Las Vegas Raiders er et profesjonelt amerikansk fotballag basert i Las Vegas-området. Raiders konkurrerer i National Football League (NFL) i ligaens American Football Conference (AFC) i AFC West-divisjonen. Laget ble stiftet 30. januar 1960 og spilte sin første seriespillkamp 11. september 1960 som et oppstartsmedlem i Americal Football League (AFL) som senere ble slått sammen med NFL i 1970. Raiders spiller hjemmekampene sine i Allegiant Stadium i Paradise i Nevada.
Laget var originalt fra Oakland før de flyttet til Los Angeles fra 1982-sesongen til 1994-sesongen, før de returnerte til Oakland ved starten av 1995-sesongen. Den 27. mars 2017 stemte NFLs lageiere nesten enstemmig om å la laget flytte fra Oakland til Las Vegas. Nesten tre år senere, den 22. januar 2020, ble flyttingen offisielt annonsert av Raiders.
Raiders' hell av banen har variert mye over årene. Gjennom lagets første tre år (1960-1962) var preget av dårlige prestasjoner på banen, økonomiske problemer, og lave tilskuertall. I 1963 forbedret tilstandene for Raiders med en ny hovedtrener (og eventuelt eier) Al Davis. I 1967 nådde Raiders sluttspillet for første gang. Laget gikk videre til å vinne sitt første (og eneste) AFL Championship det året; de gikk så videre til Super Bowl II hvor de tapte mot Green Bay Packers. Siden 1963 har laget vunnet 15 divisjonstitler (tre i AFL og 12 i NFL), fire AFC Championships (1976, 1980, 1983, og 2002), ett AFL Championship (1967) og tre Super Bowl (XI (1976), XV (1980), og XVIII (1983)). Ved slutten av -sesongen hadde Raiders sammenlagt 505 seiere, 467 tap og 11 uavgjort; i sluttspillet er de 25–20.
Al Davis var lagets eier fra 1972 til han døde i 2011, da kontroll over laget ble gitt til hans sønn Mark Davis mens Als kone Carol Davis beholdt eierskap. Raiders er kjent for sin store fanskare og distinkte lagkultur. Raiders har 17 tidligere medlemmer i Pro Football Hall of Fame samt to trenere og Al Davis. Tidligere har de spilt i Kezar Stadium og Candlestick Park i San Francisco, Frank Youell Field og Oakland Coliseum i Oakland, og Los Angeles Memorial Coliseum i Los Angeles.
Historie Første periode i Oakland (1960–1981) Oakland skulle egentlig hete "Oakland Señors""Grid Team Named-- They're Senors", Oakland Tribune, 5.april 1960, s37. Soda said, "My own personal choice would have been Mavericks, but I believe we came up with a real fine name." The selection committee narrowed the choices down to Admirals, Lakers, Diablos, Seawolves, Gauchos, Nuggets, Señors, Dons, Costers, Grandees, Sequoias, Missiles, Knights, Redwoods, Clippers, Jets and Dolphins. etter en navnekonkurranse hvor det havnet først, men etter at navnet ble latterliggjort lokalt skiftet de til Raiders før 1960-sesongen begynte. Etter en vellykket karriere i college football som coach for United States Naval Academy sitt lag på 50-tallet ble Eddie Erdelatz ansatt som lagets første hovedtrener. Den 9. februar 1960, etter å ha takket nei til tilbud fra NFLs Washington Redskins og AFLs Los Angeles Chargers aksepterte Erdelatz stillingen. I januar 1960 ble laget stiftet i Oakland, og som følge av innblanding fra NFL med de originale åtte lageierne ble Oakland det siste av de åtte lagene i American Football League som fikk velge spillere.
Oaklands spillerstall på 42 spillere i 1960 inkluderte 28 nykommere og 14 veteraner. Blant nykommerne var fremtidig medlem av Pro Football Hall of Fame Jim Otto, og fremtidig hovedtrener for Raiders, quarterback Tom Flores. I debutåret under Erdelatz avsluttet Raiders sesongen 6-8.
18. september 1961 fikk Erdelatz sparken etter at Raiders hadde sluppet inn 77 poeng mot 46 egne i de to første kampene i sesongen. 24. september 1961 ble offensive line coach Marty Feldman valgt til ny hovedtrener. Laget avsluttet sesongen 2-12.
Feldman fikk sparken 16. oktober 1962 etter at Raiders startet sesongen med fem tap på rad. Fra 16. oktober og ut desember var tidligere assistant coach Red Conkright lagets hovedtrener. Under Conkright fikk laget bare én seier, og avsluttet sesongen 1-13. Etter sesongslutt ble Conkright utpekt til en midlertidig mentorposisjon mens laget lette etter en ny hovedtrener.
