Angevin-riket refererer til en samling stater som ble styrt av Angevin-herskerne fra huset Plantagenet i høymiddelalderen. Huset Plantagenet styrte over et område i Vest-Europa som strakte seg fra Pyreneene til Irland i løpet 1100- og tidlig på 1200-tallet. Deres «imperium» var grovt sett halvparten av middelalderens Frankrike foruten hele England og Irland. Navnet «Angevin-riket» er en moderne konstruksjon, da dette riket ikke hadde en slik betegnelse da det eksisterte. Til tross for omfanget av riket til Angevin-herskerne, ble det beseiret av kongen av Frankrike, Filip II August fra huset Capet. Han etterlot deres rike delt i to, og tapte provinsene Normandie og Anjou. Dette nederlaget, som etterlot huset Plantagenet med deres engelske områder og Gascogne i sørlige Frankrike, satte scenen for Saintongekrigen og hundreårskrigen.
Opprinnelsen til begrepet og dets bruk På engelsk kalles Angevin-riket for «Angevin-imperiet». Dette moderne begrepet omfatter landområdene til huset Plantagenet, med kongene Henrik II av England og hans sønner Rikard og Johan. En annen sønn, hertug Geoffrey II, hersket over Bretagne og etablerte en egen herskerslekt her. Så langt som historikerne kjenner til, fantes det ikke i samtiden noe annen begrep for regionene under Angevin-herskernes kontroll. Begreper som «vårt kongedømme og alt underkastet vårt styre hva enn det måtte være» ble dog benyttet.Gillingham, John: The Angevin Empire, side 2, andre utgave, Arnold Editions, 2001 Begrepet «Angevin-imperiet» ble skapt av Kate Norgate i hennes utgivelse fra 1887, England under the Angevin Kings.England Under the Angevin Kings av Kate Norgate er tilgjengelig hos «Questia». I Frankrike er begrepet «Espace Plantagenêt» stundom benyttet for å beskrive de len som huset Plantagenet hadde skaffet seg i Frankrike.Aurell, Martin: L'empire des Plantagenet, side 11: En 1984, résumant les communications d'un colloque franco-anglais tenu à Fontevraud (Anjou), lieu de mémoire par excellence des Plantagenêt, Robert Henri-Bautier, coté français, n'est pas en reste, proposant, pour cette «juxtaposition d'entités» sans «aucune structure commune» de substituer l'imprécis «espace» aux trop contraignants «Empire Plantagenêt» ou «Etat anglo-angevin». Imperium, et begrep innført fra latin, benyttes i norsk sammenheng på verdensrike, stormaktsvelde, som eksempelvis det romerske imperiet mens rike, fra norrønt ríki ‘herredømme’, ‘makt’ er et langt mer allmenngyldig begrep som benyttes fra kongerike til planterike, og betegnelsen «Angevin-riket» har således ikke de samme konnotasjoner som «Angevin-imperiet».Ordboka: Rike På norsk forbeholdes den latinske betegnelsen imperium gjerne til noe få historiske stormaktsvelder, og i vanlig norsk språkbruk oversettes imperium i mange tilfeller til det mer nøytrale rike.
Bruken av betegnelsen «Angevin-imperiet» har blitt revidert til tider med tanke på at både engelske og franske påvirkninger ble spredd gjennom maktområdet i den tid som unionen varte. Begrepet Angevin i seg selv er adjektivet benyttet på beboerne i Anjou og regionens historiske hovedstad Angers. Huset Plantagenet var fra Anjou, derav denne referansen.Definisjonen av «Angevin» fra Laboratoire d'Analyse et de Traitement Informatique de la Langue Française.
