thumb|Det danske slavefortet Christiansborg på Gullkysten, i dag beliggende i Ghanas hovedstad Accra, var senteret for den dansk-norske slavehandelen. Dansk slavehandel foregikk fra omkring 1670 til 1802. Nær 100 000 slaver ble transportert over Atlanterhavet på danske og norskeide skip. Dødelighetsraten for slavene lå gjennomsnittlig på ca. 10 % under overfarten.Svalesen, kap. 5, s. 101 - 124

I 1792 vedtok Danmark en lov som forbød handel med slaver og ble dermed det første land i Europa som forbød transatlantisk slavehandel.«MYTE: Var Danmark det første land, der ophævede slaveriet?», danmarkshistorien.dk, Aarhus Universitet. Lest 3. mai 2017. Handelsforbudet ble gjort gjeldende fra 1803. Etter at forbudet mot transatlantisk slavehandel trådte i kraft i 1803, var det fortsatt tillatt med handel av slaver innad i Dansk Vestindia. Selve slaveriet i de danske koloniene på De vestindiske øyer ble forbudt i 1848.

I Danmark-Norge har landenes slavehandelshistorie historie vært lite omtalt. Det var danske investorer og danske styresmakter som drev slavehandelen, og det var i Danmark de store fortjenestene endte. I denne store og lukrative virksomheten var mange private aktører imidlertid involvert, og det første dansk–norske slaveskipet seilte for den tysk-bergenske kjøpmannen Jørgen Thor Møhlen med norske straffanger fra Bergen.Johan Kloster: Tekster til utstillingen Med slaver, elfenben og gull. Slaveskipet «Fredensborg»s siste reise. Vist 1997 på Norsk Sjøfartsmuseum, Det danske handels- og sjøfartsmuseum på Kronborg, Göteborg Sjøfartsmuseum og Aust-Agder-Museet i Arendal.

Trekantfarten mini|Trekanthandelen var fordelaktig fordi skipene var lastet under hele reisen og de seilte slik at vind og strøm ble utnyttet maksimalt.

Den europeiske transatlantiske slavehandelen foregikk som en trekantfart, mellom de europeiske havnebyene, handelsfortene på Afrikas vestkyst og koloniene i Amerika. På denne måten kunne man best mulig utnytte strøm og vindretningene, samtidig med at man hadde last på alle tre distansene. Også dansk-norsk transatlantisk slavehandel foregikk på denne måten, og alle reisene begynte og sluttet i København.

I Afrika hadde Danmark et nett av handelsfort på Gullkysten (nåværende Ghana), det mest kjente er Christiansborg. I Amerika hadde Danmark tre koloniøyer, hvorav St. Croix er den mest kjente med sine sukkerplantasjer.

Med utgangspunkt i København fraktet skipene våpen, krutt og brennevin til Afrika. Fra Gullkysten til Karibia var det slaver som var den viktigste lasten, men også betydelige mengder elfenben ble transportert via Karibia til København. Fra Karibia var sukker den viktigste lasten sammen med bl.a. tobakk og mahogni.

Kompaniene Vestindisk-guineisk Kompagni hadde hovedansvar for den danske slavehandelen fra Gullkysten til Karibia.

Kompaniledelsen innså hvilke inntjeningsmuligheter som lå i trekanthandelen, og bygde flere slavefort langs Guineabukten, hvor Christiansborg utenfor dagens Accra var det største. Kompaniet kjøpte hovedsakelig slavene av lokale høvdinger, og de fleste var krigsfanger fra stammekriger. I bytte mot våpen, krutt og brennevin fikk kompaniet bl.a. slaver.

Kompaniets instrukser til sine mannskaper besto bl.a. i at slavene skulle behandles pent. Dette var ikke ut fra et humanitært aspekt, men fordi slavene skulle selges i Vestindia med størst mulig fortjeneste. Døde slaver ga ingen fortjeneste, syke slaver ga dårlig fortjeneste, mens sterke, friske og pene slaver innbrakte den beste betalingen. Det foregikk derfor en utvelgelse av slavene allerede før de kom ombord på skipene. Under overfarten unngikk man også å straffe dem hardere enn nødvendig, siden slaver med merker etter piskeslag ville gi et dårligere utbytte.

Varene som ble brakt til København ble losset ved kompaniets store pakkhus ved Søndre Tollbod.

