Frankrikes historie handler om en av Europas eldste nasjonalstater. Frankrike har vært befolket siden steinalderen, og allerede med frankerne fra 800-tallet oppstod forløperen til det moderne Frankrike. Opp igjennom historien har landet vært en av de mektigste i Europa, med berømte herskere som Ludvig XIV og Napoléon Bonaparte.
Den franske revolusjon er en av de viktigste hendelser ved inngangen til moderne tid, og satte landet på hodet både kulturelt, politisk og sosialt. På attenhundretallet, under La Belle Époque var Frankrike verdensledende innenfor kunst, litteratur og annen kultur. På første halvdel av nittenhundretallet var landet sentralt i både første og andre verdenskrig.
I etterkrigstiden har Frankrike vært en av de store pådriverne for EU-samarbeidet, samtidig som landet har blitt preget av avkolonialiseringen. Landet har fått en styreform som ofte kalles semipresidensystem.
Forhistorisk tid
De eldste bosetningene man har funnet spor av i Frankrike er ca. 25 000 år gamle. I Lascaux har man funnet hulemalerier som er datert til ca. 15 000 år f.Kr.
Fra og med år 5000 f.Kr antas det at datidens folkegrupper begynte med faste bosetninger, en viss samfunnsstruktur samt organisert religion.
I løpet av de neste tusen år begynte jordbrukssamfunnet å utvikle seg, i hovedsak i Parisområdet, i Rhônedalen og i det sørlige Languedoc. Disse samfunnene har etter alt å dømme praktisert handel med andre kulturer og regioner, samt hatt en felles religion.
Arkeologiske funn antyder at i perioden fra 850 f.Kr. ble mange bosetninger oppgitt, i det området gikk inn i jernalderen. Dette indikerer at denne perioden var urolig sosialt og militært.
Gallia
thumb|240px|left|Gallia omkring år 58 f.Kr.
Den keltiske folkegruppen gallerne begynte å befolke området som etterhvert ble kjent som Gallia rundt år 1000 f.Kr. Mer er kjent om gallerne enn om andre tilsvarende folkeslag fra denne perioden; man har en mengde funn av våpen, smykker og redskaper fra denne epoken.
I tillegg til arkeologiske funn har man flere greske og romerske kilder som beskriver det galliske samfunnet. Disse beskriver et velorganisert samfunnssystem, med geografisk store riker med en sterk, styrende krigerklasse. Som andre keltiske grupper hadde gallerne også en sterk presteklasse, druidene.
Gallernes ekspansjon ble begrenset av indre kamper, de sloss like ofte innad som mot andre grupper. Enkelte kriger ble likevel vellykkede, i 387 f.Kr. erobret en gallisk hær under høvdingen Brennus Roma og plyndret byen.
I denne perioden ble også den franske middelhavskysten kolonisert av blant annet fønikere og grekere. Marseille ble grunnlagt som den fønikiske handelskolonien Massilia i ca. år 600 f.Kr.
Romerne erobrer Gallia
Romernes nærvær i Gallia begynte ca. 200 år f.Kr, som en blanding av forsvarstiltak mot aggressive gallere og som egen imperiebygging. Allerede i år 121 f.Kr. var området rundt Lyon og Toulouse innlemmet i Romerriket, og fikk utbygget infrastrukturen etter romersk mønster med akvedukter og romerveier.
I 59 f.Kr. begynte Julius Cæsar å blande seg inn i galliske affærer, noe som førte til et gallisk opprør mot romerne i år 52 f.Kr. under høvdingen Vercingetorix. Etter at opprøret endelig ble slått ned ved Alesia, økte tempoet på latinifiseringen av Gallia. Det nordlige Gallia ble etterhvert underlagt Roma, og det latinske språket utkonkurrerte de keltiske språkene.
Frankerne
thumb|Karl den store krones av pave Leo III og får tittelen Imperator Romanorum
I løpet av 400-tallet var Gallia blitt overtatt av germanske stammer, denne perioden kalles folkevandringstiden. Etter at det vestromerske riket gikk til grunne i 476 kom den germanske stammen frankerne inn og fylte maktvakuumet.
Frankernes leder Klodvig ble døpt og gikk over til kristendommen i 498, noe som sikret frankernes maktbase. Etter en rekke felttog og allianser med andre stammer i Gallia fikk Klodvig samlet riket, og gjorde Paris til ny hovedstad. Etter Klodvigs død i 511 ble imidlertid riket delt mellom de fire sønnene hans.
