thumb|300px|En karikatur over Scotts plan fra 1861. Anakonda-planen er navnet som brukes på strategien som ble brukt for å kue utbryterstatene i den amerikanske borgerkrigen. Den ble foreslått av øverstkommanderende general Winfield Scott. Den la stor vekt på blokade av havnene i sør og la opp til en fremrykning ned Mississippi-elva for å dele Amerikas konfødererte stater i to. Siden blokaden ville være nokså passiv, ble den latterliggjort av dem som ønsket mer aktiv krigføring og som sammenlignet den med buktningene til en anakonda som kveler sitt offer. Sammenligningen med slangen brente seg fast og gav forslaget dets vanlige navn. Planen og dens kritikk I begynnelsen av borgerkrigen hadde den foreslått strategien for krigen mot Sørstatene to viktige punkter. For det første skulle alle havnene i utbryterstatene blokkeres så godt som mulig, for det andre skulle en sterk styrke på kanskje 80 000 menn bruke Mississippi-elva som ferdselsåre til å trenge fullstendig gjennom Konføderasjonen. Spydspissen skulle bestå av en relativt liten amfibiestyrke, hærstyrker transportert av båter og kanonbåter i støtte. Disse skulle rykke raskt fremover og ta de konfødererte stillingene ned langs elva. Etter denne styrken skulle en mer tradisjonell armé følge som marsjerte bak dem for å sikre seirene. De avsluttende slagene ville være ved fortene nedenfor New Orleans. Da de falt, ville elva være i føderale hender fra dens kilde til munningen, og opprørerne ville være delt i to.ORA I, v. 51/1, pp. 369–370, 387.
Den fullstendige strategien kunne ikke settes i verk umiddelbart siden det ikke eksisterte krigsskip av den type som var tiltenkt Mississippi-felttoget. Den amerikanske marinen var for liten til å opprettholde blokaden i de første månedene av krigen. Det ville ta tid å samle og trene styrkene som trengtes for å utføre fremrykningen, tid som kritikere av planen ikke ønsket å gi militæret. Derfor ble Scotts plan i stor grad latterliggjort. Hans motstandere ba om et umiddelbart felttog over land, rettet primært mot Konføderasjonens hovedstad i Richmond i Virginia. De hevdet at dersom noen få festninger ble tatt, ville Konføderasjonen kollapse.
Konflikten var ikke den korte affærene som Scotts kritikere tenkte seg. I fire år med krig opprettholdt den føderale marinen en blokade som svekket Sørstatene, selv om effekten av den på krigsforetaket fremdeles diskuteres. Konføderasjonen ble i tillegg delt i to av et felttog basert på Mississippi-elva, og det er i dag enighet om at dette nederlaget for Sørstatene var minst like viktig for opprørets kollaps som slagene i øst som så lenge dominerte offentlighetens og historikernes oppmerksomhet. Den nordlige seieren lignet dermed i stor grad det Scott foreslo i krigens tidlige dager. Planens opprinnelse Anakonda-planen hadde en historisk utvikling, både i sin opprinnelse og måten det ble brukt i erfaringer fra kampene. Blokaden hadde allerede blitt proklamert av president Lincoln. 19. april 1861, en uke etter bombardementet av Fort Sumter som markerte krigsutbruddet, annonserte han at havnene til alle utbryterstatene, fra Sør-Carolina til Texas, skulle legges under blokade. Senere ble Virginia og Nord-Carolina lagt til da de også brøt ut.ORN I, v. 4, s. 156–157, 340. Denne ordren var gjeldende helt til krigen var slutt, dermed eksisterte blokaden uavhengig av Scotts plan.
Tidlig i utbryterbevegelsen var statusen til grensestatene Missouri, Kentucky, Maryland og Delaware som alle tillot slaveri, usikker.Virginia var også en grensestat, men hadde allerede brutt ut da Anakonda ble foreslått. Alle unntatt Delaware hadde sterke interesser i Sørstatene. Missouri var preget av intern konflikt som tilsvarte borgerkrigen i miniatyr, Maryland ble holdt i Unionen ved å fengsle mange av opposisjonsfraksjonen og Kentucky forsøkte å beholde freden ved å erklære seg nøytral. Kentucky ville hverken hjelpe Nordstatene eller Sørstatene dersom de gikk med på å la staten være i fred.