Bruken av begrepet imperium har skapt diskusjon hos historikerne. Ettersom riket var en samling av arvet og ervervet land for kong Henrik II er det en del spørsmål om det var eller ikke var en form for felles identitet innenfor besittelsene.Capetian France 937 - 1328, Editions Longman, side 221: «Nærmere undersøkelse antyder at flere av disse antagelsene er ugrunnet. Én er at Angevin-besittelsene noen gang dannet et imperium i hvilken som helst mening av ordet.»<ref>Carpenter, David: The Struggle for Mastery, side 191: «England og Normandie var nå en del av en langt større politisk enhet som historikere ofte kaller (uten noen presis konstitusjonell mening) ‘Angevin-imperiet’.»</ref>The Angevin Empire, side 3: «Utvilsomt om brukt i samsvar med kart hvor Henrik IIs landområder er farget rød, det er et farlig begrep for overtonene av det britiske imperium er uunngåelig og politisk grov. Men i vanlig engelsk bruk kan «imperium» mene intet mer spesifikt enn et omfattende område, særlig en totalsum av mange stater, styrt over av en enkelt hersker. Når det er koblet sammen med «Angevin», bør det, om noe, innebære et fransk heller enn et «britisk» imperium.» En del historikere har argumentert at begrepet imperium bør referere utelukkende til «Det hellige romerske imperium», som i norsk språkbruk refereres til som Det hellige romerske rike av den tyske nasjon, som var den eneste vesteuropeiske politiske strukturen som faktisk ble kalt for «imperium»Aurell, Martin: L'empire des Plantagenet, side 10: Il n'empêche que des réticences ont naguère été exprimées par quelques historiens. Elles contiennent leur part de vérité, et ont le mérite de nuancer un problème complexe. D'abord elles proviennent de ceux qui considèrent que le terme "empire" devrait être réservé à l'Empire Romano-Germanique, seule réalité institutionelle de l'Occident mediéval nommée explicitement par les sources d'époque (i noen språk, som fransk og engelsk).Tysk: Heiliges Römisches Reich; fransk: Saint-Empire romain germanique; engelsk: Holy Roman Empire Andre historikere har argumentert at Henrik IIs imperium eller rike var hverken mektig, sentralisert, eller stor nok til å bli seriøst kalt for et imperium.Aurell, Martin: L'empire des Plantagenet, side 10: Plus solides, d'autres critiques émanent, ensuite, de spécialistes du droit et de la science politique pour qui l'étendue des domaines d'Henri II, si impressionnante soit-elle pour le XIIème siècle, fait bien pâle figure en comparaison des vastes Empires helléniques, romains, byzantins, abbasside, ottoman ou Habsbourg, sans mentionner les empires coloniaux du XIXème siècle. Det var aldri noe slikt som imperial tittel som begrepet «Angevin-imperiet» kan antyde.Capetian France, side 222: «Angående ideen at Plantagenets landområder ble sett på som et imperium, i betydningen av en politisk enhet, er det ingen substans i denne bruken i en samtidig tanke. Hvorfor trenger vi å bruke dette begrepet i det hele tatt. Henrik II og Rikard I gjorde det ikke.» Selv om Plantagenetene selv ikke krevde noen imperial tittel var det en del krønikeskrivere som arbeidet for Henrik II selv som faktisk benyttet begrepet «imperium» for å beskrive denne samlingen av landområder.Aurell, Martin: L'empire des Plantagenet, side 10: Dans "le dialogue sur l'échiquier" (vers 1179), un ouvrage technique sur le principal organe financier de l'Angleterre, rédigé par l'évêque de Londres et trésorier d'Henri II, Richard Fitz Nigel (vers 1130 - 1198), on peut lire: "par ses victoires le roi élargit (dilataverit) son empire au loin. I hovedsak var den høyeste tittelen «konge av England» og til denne ble det lagt til andre titler som hertuger og grever av de landområder i Frankrike som var henholdsvis hertugdømmer og grevskap ved at disse var helt og holdent uavhengige fra den kongelige tittel, og ikke underlagt engelsk kongelig lov.The Angevin Empire, side 5: I disse omstendigheter er det en fare for tilskrive England en betydning som det ikke hadde. På en måte «var» England utvilsomt den viktigste dele – landet ga herskeren en kongelig krone. Ettersom det første elementet i hans tittel var da «Rex Anglorum» betydde det at den mest bekvemme forkortelsen i å referere til ham var som «konge av England» eller som selv franskmenn tenkte på ham som en engelsk konge, «il reis Engles».
