thumb|upright=1.7|En modell av klosterkomplekset slik det var i middelalderen. Cluny-klosteret (fransk: Abbaye de Cluny, tidligere også Cluni eller Clugny; latin: Abbatia Cluniacensis) er et tidligere benediktinerkloster i den franske byen Cluny i departementet Saône-et-Loire. Det ble grunnlagt i 910 av hertug Vilhelm I av Aquitaine som installerte abbed Berno og la klosteret direkte under pave Sergius IIIs kontroll. Det var viet til apostelen Peter. Klosteret og dets konstellasjoner av underavdelinger ble snart et eksempel på den form religiøs liv som ble hjertet til 1000-tallets kristne fromhet. Byen Cluny i Bourgogne i den østlige og sentrale delen av Frankrike, i nærheten av Mâcon, vokste fram rundt det tidligere klosteret, og lå i et skogkledt jaktområde.
Klosteret ble bygget i romansk arkitektonisk stil av en ukjent arkitekt,«Cluny Abbey», WikiArquitectura med tre kirker bygget i rekkefølge fra 300- til tidlig på 1100-tallet. Den eldste basilika var verdens største kirke fram til byggingen av Peterskirken begynte i Roma.Hopkins, Daniel J., red. (1997): Merriam-Webster's Geographical Dictionary. (3. utg.). Springfield, MA: Merriam-Webster, Inc. Publishers. ISBN 0-87779-546-0; s.262.
Benediktinerordenen var en nøkkelstein for stabiliteten i de europeiske samfunn på 1000-tallet, og delvis takket være en strengere tilslutning til den reformert benediktinerregelen ble Cluny en anerkjent leder av den vestlige klosterbevegelse fra slutten av 900-tallet. En rekke meget kompetente abbeder fra Cluny ble statsmenn i Europa. Klosteret i Cluny ble i seg selv det største, meste ansette og det som fikk de største donasjoner i Europa. Høydepunktet for Cluny-klosterets innflytelse var fra andre halvdel av 900-tallet og fram til tidlig på 1100-tallet. Klosteret ble plyndret og hovedsakelig ødelagt i løpet av 1790 under den franske revolusjon og kun en liten del av det som var opprinnelige er tilbake. Av klosterkirken er det bare ett av de opprinnelige åtte tårnene som står fortsattBartel, Tom (27. mai 2015): «The Ruined Abbey of Cluny, France», TravelPast50
Fra rundt 1334 opprettholdt abbedene i Cluny et byhus i Paris kjent som Hotel de Cluny, som har vært et offentlig museum siden 1843. Bortsett fra navnet og selve bygningen, har det ikke lenger noe som opprinnelig er knyttet til Cluny.«The Hotel of Cluny's Abbots», Musée de Cluny, le monde médiéval
Historie Grunnleggelse left|125px|thumb|Cluny-klosterets våpenskjold: Røde nøkler i andreaskors vendt oppover og utover, eller samlet et sverd vendt opp i sølvfarge. I 910 grunnla William I (fransk Guillaume le Pieux), hertug av Aquitaine og grev av Auvergne, kalt for «den fromme», benediktinerklosteret i Cluny i beskjeden målestokk, som moderhuset til den religiøse kongregasjonen av Cluny.«kongregasjon», NAOB. Sitat: «ordens- eller klosterlignende sammenslutning i Den katolske kirke» Alston, George Cyprian (1908): «Congregation of Cluny», The Catholic Encyclopedia. Bind 4. New York: Robert Appleton Company. Gaven omfattet vingårder, åkrer, enger, skog, vann, møller, livegne og både dyrket og udyrket land. Gjestfrihet skulle gis til de fattige, fremmede og pilegrimer.Smith, Lucy Margaret (1920): The early history of the monastery of Cluny, Oxford University Press. Det ble fastsatt at klosteret skulle være fritt for lokale myndigheter, lekmenn eller kirkelige, og kun underlagt paven, med det forbehold at selv han ikke kunne beslaglegge eiendommen, dele eller gi den til noen andre eller utnevne en abbed uten samtykke av munkene. William plasserte Cluny under beskyttelse av de hellige Peter og Paulus, med en forbannelse over alle som skulle bryte charteret. Med paven på den andre siden av Alpene, betød dette at klosteret i hovedsak var uavhengig.
