De hispanoamerikanske uavhengighetskrigene (spansk: Las Guerras de independencia hispanoamericanas) refererer til de mange krigene som fant sted på starten av det 19. århundre – fra 1808 til 1829 – som resulterte i at mange tidligere spanske kolonier ble selvstendige, fra Argentina og Chile i sør til México i nord. Krigene starta i 1808 med juntaene i México og Montevideo. På den tida var junta navnet som ble brukt av flere lokale administrasjoner i Spania som et patriotisk alternativ til Joseph Bonapartes styre. I Amerika ble ordet brukt om de første selvstendighetsregjeringene som en reaksjon på utviklingen i Spania.

Disse krigene burde ikke blandes sammen med den haitiske revolusjonen eller med den brasilianske uavhengighetskrigen, som ikke blir definert som Hispanoamerika, som kun refererer til Amerikas spansktalende land. Av det store spanske verdensrike i Amerika forble bare Cuba og Puerto Rico under spansk kontroll, i tillegg til Filippinene og enkelte andre øyer i Stillehavet. I 1898 mistet Spania også disse øyene etter den spansk-amerikanske krig.

Bakgrunn De latinamerikanske revolusjonene var inspirert av den franske og den amerikanske revolusjon på slutten av 1700-tallet. På slutten av 1700-tallet hadde det spanske Bourbon-regimet også innført mange upopulære reformer i Amerika. Opplysningstidens idéer var del av grunnlaget for revolusjonene. Disse idéene stimulerte sosiale og økonomiske reformer, frihandel, i Latin-Amerika.

I 1808 ble Spania invadert av det første franske keiserdømmes styrker, og den spanske selvstendighetskrigen begynte som en del av Napoleonskrigene. Spania ble isolert fra sitt imperium og var også selv uten styre. Det gikk nesten et år før spanjolene satte opp en provisorisk regjering, og mange amerikanere mente det var på tide at de skulle styre over seg selv. Krigingen i Europa ga kreolene en sjanse til å få selvstendighet fra Spania, en sjanse de brukte, og revolusjoner startet over hele det spanske Amerika.

Realistas Rojalistene (realistas) i disse konfliktene var de amerikanerne og europeerne som støttet kong Ferdinand VII av Spania. Riktignok besto rojalisthæren av mer enn 90 % amerikanere. Hæren hadde to typer enheter, ekspedisjonsstyrker, organisert i Spania, og militsen, organisert i Amerika. Bare 11 % av militsen besto av hvite kreoler.

Etter Rafael del Riegos revolusjon i 1820 ble ikke flere spanske soldater sendt til Amerika. I 1820 var det kun 9954 spanske soldater i Amerika, og de utgjorde mindre enn 10 % av rojalisthæren. Bare halvparten av soldatene i ekspedisjonsstyrkene var europeiske. I slaget ved Ayacucho i 1824 var et sted mellom mindre enn 1 % og ca. 10% av soldatene europeere.

Libertadores Frigjørerne (libertadores) var lederne for revolusjonene. De var i stor grad småborgerlige criolloer, dvs. folk født i Amerika med europeisk, spansk, bakgrunn, inspirert av liberalismen, som ledet soldater med blandet bakgrunn. Ofte hadde de hatt militær trening i Spania, ofte under den spanske selvstendighetskrigen mot Napoléons soldater.

I dag blir disse lederne sett på som nasjonalhelter i Latin-Amerika, som for eksempel José Gervasio Artigas i Uruguay. Mange endte opp med å bli presidenter, eksempelvis var Simón Bolívar president i fire forskjellige land; Venezuela, Gran Colombia, Peru og Bolivia. Enkelte av dem regnes som caudilloer – militære statsledere – som for eksempel Ramón Castilla. Steder og institusjoner over hele Sør-Amerika er oppkalt etter libertadorene.

De såkalte britiske legionene (Legión Británica eller legiones británicas) var en gruppe britiske og irske frivillige som sloss for amerikansk selvstendighet under Bolívar, og ble en viktig del av hæren hans. Til sammen besto de tre legionene av over et tusen frivillige, hvorav de fleste var britiske eller irske veteraner fra napoléonskrigene, men de inkluderte også enkelte tyske veteraner og lokale søramerikanere.