I 751 overtok karolingeren Pipin den yngre som frankisk konge, kastet Klodvigs merovingere fra makten og samlet Frankerriket igjen. I 771 overtok Karl den store tronen, og i år 800 lot han seg krone som tysk-romersk keiser. På Karl den stores tid omfattet Frankerriket både dagens Tyskland og dagens Frankrike; det var ikke før etter sønnen Ludvig den frommes død og den påfølgende traktaten i Verdun i 843 at riket ble delt og konturene av det moderne Frankrike kunne sees.
Middelalderen thumb|left|Hugo Capet, fransk konge 987 til 996
Hugo Capet kom til makten i 987. Huset Capet og dets sidegrener Valois-dynastiet og Bourbon-dynastiet beholdt makten i Frankrike i hele 800 år, frem til den franske revolusjonen.
Samtidig ble den franske atlanterhavskysten på denne tiden plaget av vikingraid. Vikingen Gange-Rolv ble gjort til hertug av Hertugdømmet Normandie i 911, mot at han gikk over til kristendommen og forsvarte Seinens munning mot andre vikinger. Gange-Rolvs etterkommer Vilhelm Erobreren dro 155 år senere over Den engelske kanal og erobret den engelske tronen.
Henrik II ble kronet til konge av England i 1154. Samtidig var han også greve av Anjou og hertug av Normandie, og etter et ekteskap fikk han også kontrollen over den franske provinsen Aquitaine. Etter å ha gjort hertugen av Bretagne til sin vasall kontrollerte Henrik nå like mye av Frankrike som den franske kongen, og det var ikke før etter slaget ved Bouvines i 1214 at det ble klart at makten i Frankrike lå i den franske kongen Filip IIs hender.
Etter at Karl IV av Frankrike døde i 1328 uten mannlige arvinger, gikk retten til den franske tronen over til Valois-dynastiet. Dette ble imidlertid bestridt av den engelske kong Edvard III, som så sitt snitt til å gjenvinne kontrollen over Frankrike. I 1337 gikk Edvard til krig mot den franske kongen Filip VI, noe som innledet serien med konflikter som ble kjent som hundreårskrigen. mini|Situasjonen under hundreårskrigen i 1435 I 1348 kom også svartedøden til Frankrike. Som de fleste andre steder utryddet denne epidemien store deler av befolkningen, befolkningen på ca. 18-20 millioner i 1328 var nede i ca. 11 millioner 150 år senere. Svartedøden i kombinasjon med krigen førte også til stor sosial uro, et bondeopprør brøt ut i 1358, ledet av bonden Jacques Bonhomme. Jacquerie, som opprøret er blitt kjent som, ble imidlertid relativt raskt slått ned av adelen.
Hundreårskrigens første fase, frem til 1360 og Brétignytraktaten, ble en katastrofe for Frankrike. Franskmennene hadde stor fremgang de neste femti årene, men den knusende engelske seieren i slaget ved Agincourt i 1415 gjorde at den franske kongen etterpå kun hadde makt sør for elven Loire.
Jeanne d'Arcs korte karriere som fransk hærfører gav nytt liv til den franske hæren. På tross av hennes tilfangetagelse og død i 1431 greide franskmennene å gjenerobre Paris i 1436, Normandie i 1450 og Guyenne i 1453. Dette gjorde at det bare var Calais-området som fortsatt var under engelsk kontroll.
Engelskmennenes sorti samt inkorporasjonen av de tidligere uavhengige områdene Bretagne (1532) og Burgund (1477) gjorde at Frankrike ble omgjort fra et løst sammenknyttet rike til en sterk stat med en klar sentralmakt. Frankrike ble etter dette en av de sterkeste maktene i Europa.
Renessansen
1500-tallet var preget av stadige kriger mellom Frankrike og habsburgerne. I perioden mellom 1494 og 1559 var Frankrike en av hovedaktørene i de italienske kriger. Kong Karl VIII begynte den franske innblandingen i Italia ved å forsøke å overta herredømmet over kongedømmet Napoli, men måtte trekke seg ut av Italia etter tapet i slaget ved Fornovo i 1495.