Han donerte også sitt jaktområde i skogene i Burgund og ga klosteret det bemerkelsesverdige privilegium ved at klosteret var fritatt fra alle framtidige forpliktelser til ham og hans familie, med unntak av bønnetjenester. Samtidige patroner av klostre beholdt vanligvis en eier- og egeninteresse og forventet å kunne innsette sine egne slektninger som abbeder. Hertug William ser ut til å ha inngått denne avtalen med Berno, den første abbeden, for å frigjøre det nye klosteret fra slike sekulære forviklinger og sette i gang de kluniasensiske reformer (også omtalt som benediktinerreformen).Barrow, Julia (2009): «Ideology of the Tenth-Century English Benedictine ’Reform’», Skinner, Patricia: Challenging the Boundaries of Medieval History: The Legacy of Timothy Reuter. Turnhout, Belgium: Brepols. ISBN 978-2-503-52359-0; s. 142. De riktige gjerningene gjorde alle eiendeler til det ekstra klosteret hellige, og å ta dem var å begå helligbrøde. Snart begynte Cluny å motta legater fra hele Europa: fra Det tysk-romerske rike til de spanske kongedømmene, fra sørlige England til Italia. Det ble en mektig klosterkongregasjon som eide og drev nettverket av klostre og kvinneklostre, under myndighet av det sentrale klosteret i Cluny. Det var et svært originalt og vellykket system, abbedene av Cluny ble ledere på den internasjonale scenen og klosteret Cluny ble ansett som den største, mest prestisjefylte og best begavede klosterinstitusjonen i Europa. Høyden av Cluncys innflytelsen var fra andre halvdel av 900-tallet til begynnelsen av 1100-tallet. De første kvinnelige medlemmene av ordenen kom i løpet av 1000-tallet.Boucheron, Patrick et al., red. (2019): France in the World: A New Global History, Other Press, ISBN 978-1590519417; s. 120–125.Bouchard, Constance Brittain (2009): Sword, Miter, and Cloister: Nobility and the church in Burgundy, 980–1198. Cornell University Press, ISBN 978-0801475269.
Cluny og de gregorianske reformene thumb|Klosteret i dag. thumb|Klosterbygninger. Reformene som ble introdusert i Cluny var til en viss grad sporbar til innflytelsen fra Benedikt av Aniane, som hadde fremmet sine nye ideer på det første store møtet med abbedene i ordenen som ble holdt i Aachen (Aix-la-Chapelle) i 817. Berno hadde adoptert Benedicts tolkning av regelen tidligere ved Baumeklosteret i Baume-les-Messieurs i dagens franske departement Jura. Cluny var ikke kjent for å legge altfor stort alvor av sin klosterdisiplin eller askese, men abbedene i Cluny støttet gjenopplivingen av pavedømmet og reformene (de gregorianske reformer) til pave Gregor VII.Miramon, Charles de (april 2019): «The invention of the Gregorian Reform. Gregory VII in the 19th century, between spiritual power and the bureaucratization of the Church», Revue de l’histoire des religions, 236(2), s. 283-315 Cluny befant seg nært identifisert med pavedømmet. På begynnelsen av 1100-tallet mistet ordenen drivkraft under dårlig styring. Den ble deretter revitalisert under abbed Peter den ærverdige (Petrus Venerabilis) (død 1156),Den salige Peter den Ærverdige (~1092-1156), Katolsk.no som brakte slappe prioriteringer tilbake på linje og vendte tilbake til strengere disiplin. Cluny nådde sitt høydepunkt for makt og innflytelse under Peter, da munkene ble biskoper, legater og kardinaler i hele Frankrike og Det tysk-romerske rike. Men da Peter døde, genererte nyere og mer strenge ordener som cistercienserne den neste bølgen av kirkelige reformer. Utenfor klosterstrukturer skapte framveksten av engelsk og fransk nasjonalisme et klima som var ugunstig for eksistensen av klostre autokratisk styrt av et overhode bosatt i Burgund.«autokrati», NAOB. Sitat: «styre hvor én person eller en liten gruppe har ubegrenset makt» Det vestlige skismaet fra 1378 til 1409 delte lojaliteter ytterligere: Frankrike anerkjente en pave i Avignon og England en i Roma, forstyrret forholdet mellom Cluny og dets avhengige hus. Under påkjenningen ble noen engelske hus, som Lentonklosteret i Nottingham, naturalisert eller gjort til engelske og var ikke lenger betraktet som et utenlandsk kloster, noe som svekket strukturen til Cluny.Green, Herbert (1936): «Lenton Priory», Nottinghamshire History