México og Sentral-Amerika

Krigen i México varte fra 16. september 1810 med Miguel Hidalgo y Costillas opprør, og endte i 1821 med landets uavhengighet. Krigen startet som et idealistisk bondeopprør mot Spania, men utviklet seg til en lang geriljakrig mot de spanske autoritetene ble spanjolene beseiret av en allianse mellom de liberale og konservative meksikanerne, og i 1822 ble det første meksikanske keiserriket opprettet. I 1823 ble keiserriket styrta og keiser Agustín flykta. 1. desember erklærte Antonio López de Santa Anna den (første) meksikanske republikk. Mellom 1823 og 1829 gjorde Spania noen forsøk på å gjenerobre México, særlig bemerkelsesverdig var Isidro Barradas' invasjon av Cuba i 1829. I 1836 anerkjente endelig Spania México.

thumb|left|Kart over revolusjonenes utvikling

Sentral-Amerika 15. september 1821 erklærte en kongress bestående av sentralamerikanske criolloer sin uavhengighet fra Spania. Den faktiske selvstendigheten ble kortlivet, siden det mexicanske keiserriket annekterte området. Konservative ønsket de meksikanske okkupasjonsstyrkene velkommen, mens de liberale ikke kunne gjøre mye mot den meksikanske hæren. Da México ble en republikk, anerkjente landet sentralamerikanernes rett til selvstyre. 1. juli 1823 erklærte den sentralamerikanske kongressen full selvstendighet fra Spania, México og alle andre fremmede nasjoner, og innførte et republikansk system. Den mellomamerikanske føderasjon ble opprettet, men ble endelig oppløst i en borgerkrig mellom 1838 og 1840, og de seks statene ble selvstendige, selv om Los Altos snart ble annektert av Guatemala og Mexico.

Merk at Panamá var del av det spanske visekongedømmet Ny-Granada, og ikke Ny-Spania, og ble dermed en del av Gran Colombia og senere republikken Colombia, og ikke av Den mellomamerikanske føderasjonen.

Det nordlige Sør-Amerika

Selvstendighetsbevegelsene i det nordlige Sør-Amerika fikk en dårlig start i 1806. Den lille gruppen med utenlandske frivillige som den venezuelanske Francisco de Miranda tok med seg til sitt hjemland klarte ikke å starte et folkeopprør mot det spanske styret. De hvite kreolene i regionen ønsket en utvidelse av frihandel, som ville være en fordel for deres plantasjeøkonomi. Samtidig fryktet de at det ville komme en revolusjon som truet deres egen makt hvis det spanske styret ble fjernet.

Venezuelas kreolelite hadde velbegrunnet frykt for dette, siden en slik revolusjon hadde eksplodert i den franske kolonien Saint-Domingue, hvor et massivt slaveopprør i 1791 startet et generelt opprør mot plantasjesystemet og den franske myndigheten på øya. Ved inngangen til 1800-tallet hadde opprørerne knust det som hadde blitt regnet som en modellkoloni og skapt den selvstendige staten Haiti. Delvis inspirert av disse karibiske hendelsene startet venezuelanske slaver sine egne opprør i 1790-årene. Opprøret på Haiti ble en advarsel for eliten i de kakao-produserende områdene og i andre slavesamfunn i Amerika, på samme måte som det var et lyspunkt for slavene.

Venezuela

thumb|left|350px|Slaget ved Carabobo under Venezuelas frigjøringskrig

Venezuela erklærte seg selvstendig fra Spania 5. juni 1811 og selvstendighetskrigen begynte. I 1812 beseiret spanske styrker ledet av general Juan Domingo de Monteverde Venezuelas revolusjonshær, ledet av Francisco de Miranda som overga seg ved La Victoria 12. juli 1812, noe som ble den virkningsfulle slutten på Venezuelas første republikk.

Etter nederlaget i 1812 flyktet Simón Bolívar til Ny-Granada. Han dro senere tilbake med hæren sin, mens krigen hadde gått inn i en fryktelig blodig fase. Svarte og mulattoer fortsatte kampen etter at mye av aristokratiet hadde tatt avstand fra selvstendighetssaken. Eliten svarte med mistro og motstand mot folkets kamp. Bolívars styrker invaderte Venezuela fra Ny-Granada under det glimrende felttoget i 1813. Den grusomme kampen de utkjempet ble reflektert av deres motto guerra a muerte – krig til døden. Bolívars styrker beseiret Monteverdes hær i en rekke slag, tok Caracas 6. august og beleiret Monteverde i Puerto Cabello i september.

