heltene kan fullføre eller samarbeide, de kan framtre som nøytrale eller være kontraster som gode i motsetning til onde, være av samme betydning eller atskilt som mektige i motsetning til svake, være brødre (også tvillinger) eller ikke i slekt i det hele tatt.Zolotarjov 180: 40–43
Luringer fra ulike kulturer Loke thumb|Loke ved C. E. Doepler, 1882 Luringfiguren er en av de mest komplekse figurer å få forståelse for, og de færreste forskere har greid det. Folke Ström har beskrevet Lokeskikkelsen som «bisarr, burlesk, infam og lumsk», skjønt ikke bare negativ, men også «intelligent, leken, full av spillopper».Sitert etter Steinsland, Gro: Norrøn mytologi. Myter, riter, samfunn. Oslo 2005. Side 229. Se også Ström , Folke: Loki, ein mythologisches Problem. Göteborg 1956 Han er narren, luringen, mellommannen, formidleren, klovnen og til sist forræderen og svikeren.
Loke, norrønt Loki, står i en særlig stilling i den norrøne gudeverden. Han er født av jotunslekt, men bakgrunnen er innfløkt og uklar. Jotnen Fårbaute er hans far og moren synes å være Lauvøy eller Nål, og han er innlemmet i gudenes verden gjennom fosterbroderskap med Odin. Hans betydning er stor: ofte er det ham som setter begivenhetene i gang og har ofte en hovedrolle i de mange fortellingen.
Snorre Sturlason beskriver Loke som følgende:
«Til æsene regnes også han som en del kaller æsenes baktaler. Alt sviks opphavsmann og alle guders skam. Han heter Loke eller Lopt (...). Loke er pen og vakker av utseende, men ond av sinnelag, og svært ustadig i sitt vesen. Han er foran andre i den klokskap som kalles sluhet og bruker list til alle ting. Han volder stadig æsene de verste ulykker, men redder dem igjen med sine listige innfall.»Gylfaginning i Snorre-Edda.
thumb|Loke stjeler Frøyas halsbånd, ved F. W. Heine left|thumb|Siv, Tors hustru, med sitt lange, blonde hår, som Loke skar av og stjal, og senere måtte erstatte med hår av rent gull. Svensk tegning fra 1893. Det synes ikke som om han noen gang ble dyrket som en guddom, ingen kult er blitt avdekket rundt hans navn eller stedsnavn knyttet til hans figur. Navnet er ikke overbevisende blitt tydet etymologisk tolket. Eldre granskning tok ham for å være en nordisk versjon av den kristne djevelen, ifølge Anne Holtsmark, og det er en viss navnlikhet mellom Loke og Lucifer som ga grunnlag for denne teorien.Holtsmark, Anne: Norrøn mytologi. Tru og mytar i vikingtida. 2. utg. Oslo 1990. ISBN 82-521-3344-4. Side 146. Også Snorre så andre likheter, ifølge Holtsmark, og han benyttet, som kristen forfatter, samme ord som i kristne legender i omtalen av djevelen. «Likevel er det ikkje på noko punkt mogeleg å seie at ein Loke-myte er lage direkte etter ein kristen legende».. Holtsmark, 1990: 146.
I mange fortellinger er Loke mer slu enn han selv har godt av. I myten om Idunn og jotnen Tjatse er han en ren komisk figur. I ørneham forsøker han å slå jotnen, men blir hengende igjen etter en stang og slept over stokk og stein inntil han ber om nåde. I en annen fortelling narrer han Tor avgårde uten sine jernhansker, hammer eller styrkebelte ettersom Loke hadde blitt tatt til fange og satt i bur i tre måneder og kun løslatt for å lure Tor avgårde på en farlig ferd. I myten om Sleipners opprinnelse blir Loke en biseksuell, både mann og kvinne. Han blir også stundom straffet for sin list som når han skar håret av Siv, Tors hustru, og fikk leppene sydd igjen. Det er først og fremst myten om Balders død som har etablert Loke som ondskapsfull. Med beregnende ondskap sørger Loke for at Balder dør ved at hans blinde og uskyldige bror Hod skyter en pil på av ham av det eneste materiale som Balder ikke var beskyttet mot. Lokes straff for denne udåden er også tilsvarende: han blir slept til en hule og bundet til tre store steiner med tarmene av sin egen sønn. En eiterorm festes over hodet hans og når giften drypper i hodet hans vrir han seg i smerter (og således skapes jordskjelv).Steinsland, 2005. Side 233
Reven Renard thumb|Reven Renard som luringen, avbildet her i en barnebok fra 1869 ved Michel Rodange.