Innen den franske revolusjon førte revolusjonær mistro og sterk motvilje mot den katolske kirke til at ordenen ble undertrykt i Frankrike i 1790, og klosteret i Cluny ble nesten fullstendig revet i 1810. Senere ble det solgt og brukt som steinbrudd frem til 1823. I dag er det litt mer enn ett av de opprinnelige åtte tårnene igjen av hele klosteret. Moderne utgravninger av klosteret begynte i 1927 under ledelse av Kenneth John Conant, amerikansk arkitekturhistoriker ved Harvard University, og fortsatte (men ikke kontinuerlig) til 1950.«First Projects: Medieval Academy Support of Kenneth J. Conant’s Cluny», The Medieval Academy of America«History of the Abbey of Cluny», Abbrye de Cluncy, Cantre des Monuments Nationaux
Organisasjonen Klosteret i Cluny skilte seg på tre måter fra andre benediktinerhus: i dens organisasjonsstruktur, i dens forbud mot å eie jord i føydaltjeneste, og dens utførelse av liturgien som hovedvirksomheten. Mens de fleste benediktinerklostre beholdt sin selvstendighet og var kun uformelt tilknyttet hverandre skapte Cluny en stor forbundsorden hvor administratorene i enkelte hus tjenestegjorde som stedfortredere for abbeden i Cluny og svarte til ham. De underlagte husene som var direkte underlagt abbed av Clunys overoppsyn, ordenens autokrat, ble kalt for priorat og ikke abbedi. Priorene, eller overhodene av prioratene, møttes ved Cluny en gang i året for å avgjøre administrative saker og for å gi rapport. Mange andre benediktinerhus, selv tidligere grunnleggelser, kom til å se på Cluny som deres rettesnor. Da pave Benedikt VIII i 1016 ga forordningen at Clunys privilegier også omfattet de underliggende husene var det ytterligere en drivkraft for andre benediktinersamfunn om å komme seg inn under ordenen i Cluny.
Delvis grunnet at ordenens velstand i nonneklostrene ikke ble sett på som kostnadseffektiv kan også være grunnen til ordenens åpenbare manglende interesse i å grunnlegge ny klostre for kvinner.
Clunys skikker er også representert i et skifte fra benediktinerklostrenes som selvbærende jordbruksenheter, tilsvarende til de samtidige villaer som overlevde i de mer romaniserte områdene av Europa og til landgods som i de mer føydale områdene, hvor hvert medlem gjorde fysisk arbeid i tillegg til å utføre bønnetjenester. Den hellige Benedict av Aniane, «den andre Benedict», hadde anerkjent at svartmunkene ikke lenger virkelig brødfødde seg selv utelukkende ved deres fysiske arbeid. I de klosterinstitusjoner som han hadde tegnet opp i 817 for å styre alle klostre i Frankrike på henstilling av kong Ludvig den fromme. Clunys avtale om å tilby evigvarende bønnetjeneste (laus perennis, bokstavelig «vedvarende ros») betydde at spesialiseringen av roller hadde utviklet seg lengre i Cluny.
Cluny ble kanskje det rikeste klosterhus i Vesten, noe som gjorde det mulig å leie bestyrere og arbeidsfolk istedenfor at brødrene selv gjorde noe arbeid. En slik velstand gjorde det mulig for munkene å tilbringe det meste av sin tid med bortimot konstant bønnetjeneste og således å opphøye sin posisjon til en profesjon. Til tross for deres løfter om fattigdom var klosteret i Cluny i stand til ha store kandelaber av rent sølv og begre av gull dekorert med kostbare edelsteiner for bruk ved alteret. Istedenfor kjøttsuppe og grøt som var den tradisjonelle klostermaten spiste munkene ved Cluny svært godt, stekt kylling (luksus i Frankrike den gang) og vin fra deres vingårder og ost som deres ansatte produserte. Munkene hadde de fineste lerretsklær og kostbare messedrakter gjort av silke ved messen. Mange av de gjenstander som framviste Cluncy-klosterets velstand er i dag utstilt i Musée Cluny i Paris.
Cluny-ordenens hus i England