Handelsfortene mini|Kart over Gullkysten (dagens Ghana)

På kysten av Guineabukta finnes stedsnavn som Gullkysten, Slavekysten og Elfenbenskysten, navn som peker på viktige varer på tiden da de første europeerne utforsket området. Alle de viktige europeiske sjøfartsnasjonene forsøkte å etablere seg her på 1600-tallet, og virksomheten var mest omfattende på slutten av 1700-tallet. Det ble inngått avtaler med de lokale herskere, bl.a. ashanti-folket, akwamo-folket og fante-folket. Europeerne bygde handelsfort. Europeerne var i konkurranse med hverandre, og det var tider med krigshandlinger, liksom i Europa. Også de afrikanske folkeslagene hadde konflikter, både innbyrdes og til tider med europeerne. Krigshandlinger var derfor ventet, og festningsanlegg var nødvendige. Handelsfortene skiftet ofte eiere.

Handelsfortenes viktigste oppgave var å skaffe varene europeerne ønsket. Fortene tok imot varer fra Europa - bl.a. rom, stangjern, våpen, krutt og tekstiler - og byttet disse i varer beregnet for utskipning, bl.a. slaver, elfenben og gull. Fortene var utstyrt for å gi husly til slaver, fra disse ankom fra innlandet til de skulle skipes videre.

De lokale samarbeidspartnere var krigerfolk. Våpen var derfor viktige varer fra Europa, og avsetningen av disse gjorde samarbeidspartnerne bedre rustet til å føre krig mot sine nabofolk lenger inne i landet.

Det danske Vestindisk-guineisk Kompagni hadde tilsammen seks handelsfort på Gullkysten. Det viktigste av disse var Christiansborg. De andre danske handelsfortene var: Fredensborg, som lå lenger mot øst, ved landsbyen Old Ningo. Prinsensten, Kongensten i Ada, Augustaborg i Teshie og Isegram i Kpone.UNESCO Danish-Norwegian historical sites in Ghana. A guide to Danish-Norwegian historical sites during the pre-colonial era, 1661 - 1850. 2002.

Handelsfortene hadde mannskap fra hjemlandet, og den viktigste oppgaven var handel. De hadde også håndverkere og soldater. De største fortene hadde en prest. Danskene som oppholdt seg på Gullkysten hadde anledning til å inngå midlertidig ekteskap med afrikanske kvinner. Biskop Worm hadde gitt en dispensasjon som ga alle danske lov å ta seg eet sort fruentimmer. Betingelsene var at mannen skulle love å omvende sin sorte kone til kristendommen, og når han dro tilbake til Europa skulle han ta henne med om hun ønsket. Å ta seg en sort kone het Å cassare. Resultatet ble afrikanske barn som var lysere i huden, men lys hud ga status i de afrikanske samfunnene. Guttene kunne i neste omgang få tjeneste som soldater på fortet, mens jentene kunne finne en europeisk ektemann. Naar den blankes negerinde først har faaed et par mulattbørn til ham, saa holder han ligesaa meget af hende, og hans børn, som en mand, der har sin ægte hustrue og børn i Europa (sitat etter Rømer, en av de danske på Guldkysten).Rømer, Ludvig Ferdinand. Tilforladelig efterretning om Kysten Guinea. København 1760. Den dansken som er best kjent i denne sammenheng, er Wulff Joseph Wulff, som bodde på Gullkysten fra 1836 til 1842 og var gift med en mulattkvinne med navnet Sara Malm, visstnok med det opprinnelige navnet Tim Tam. Tidlig på 1900-tallet bodde stadig Wulffs etterkommere i Frederiksminde, huset han bygde i landsbyen Osu.W.J.Wulff: Da Guinea var dansk. København 1917.

Tropiske sykdommer var en alvorlig trussel for alle europeere i Vest-Afrika, og danskene som arbeidet på fortet hadde ofte en kort tjenestetid før de ble begravet på den danske kirkegård bak Christiansborg fort. Også mange fra mannskapet på slaveskipene døde av tropesykdommer mens skipene oppholdt seg på Gullkysten.

Totalt ble det sendt 120 000 slaver fra de danske fortene i Guinea til Karibia, hvorav ca. 50 000 gikk til Dansk Vestindia. Det var på denne tiden vanlig å merke sine eiendeler med et brennjern. Slaver ble også merket på denne måten. Det Vestindisk-guineisk Kompagni merket sine slaver med et S på låret. Et jern ble glødet opp, og ble så presset mot slavens hud. Arret i form av en S gikk aldri bort.