Av denne grunn er det en del historikere som foretrekker betegnelsen commonwealth (samvelde) framfor «imperium» for å framheve det faktum at Angevin-riket var mer en samling av syv helt uavhengige, selvstyrte riker, knyttet løst sammen.Aurell, Martin : L'empire des Plantagenets, side 11: De même en 1973, William L. Warren rejette explicitement l'expression «Empire», au nom du lien trop lâche unissant les différentes principautés territoriales gouvernées par Henri II; tout au plus admet-il l'existence d'un «Commonwealth», souple fédération regroupant sept "Dominions" autonomes, dont le seul point commun serait leur dépendance, à peine fondée sur la vassalité et le serment de fidélité, au roi. En samtidig karakteristikk av Angevin-riket var at det var «polykratisk», begrepet er tatt fra en av de mest betydningsfulle politiske pamfletter som ble skrevet om emnet Angevin-riket: Policraticus av Johannes av Salisbury (ca. 1120 – 1180).
Geografi og administrasjon Ved sin største utbredelse besto riket av kongedømmet England, herredømmet over Irland, hertugdømmene Normandie, Gascogne og Aquitaine (også kalt for Guyenne)Capetian France 937 - 1328, Editions Longman, side 74: «Det var en hiatus mellom det karolinske hertugdømme og det etterforfølger som ble samlet av greven av Poitou tidlig på 900-tallet...» foruten også grevskapene Anjou, Poitou, Maine, Touraine, Saintonge, Marche, Perigord, Limousin, Nantes og Quercy. Mens hertugdømmene og grevskapene ble holdt med ulike nivåer av vasallforhold til kongen av FrankrikeCapetian France 937 – 1328, side 64: «Deretter i 1151 betalte Henrik Plantagenet hyllest for hertugdømmet til Ludvig VII i Paris, hyllest som gjentok som konge av England i 1156.», huset Plantagenet holdt kontrollen over hertugdømmet Bretagne, de walisiske fyrstedømmer, grevskapet Toulouse og kongedømmet Skottland i varierende grad av makt, skjønt de var aldri noen formell del av «imperiet». Ytterligere krav hadde blitt hevdet over Berry og Auvergne, men disse ble aldri innfridd.
thumb|right|300px|Festningen i Angers og dens massive murer, utsyn over byen og elven Maine. Tidvis var grensene velkjente og lett å tegne som den mellom kongelige Demesne til kongen av Frankrike og hertugdømmet Normandie mens ved andre steder var grensene ikke så klare, særlig den østlige grensen til Aquitaine hvor det var ofte en forskjell mellom de grensene som Henrik II og senere Rikard I krevde, og den hvor deres egentlige makt endte.Gillingham, John: The Angevin Empire, side 50: «... i 1169 beordret Henrik II konstruksjonen av diker for å markere grenselinjen.»
England var under streng kontroll og var sannsynligvis det mest kontrollerte området. Kongedømmet var inndelt i shirer med sheriffer som gjennomførte vanlig lov. En justiciar, høyere dommer, var utpekt av kongen for å gjøre hans stemme respektert når han selv ikke var til stede. Ettersom Englands konger var oftere i Frankrike enn i England benyttet de en større mengde av skriv enn hva angelsaksiske kongene hadde gjort, pussig nok hjalp dette England mer enn noe annet. Carpenter, David: The Struggle for Mastery, side 91: «Men dette fraværet stivnet heller enn undergravde det kongelige styre ettersom det framkalte strukturer som både opprettholdt freden og utvant penger i kongens fravær, penger som framfor alt var i stort behov på andre siden av Den engelske kanal.» Under Vilhelm I av Englands styre ble den angelsaksiske adelen ofte erstattet med normannere som ikke kunne eie store sammenhengende landområder, noe som gjorde det vanskeligere for dem gjøre opprør mot kongen og samtidig forsvare deres land på samme tid. Jarler holdt en status tilsvarende til de kontinentale grevene. Dog var ingen av dem sterke nok til å gå jevnbyrdig mot kongen.