thumb|Våpenskjoldet til Montferrat. Konrad av Montferrat (italiensk: Corrado del Monferrato; Piemontesisk: Conrà ëd Monfrà; født ca. 1145, død 28. april 1192) var en av de mest betydningsfulle deltagere i det tredje korstog. Han var de facto konge av Jerusalem ved ekteskap fra den 24. november 1190, men ble offisielt valgt først i 1192, kun dager før han ble myrdet.
Tidlig liv Konrad var andre sønn av marki Vilhelm V av Montferrat, «den eldre», og hans hustru Judith av Babenberg (datter av Leopold III av Østerrike). Han var fetter av Fredrik II Barbarossa (far til prins Fredrik VI av Schwaben), Ludvig VII av Frankrike (far til Filip II August), og Leopold V av Østerrike.
Konrad ble født i Montferrat som i dag er en region av Piemonte i nordvestlige Italia. Det nøyaktige stedet og fødselsåret er ikke kjent. Han ble først nevnt i et charter i 1160 da han var i tjeneste hos sin onkel på morsiden, Konrad av Babenberg, biskop av Passau, senere erkebiskop av Salzburg. Det er mulig at han ble oppkalt etter onkelen, eller morens halvbror, Konrad III av Tyskland. Han var antagelig rundt 15 år i 1160.
Han skal ha vært en kjekk ung mann med stor personlig mot og intelligens, slik han ble beskrevet med mange superlativer i Brevis Historia Occupationis et Amissionis Terræ Sanctæ:
«Konrad var sterk i armene, særlig dyktig i både sin naturlige evner og i å lære, elskverdig i sitt vesen og dåd, utrustet med alle menneskelige dyder, overlegen i hvert råd, det gode håp for de på hans egen side og et flammende lynnedslag for fienden, i stand til skuespill og forstillelse i politikken, utdannet i alle språk, i respekt for at han ble ansett for å være mindre artikulert framfor å være ekstremt flytende. Kun i en ting alene ble han ansett som klanderverdig, at han hadde forført en annens hustru fra hennes levende ektemann, og skilt henne fra ham og giftet seg med henne selv».I Die Chronik des Propstes Burchard von Ursberg, red. Oswald Holder-Egger & Bernhard von Simson, Monumenta Germaniæ Historica: Scriptores i Usum Scholarum, (Hannover & Leipzig, 1916), side 64
(Den siste setningen hentyder til hans tredje ekteskap med Isabella I av Jerusalem i 1190, se nedenfor.)
Han var aktiv i diplomatiet mens han var i tyveårene, og ble også en effektiv militær kommandant og kjempet i felten sammen med andre medlemmer av sin familie i kampene mot Den lombardiske liga. Hans første ekteskap var med en kvinne som ikke er identifisert, muligens var det en datter av grev Meinhard I av Görz (italiensk: Gorizia), en gang før 1179, men hun var død før slutten av 1186, og de fikk ingen barn som vokste opp, om enn noen.
Konrad i den bysantinske riket I 1179, som følge av sin families allianse med Manuel I Komnenos, ledet Konrad en hær mot Fredrik II Barbarossas styrker, da kommandert av den keiserlig kansler, erkebiskop Christian I av Mainz. Han beseiret dem ved Camerino, ikke langt fra Perugia, i september, og tok kansleren til fange. Tidligere hadde han selv vært gissel hos kansleren. Han etterlot fangen hos sin bror Boniface og dro til Konstantinopel for å bli belønnet av keiserenRoger av Hoveden: krønikeåret for 1179; Choniates, red. van Dieten, Historia, vol. 1, side 201, og red. Magoulias, O City of Byzantium, side 114., og dro tilbake til Italia igjen kort tid etter keiserens død i 1180. Konrad var da i midten av 30-årene, hans personlighet og gode utseende hadde gjort et godt inntrykk ved det bysantinske hoffet: Niketas Khoniates hadde beskrevet ham som «av vakker framtoning, tiltalende i livets vår, usedvanlig og uforliknelig i mannlig mot og intelligens, og i blomst av fysisk styrke».Choniates, loc. cit.