Afrikansk slavehandel mini|Slavetransport i Afrika Slavehandel var en gammel tradisjon i Vest-Afrika og ble ikke skapt av de europeiske sjøfartsnasjonene.Johan Kloster: Tekster til utstillingen Med slaver, elfenben og gull. Slaveskipet «Fredensborg»s siste reise. Vist først på Norsk sjøfartsmuseum i Oslo, deretter på det danske handels- og søfartsmuseum på Kronborg, så på sjøfartsmuseet i Göteborg, og til slutt på Aust-Agder-Museet i Arendal, i 1997. Det var fra gammelt av en omfattende slaveeksport gjennom Sahara til Nord-Afrika.Johan Kloster: Tekster til utstillingen Med slaver, elfenben og gull. Slaveskipet «Fredensborg»s siste reise. Vist først på Norsk sjøfartsmuseum i Oslo, deretter på det danske handels- og søfartsmuseum på Kronborg, så på sjøfartsmuseet i Göteborg, og til slutt på Aust-Agder-Museet i Arendal, i 1997.

Det var afrikanske samarbeidspartnere som skaffet slaver og leverte dem til handelsfortene. De fleste av slavene var krigsfanger.Johan Kloster: Tekster til utstillingen Med slaver, elfenben og gull. Slaveskipet «Fredensborg»s siste reise. Vist først på Norsk sjøfartsmuseum i Oslo, deretter på det danske handels- og søfartsmuseum på Kronborg, så på sjøfartsmuseet i Göteborg, og til slutt på Aust-Agder-Museet i Arendal, i 1997. Kriger mellom nabofolk ga anledning til å ta fanger, og disse fangene kunne selges som slaver. Slavejegere angrep også landsbyer for å ta fanger som kunne føres til kysten og selges som slaver. En tredje måte å bli slave på, var i forbindelse med avvikling av gjeld. Et familiemedlem kunne overlates som pant for gjeld og selges som slave om den ikke ble innfridd.Johan Kloster: Tekster til utstillingen Med slaver, elfenben og gull. Slaveskipet «Fredensborg»s siste reise. Vist først på Norsk sjøfartsmuseum i Oslo, deretter på det danske handels- og søfartsmuseum på Kronborg, så på sjøfartsmuseet i Göteborg, og til slutt på Aust-Agder-Museet i Arendal, i 1997.

I sin undersøkelse fra Nord-Ghana beskriver Benedict G. Der hvordan ashantiene i 1744-45 hadde skytevåpen, mens dagombafolket som angripes brukte pil og bue, lanser og sverd. En dagombahøvding ble tatt til fange og måtte kjøpes tilbake mot to tusen slaver. Slaveraiding og slavehandel var en sak for høvdinger. Bevæpnete menn sniker seg inn i landsbyene om kvelden, eller ved høylys dag. Om raidet var vellykket, tok de med seg menn, kvinner og barn, og eiendeler som kveg, sauer og geiter.Benedict G. Der: The Slave Trade in Northern Ghana. Accra 1998.

Ashantibyen Kumasi var hovedsenter for slavehandelen på Gullkysten. Alle slaverutene fra nord gikk mot Kumasi, og derfra gikk transportrutene videre ut til handelsfortene langs kysten.

Slaveskipene mini|Fra utstillingen på Aust-Agder kulturhistoriske senter. Modell av slaveskipet «Fredensborg», elefanttenner fra vrakfunnet i bakgrunnen

Det første kjente dansk-norske skip som fraktet slaver fra Gullkysten til Karibia for kompaniet tilhørte handelsmannen Jørgen Thor Møhlen i Bergen. Det var skipet «Cornelia» som ankom St. Thomas i 1674 med 103 slaver.

Mange av de danske slaveskipene fikk navn etter kompaniets handelsfortene på Gullkysten, bl.a. Christiansborg.

Slaveskipet SS «Fredensborg» forliste 1. desember 1768 ved Arendal i Norge etter nesten å ha fullført en reise i trekanthandelen. Straks etter forliset ble et nytt skip med samme mål og samme navn bygget til selskapet.

Et av slaveskipene i 1790-årene var oppkalt etter danskenes mektigste samarbeidspartnere, kongen for ashantifolket. Kongen af Assianthe het skipet som var bygget i Finland. Skipet ble solgt til en reder i Arendal etter at slavehandelen ble forbudt i Danmark fra 1802.

De danske slaveskipene kjøpte slaver fra kompaniets egne handelsfort, men de kunne også kjøpe fra fort som tilhørte andre land.

Slavetransporten over havet thumb|Det britiske slaveskipet «Brookes» fikk etter en reguleringsbestemmelse fra 1788 lov til å frakte 454 slaver fra Afrika. Tidligere hadde slavehandleren klart å stue 609 mennesker under det lave taket.