Kong Frans I brukte den spanske invasjonen av Navarra i 1521 som påskudd til å gå til krig mot den unge tysk-romerske keiseren Karl V. Felttoget utviklet seg imidlertid katastrofalt, i slaget ved Pavia i 1525 tapte Frans og ble tatt til fange og ført til Madrid.
thumb|Bartolomeusmassakren i 1572 ar et blodbad der tusenvis av mennesker ble drept. «En øyenvitneskildring av Bartolomeusmassakren», maleri av François Dubois Reformasjonen førte til uro i Frankrike som alle andre steder. De franske protestantene (kalt Hugenotter) økte stadig i antall, spesielt i byene. Rundt 1560 var det ca. en million hugenotter i Frankrike, spesielt i de sørlige og sentrale deler av landet. Hugenottene utgjorde likevel aldri mer enn ca. 10 % av befolkningen i Frankrike.
Religionskrigene i Frankrike brøt ut i 1562, etter at en protestantisk menighet var blitt angrepet i Vassay den 1. mars, med det resultat at flere hundre ble skadet og drept. Denne hendelsen innledet en periode på 30 år med borgerkrig.
Den styggeste hendelsen i denne krigen var det som ble kjent som Bartolomeusnatten. Den 24. august 1572 startet en tre uker lang periode med massakre, blodbadet ble satt i gang i Paris og spredde seg senere til resten av landet. Det anslås at 70 000 mennesker ble drept i disse hendelsene.
Kong Henrik IV garanterte protestantenes religionsfrihet i 1598 gjennom ediktet i Nantes. Dette ediktet ble imidlertid opphevet i 1685, noe som førte til at store mengde protestanter emigrerte fra Frankrike, spesielt til Preussen, England og Nederland.
Enevelde
I løpet av Ludvig XIIIs regjeringstid ble eneveldet innført i Frankrike. Under ledelse av den mektige Kardinal Richelieu ble Frankrike den mektigste staten i Europa, og begynte samtidig å legge under seg kolonier i Afrika og Amerika.
Under tredveårskrigen spilte Frankrike en aktiv rolle. På tross av at landet var katolsk, sørget Richelieu for at Frankrike allierte seg med det protestantiske Sverige. Denne krigen var en fin anledning for Frankrike til å motarbeide sine gamle fiender habsburgerne, men franskmennene hadde undervurdert styrken på de keiserlige arméer. Mellom 1636 og 1643 raste krigen, i løpet av denne tiden ble store deler av Frankrike okkupert av spanske og tyske styrker.
thumb|right|230px|Solkongen, Ludvig XIV. Maleri av Hyacinthe Rigaud, 1701
I 1642 døde Richelieu, året etter døde også kongen. Den da fem år gamle Ludvig XIV overtok tronen, med Kardinal Mazarin som Frankrikes nye sterke mann. En serie militære seiere de første årene av Ludvigs regjeringstid gjorde at tredveårskrigen kunne avsluttes med freden i Westfalen i 1648. Et Tyskland i ruiner og den tysk-romerske keiserens svekkede makt gjorde at Frankrike under Ludvig XIV ble Europas ubestridt ledende makt, både politisk og kulturelt.
Ludvig XIV skulle bli kjent som «solkongen». I hans regjeringstid fra 1643 til 1715 økte Frankrikes territorium med blant annet Alsace, Roussillon og deler av de spanske Nederlandene (Flandern).
Det var også under Ludvigs regjeringstid at det storslåtte slottet Versailles ble bygget. I dette praktpalasset blomstret kulturlivet, samtidig som fransk litteratur gikk inn i en gullalder med store diktere som blant annet Molière og Pierre Bayle.
Utover på 1700-tallet beholdt Frankrike sin stilling som Europas senter for kultur. Fransk språk var dominerende blant adel og kongelige i hele Europa, samtidig som opplysningstidens franske filosofer, som blant annet Voltaire, Montesquieu og Rousseau, var ledende i åndslivet.
Militært og politisk gikk det imidlertid noe nedover med Frankrike utover 1700-tallet. Preussen og Storbritannias økende makt truet Frankrike, og med det franske tapet i syvårskrigen 1756–1763 og det påfølgende tapet av Ny-Frankrike overtok britene posisjonen som Europas ledende stormakt.
Den franske revolusjon
thumb|230px|«Stormingen av Bastillen» (1789), maleri av Jean-Pierre Houël. Den 14. juli 1789 stormet en stor folkemasse Bastillen og frigjorde fangene
Mot slutten av det attende århundre hadde statens overambisiøse militære eventyr ført til store økonomiske problemer. De store samfunnsmessige ulikhetene førte til omfattende sosial uro, adelen og geistligheten hadde store privilegier på bekostning av borgerne og bøndene.