Vinteren 1186–1187 tilbød keiser Isak II Angelos sin søster Theodora som brud for Konrads yngre bror Boniface for å fornye alliansen med familien Montferrat, men Boniface var allerede gift. Konrad, nylig enkemann, hadde tatt korset med den hensikt å komme til sin far i kongedømmet Jerusalem, aksepterte Isak IIs tilbud og kom tilbake til Konstantinopel våren 1187. Ved bryllupet ble han æret med rangen Cæsar, men imidlertid måtte han nærmest øyeblikkelig hjelpe keiseren å forsvare tronen mot et opprør ledet av general Alexios Branas. I henhold til Khoniates hadde Konrad inspirert den svake keiseren i å ta initiativet. Han skal ha kjempet heroisk i det slaget hvor Branas ble drept, uten skjold eller hjelm, og bar kun en lerretskjorte enn harnisk. Han ble noe såret i en skulder, men veltet Branas fra hesten som deretter ble drept og halshogd av hans menn.Choniates, red. van Dieten, Historia, vol. 1, ss. 386–87, og red. Magoulias, O City of Byzantium, s. 212–13.
Imidlertid følte Konrad at hans tjenester hadde blitt utilstrekkelig belønnet, trett av bysantinsk motvilje til vestlige latinere (hans yngste bror Renier hadde blitt myrdet i 1182) og muligens mente at han hadde manglende ryggdekning for hevn fra Branas’ familie. Konrad seilte mot kongedømmet Jerusalem i juli 1187 om bord i et handelsskip fra Genova. En del populære fortellinger har hevdet at han flyktet fra hevn etter å ha begått et mord, men dette er grunnet i en feil i å gjenkjenne Branas’ navn, forvansket til «Lyvernas» i manuskriptet Den gammelfranske fortsettelse av Vilhelm av Tyr (stundom kalt for Ernouls krønike), og Roger av Hovedens sammendrag av hans egen Gesta regis Henrici Secundi (tidligere tilskrevet Benedikt av Peterborough). Roger hadde opprinnelig referert til at Konrad «hadde drept en prominent adelsmann i et opprør» – i betydningen Branas; i hans Chronica hadde han sammentrengt dette til «hadde begått drap», og således utelatt sammenhengen.
Forsvaret av Tyr thumb|Konrad kommer til Tyr: en marginal skisse fra slutten av 11-tallet i Brevis Historia Regni Hierosolymitani, en fortsettelse av Genova-annalene (Bib. Nat. Française). Konrad hadde åpenbart til hensikt å slå seg sammen med sin far som holdt festningen St Elias. Han kom først ved Akko som nylig hadde blitt erobret av Saladin, og seilte da nord til Tyr hvor han fant restene av korsfarerhæren. Etter Saladin hadde seiret overlegent i slaget ved Hattin over Jerusalems hær hadde han marsjert nord over og erobret Akko, Sidon og Beirut. Raymond III av Tripoli og hans stesønner, Reginald av Sidon, og flere andre ledende adelige, hadde unnsluppet fra det katastrofale slaget og flyktet til Tyr, men var ivrige etter å komme tilbake til sine områder for å forsvare dem. Raymond IIIs helse var sviktende og han døde kort tid etter at han kom hjem.
I henhold til Den gammelfranske fortsettelsen av Vilhelm av Tyr hadde Reginald av Sidon tatt kommandoen av Tyr og var i gang med å forhandle om en overgivelse til Saladin. Konrad skal etter sigende ha kastet Saladins banner i vollgraven og krevd at borgerne av Tyr sverget ham total lojalitet. I virkeligheten synes det som om hans framgang til makten var mindre dramatisk. Reginald dro for å forsterke sin festning Belfort ved elven Litani. Med støtte fra de etablerte italienske handelssamfunnet i Tyr reorganiserte Konrad byens forsvar. Han satte opp et communio tilsvarende til de han så ofte hadde kjempet mot i Italia.