Etter 1962-sesongen ble Al Davis ansatt som både hovedtrener og general manager. Han var 33 år gammel, og dermed den yngste personen i profesjonall amerikansk fotballs historie som holdt stillingen. Davis begynte umiddelbart å implementere en offensiv strategi han kalte for "vertical game", som var utviklet av Chargers' hovedtrener Sid Gillman. Under Davis forbedret Raiders seg til 10-4, og han ble utpekt til AFL Coach of the Year i 1963. Laget falt til 5-7-2 i 1964, men klatret til 8-5-1 i 1965. De nå kjente sorte og sølvfargede uniformene ble debutert under åpningskampen av seriespillet 8. september 1963. Før dette hadde laget brukt en ombinasjon av hvitt og sort med gullkanter på buksene og ekstra store spillernumre.
I april 1966 forlot Davis laget da han ble valgt til AFLs nye kommissær, og Raiders forfremmet assistant coach John Rauch til stillingen som hovedtrener. To måneder senere annoserte ligaen at den skulle slås sammen med NFL.
Ligaene skulle kjøre separate sesonger frem til . Siden ligaene skulle slås sammen var det ikke lenger nødvendig å ha en kommissær i AFL, og Davis gikk inn i diskusjoner om muligheten for å returnere til Raiders. 25. juli 1966 kom Davis tilbake som deleier av laet. Han kjøpte 10% av laet for $18 000 og ble lagets tredje partner, med ansvar for Football Operations.Dickey, Just Win, Baby, s. 41.
Under Rauch gikk Raiders 8-5-1 i 1966, men gikk glipp av sluttspillet med en 2. plass i AFL West-divisjonen.
AFL-mestere (1967) På banen forbedret Davis sitt lag seg sakte, men sikkert. Under ledelsen av quarterback Daryle Lamonica, som laget hadde fått i et bytte med Buffalo Bills, avsluttet raiders 1967-sesongen 13-1 og vant AFL Championship i 1967, hvor de slo Houston Oilers 40-7. Seieren sikret laget en tur til Orange Bowl i Miami, Florida for Super Bowl II. 14. januar 1968 tapte Raiders 33-14 til Vince Lombardis Green Bay Packers.
Det følgende året avsluttet Raiders sesongen 12-2 og vant igjen divisjonstittelen for AFL West. I AFL Championship Game tapte de derimot 27-23 mot New York Jets.
Som et resultat av konflikter med styret sa Rauch opp som hovedtrener 16. januar 1969, og tok den samme stillingen med Buffalo Bills.
I begynnelsen av 60-tallet jobbet John Madden som defensive assistant coach ved San Diego State University under hovedtrener Don Coryell. I 1967 ble Madden ansatt av Al Davis som Raiders sin linebackers coach. 4. februar 1969, etter at John Rauch sa opp, ble Madden lagets sjette hovedtrener. Under Madden vant Raiders divisjonstittelen i 1969 for tredje år på rad etter å ha avsluttet sesongen 12-1-1. 20. desember 1969 vant Raiders mot Oilers 56-7 i divisjonskampen i sluttspillet. I AFL Championship Game den 4. januar 1970 tapte de mot Hank Strams Kansas City Chiefs 17-7.
Etter fire år ble de to ligaene i 1970 offisielt sammenslått, og Raiders ble plassert i Western Divison i American Football Conference (de samme lagene som var i AFL West i 1969, sammen med Cincinnati Bengals). I den sesongen i NFL vant Raiders AFC West 8-4-2 og gikk videre til AFC Championship-kampen hvor de tapte mot Baltimore Colts. Til tross for at laget fikk et likt sammenlagtresultat i vant ikke Raiders divisjonen, og nådde ikke sluttspillet. I kamper hvor offensive lineman Ron Mix spilte bestod Raiders sin offensive line i 1971 bare av spillere som eventuelt ble tatt opp til Pro Football Hall of Fame, med tackle Art Shell, guard Gene Upshaw, center Jim Otto og tackle Bob Brown. thumb|200px|right|John Madden var hovedtrener for Raiders i 10 sesonger. Maddens seierprosent inkludert kamper i sluttspillet er nest høyest i NFLs historie. Han vant en Super Bowl og hadde aldri en negativ sesong som hovedtrener. Laget dominerte på 70-tallet, med åtte fremtidige Hall of Famere og en fremtidig Hall of Fame hovedtrener i John Madden. Raiders bygde opp lagets identitet som et aggressivt lag. Forsvaret var dominerende bak safeties Jack Tatum og George Atkinson og cornerback Skip Thomas, og laget holdt ofte førsteplass i AFC West, med turer til sluttspillet nesten hver sesong. Fra 1973 til 1977 nådde Raiders Conferencemesterskapet hvert år.