Siden lojalistene utkjempet krigen med like stor lidenskap og vold, kunne opprørerne bare oppnå kortvarige seiere. I 1814 led en sterkt forsterka spansk styrke en rekke nederlag for Bolívars styrker, før de beseiret Bolívar i et avgjørende slag ved La Puerta 15. juni, og tok Caracas 16. juni, før de igjen slo Bolívar ved Aragua 18. august i et slag som kostet spanjolene 2 000 av 10 000 soldater, og flesteparten av patriotenes 3 000 soldater. Bolívar og de andre lederne dro tilbake til Ny-Granada.

Lojalisten José Tomás Boves' hær demonstrerte den viktige rollen som llaneroene, nord-søramerikaske cowboyer, kom til å utspille i regionens kamp. Disse meget mobile og grusomme krigerne utgjorde en formidabel styrke som nok en gang presset Bolívar ut av sitt hjemland, og snudde tidevannet mot selvstendighet. I desember 1816 returnerte Bolívar til Venezuela og ledet en opprør fra 1816 til 1818, som i stor grad mislyktes.

I april 1821 dro Bolívar igjen tilbake til Venezuela foran en hær med 7000 soldater fra Ny-Granada. I slaget ved Carabobo 24. juni knuste styrkene hans de spansk-kolonialske styrkene, og sikret venezuelansk selvstendighet, selv om fiendtlighetene fortsatte.

thumb|Slaget ved Boyacá sikret Colombias selvstendighet

Colombia

Colombias selvstendighetskrig kan regnes fra 1810 til 1822. I Colombia kalles perioden fra 1810 til 1816 for la Patria Boba, eller det tåpelige fedrelandet. I denne perioden var det konstante kamper mellom ulike politiske grupperinger. En lignende utviking skjedde i visekongedømmet Río de la Plata. Hver provins og også enkelte byer satte opp sine egne juntaer som erklærte selvstendighet.

I 1815 så det ille ut for selvstendighetsbevegelsene i Venezuela og over nesten hele Sør-Amerika. Samme år hadde en stor militærekspedisjon sendt av Ferdninand VII gjenerobret Venezuela og mesteparten av Ny-Granada. I 1816 mislyktes enda en av Bolívars invasjoner.

Så, i juli og juni 1819 dro Bolívar og Francisco de Paula Santanders sterkt begrensete hær gjennom Los Llanos og over Andes og inn i Ny-Granada. 7. august slo hæren hans på 3400 mann en spansk-amerikansk styrke på 2500 mann i slaget ved Boyacá. Våren 1820 tok Bolívars republikanske styrker Bogotá, og han ble deretter Gran Colombias første president.

Ecuador I Ecuador fant det første anti-spanske opprøret sted i 1809, men først i 1820 fikk landet full selvstendighet som en del av Gran Colombia-føderasjonen, som Ecuador trakk seg ut fra i 1830. Luz de América var Quitos kallenavn, hvor det første opprøret mot det spanske styret fant sted. I slaget ved Pichincha 24. mai 1822, i nærheten av dagens Quito beseiret general Antonio José de Sucres styrker de spanske styrkene som skulle beskytte byen. Dette spanske nederlaget sikret Ecuadors frihet.

thumb|left|300px|Slaget ved Chacabuco i 1817

Det sørlige Sør-Amerika Mesteparten av det sørlige Sør-Amerika, inkludert Argentina, Chile og Perú, utkjempet frihetskrigene sine under José de San Martín, El Libertador, en viktig politisk og militær leder. San Martín tjente også som Perús "beskytter" fram til det første parlamentet ble samlet. Han møtte Bolívar i Guayaquil 26. juli 1822, hvor de hadde fortrolige samtaler om planene for kontinentets fremtid.

Argentina

Se òg: Mairevolusjonen

Argentinas frigjøringskrig ble utkjempet mellom 1810 og 1822 av argentinske patriotstyrker under Manuel Belgrano og José de San Martín mot det spanske monarkiets styrker. 9. juli 1816 møttes en forsamling i San Miguel de Tucumán, og erklærte full uavhengighet med en anskaffelse av en nasjonal grunnlov.

Chile

Chiles selvstendighetskrig startet 10. september 1810 og pågikk fram til 1821, da spanjolene ble drevet bort fra det chilenske fastlandet, eller 1826, da de siste spanske troppene overga seg og Chiloé ble innlemmet i den chilenske republikk. Chile erklærte offentlig sin selvstendighet 12. februar 1818, og ble formelt anerkjent av Spania i 1840, da et fullt diplomatisk samarbeid ble innstiftet.