Da Saladins hær kom fram oppdaget de at byen var godt forsvart og trassig. Som krønikeskribenten Ibn al-Athir skrev om mannen som araberne kom til å respektere og frykte som «al-Markis»: «Han var en djevel inkarnert i hans dyktighet til å styre og forsvare en by, og en mann av særlig mot». Tyr sto imot beleiringen og da Saladin fant ut at de ønsket seg en erobring med større fortjeneste og mindre omkostninger dro de videre sørover til Cæsarea, Arsuf og Jaffa. I mellomtiden sendte Konrad erkebiskop Joscius av Tyr til Vest-Europa på et skip for å be om hjelp. Arabiske skribenter har hevdet at han også fraktet med seg propagandabilder som viste muslimer skjende krusifikser og andre hellige kristne symboler.
I november 1187 kom Saladin tilbake for en andre beleiring av Tyr. Konrad hadde fortsatt kommandoen av by som var tungt befestet og fylt av kristne flyktninger fra den nordlige delen av kongedømmet Jerusalem. Denne gangen angrep Saladin både fra land og fra sjøen og satte opp en blokade av havnen. I en hendelse beskrevet av Itinerarium Peregrinorum (som er generelt fiendtlig innstilt til Konrad), Den gammelfranske fortsettelse, og Sicardus av Cremonas' andre krønike (som nå er bevart kun i sitater fra Salimbene di Adam og Alberto Millioli) viste Saladin fram foran Tyrs bymurer Konrads aldrende far, Vilhelm V av Montferrat, som hadde blitt tatt til fange ved Hattin. Han tilbød å løslate Vilhelm og gi store gaver om Konrad overga Tyr. Den gamle mannen bønnfalt sin sønn om være standhaftig, selv om muslimene truet med å drepe ham. Konrad erklærte at Vilhelm hadde levd et langt liv allerede og siktet på ham med armbrøsten. Saladin skal da etter sigende ha sagt «Den mannen er en ikketroende og meget grusom.» Saladin løslot Vilhelm uskadd i Tortosa i 1188 og han kom tilbake til sin sønn.
Den 30. desember angrep Konrads soldater ved daggry et tokt mot trøtte egyptiske sjøfolk, og erobret mange av deres galeier. De gjenværende skipene forsøkte å unnslippe til Beirut, men skipene fra Tyr tok opp jakten og egypterne ble tvunget til sette skipene på grunn og flykte. Saladin angrep deretter bymurene i det håp om at forsvarerne var distrahert av sjøslaget, men Konrad ledet mennene i et motangrep og slo det tilbake. Hugo av Tiberias skal ha utmerket seg i slaget. Saladin ble tvunget til igjen å trekke seg tilbake, brente beleiringsmaskinene og skipene sine for at de ikke skulle havne hos fienden.
Kampen om kronen Sommeren 1188 løslot Saladin ektefellen til dronning Sibylla av Jerusalem, Guy av Lusignan, fra fangenskapet. Et år senere kom Guy til Tyr, fulgt av sin bror Geoffrey, og forlangte at Konrad overlot byens nøkler til ham. Konrad avviste dette kravet, og erklærte at Guy hadde mistet sin rett til å være konge av Jerusalem ved å tape i slaget ved Hattin. Han sa at han ville holde byen inntil kongene i Europa kom. Med dette påkalte han vilkårene i Baudouin IVs testamente, vilkår som allerede var blitt brutt av Guy og Sibylla: om hans nevø Baudouin V døde hadde det vært Baudouin IVs vilje at «Baudouin Vs mest rettmessige arvinger» skulle holde regentskapet inntil en etterfølger kunne bli avgjort av kongen av England, kongen av Frankrike og den tysk-romerske keiser. Konrad ville ikke en gang la Guy og Sibylla komme inn i byen, men lot dem slå leir utenfor bymurene sammen med deres tjenere.
Konrad ble overtalt av sin fetter, landgreve av Thüringen, Ludvig III, om bli med Guy i beleiringen av Akko i 1189. Beleiringen varte i over to år. Sommeren 1190 reiste Konrad nord til Antiokia ved Orontes for å lede en annen slektning, Fredrik VI av Schwaben, trygt tilbake til Akko med de ynkelige restene av hans fetter Fredrik I Barbarossas keiserlige hær.