Perioden var også preget av en bittert rivalisering mellom Pittsburgh Steelers og Raiders. På 70-tallet var de to ofte de beste lagene i AFC, og trolig også hele NFL. De møttes fem ganger i sluttspillet, og vinneren av de kampene gikk videre til Super Bowl tre av gangene, fra 1974 til 1976. Rivaliseringen fanget oppmerksomheten til idrettsmediene, med kontroversielle plays, late hits, anklagelser og offentlige uttalelser.
Rivaliseringen begynte med et kontroversielt play i de siste sekundene av lagenes første møte i sluttspillet i . Raiders hadde avsluttet sesongen 10-3-1 og vunnet divisjonstittelen. I divisjonsrunden av sluttspillet tapte de 13-7 mot Steelers til et play som senere ble kjent som "Immaculate Reception".
Raiders og Steelers møttes igjen i da Raiders vant AFC West og avsluttet sesongen 9-4-1. Lamonica ble erstattet som startende quarterback tidlig i sesongen med Ken Stabler. Raiders slo Pittsburgh 33-14 i divisjonsrunden og gikk videre til AFC Championship, hvor de tapte 27-10 mot Miami Dolphins.
I avsluttet Raiders sesongen 12-2, som inkluderte en seierrekke på 9 kamper. De slo Dolphins 28-26 i divisjonsrunden av sluttspillet i en kamp som senere ble husket som "The Sea of Hands Game". I AFC Championship-kampen tapte de mot Steelers, som gikk videre til å vinne Super Bowl.
Året etter slo Raiders Dolphins i åpningskampen, og avsluttet Miami sin 31 kamper lange seierrekke på hjemmebane. Etter å ha gått 11-3 i seriespillet slo de Cincinnati Bengals 31-28 i divisjonsrunden. For andre år på rad møtte de Steelers i Conferencemesterskapet. Ifølge Madden og Davis var Raiders avhengige av kjappe wide receivere langs utsiden i større grad en Steelers det året, som hadde et angrep med mer fokus på rushing. Raiders tapte 16-10 på en frossen bane hvor mottakerene ikke klarte å få skikkelig fotfeste, mens Steelers gikk videre og vant nok en Super Bowl.
Super Bowl XI-mestere (1976) I vant Raiders 31-28 mot Steelers, og fortsatte å bygge opp sitt rykte som et lag som spilte skittent etter at de slo wide receiver Lynn Swann ut de neste to ukene med en stygg takling. Al Davis prøvde senere å saksøke Steelers' hovedtrener Chuck Noll for æreskrenkelse etter at sistnevnte kalte safety George Atkinson for en kriminell. Raiders vant 13 kamper i seriespillet, og slo New England Patriots 21-17 i divisjonsrundetn av sluttspillet. I AFC Championship-kampen slo de Steelers 24-7, og gikk videre til sitt andre Super Bowl. Motstanderne i Super Bowl XI var Minnesota Vikings, som hadde tapt alle de tre siste Super Bowl-kampene. Raiders tok seieren 32-14, og vant sin første ligatittel etter sammenslåingen.
I avsluttet Raiders sesonge 11-3, men vant ikke divisjonstittelen, som gikk til Denver Broncos. De fikk en Wild Card-plass i sluttspillet, hvor de slot Baltimore Colts i den nest lengste kampen i NFLs historie, som også skapte "Ghost to the Post. I AFC Championship-kampen tapte Raiders mot Broncos.
I en sesongoppkjøringskamp ble Patriots' wide receiver Darryl Stingley taklet av Raiders free safety Jack Tatum, som førte til at Stingley ble lam for resten av livet. Selv om Raiders avsluttet sesongen positivt, 9-7, nådde de ikke sluttspillet for første gang siden 1971.
Etter ti positive sesonger på rad og en Super Bowl-seier forlot John Madden jobben til fordel for å bli en kommentator på TV i 1979. Han ble erstattet med tidligere quarterback for Raiders Tom Flores, som var den første latinamerikanske hovedtreneren i NFLs historie. Flores ledet Radiers til et sammenlagtresultat på 9-7 i 1979, men nådde ikke sluttspillet.
Super Bowl XV-mestere (1980)