Siden kongressen ikke var samlet til å godkjenne presidentens initiativ til å slå ned opprøret, falt byrden på å skaffe styrker til krigen på de lojale statenes regjeringer. Ohio var særlig aktive i dette, og skaffet seg tidlig tjenestene til George B. McClellan som skulle tjene som kommandant over deres milits som generalmajor. I løpet av noen få uker ble statsmilitsene innlemmet i den nasjonale tjenesten og militsene fra Indiana og Illinois ble lagt til hans ansvar. Fra denne maktposisjonen følte han seg forpliktet til å skrive et brev datert 27. april 1861 til general Scott hvor han fremla sin strategi.ORA I, V. 51/1, s. 338–339. Han foreslo en umiddelbar marsj mot Richmond ned langs Kanawha-elva. Alternativt, dersom Kentucky forlot Unionen, foreslo han en marsj tvers over staten som skulle ta Nashville. Etter dette ville han «handle etter omstendighetene».
Scotts anbefaling av McClellans brev som han sendte videre til presidenten, viser at han vurderte strategien, men den var ikke hans foretrukne. For det første var ikke Kanawha særlig brukbar til vanntransport, slik at marsjen måtte gå til fots. Dermed ville marsjen være utsatt for sammenbrudd av menn, hester og utstyr. Mer alvorlig var det at det vestlige Virginia (Vest-Virginia hadde ennå ikke delt seg fra Virginia) fremdeles var svært for Unionen. Ifølge Scotts anslag var fem av syv mot utmeldingen fra Unionen. En invasjon slik det var foreslått ville støte fra seg mange av disse innbyggerne og ville utsette både fiender og venner for krigens ødeleggelser. Det samme argumentet kunne overføres til Kentucky. Kanskje var det mest ødeleggende at krigen slik den var foreslått ville underlegge seg Konføderasjonen bit for bit, mens grensestatene ville bære det meste av byrdene, «i stedet for å omslutte dem alle (nesten) på en gang ved hjelp av en rekke av havner på Mississippi til munningen fra Ohio-elva og med blokadeskip ved kystlinja.ORA I, v. 51/1, p. 339.»
Kimen i Scotts Anakonda-plan er synlig i denne anbefalingen. I løpet av noen få dager hadde han fått tenkt mer på dette, og han sendte inn sitt eget forslag i et brev til McClellan den 3. mai 1861. Et nytt brev, datert 21. mai, var hans siste utkast av planen.
General Scott klarte ikke å overbevise regjeringen om sin strategiske visjon. Han måtte trekke seg før året var omme på grunn av at han var gammel og svekket. Han ble erstattet som øverstkommanderende av nettopp McClellan. Utviklingen langs Mississippi thumb|Battle of Vicksburg, av Kurz og Allison.
Under McClellan og hans etterhvert seierherre i vest, generalmajor Henry Wager Halleck, ble Mississippi noe en noe forsømt krigsskueplass for operasjoner i vest. Halleck, med McClellans støtte, hadde mer tro på å vende fiendens festninger langs Mississippi enn å angripe dem direkte. Derfor beveget han seg bort fra elva.ORN I, v. 22, pp. 700–701. Slik han så det var Tennessee-elva den «store strategiske linja i det vestlige felttoget», ikke Mississippi.ORA I, v. 10, p. 24.
Marinedepartementet forble derimot fast bestemt på ideen om å åpne Mississippi. Departementet under assisterende marineminister Gustavus Vasa Fox bestemte seg tidlig for at New Orleans kunne erobres av en marineekspedisjon fra Mexicogulfen, og så ville alle andre byer som grenset til elva falle fremfor å utsettes for bombardement.Gideon Welles, «Admiral Farragut and New Orleans: with an account of the origin and command of the first three naval expeditions of the war,» The Galaxy, v. 12, s. 669–683, 817–832 (november og desember 1871). Oppgaven med å ta New Orleans ble gitt til kaptein (senere admiral) David Glasgow Farragut som fulgte sine egne planer for slaget. Han førte flåten sin forbi fortene som beskyttet byen fra sør om natten 24. april 1862 og tvang byen til å overgi seg.Dufour, Charles L., The night the war was lost, s. 265–286. Etter å ha reparert skipene sine fra skadene de fikk mens de passerte fortene, sendte han dem opp langs elva hvor de lyktes i å få overgivelsen til Baton Rouge og Natchez. Rekken med enkle erobringer tok slett ved Vicksburg, siden Konføderasjonens stilling der lå på små klipper som var høye nok til å gjøre dem uinntagelige for marinens kanoner på den tiden.
Etter tapet av Island Number 10 kort tid før Farragut tok New Orleans, hadde Konføderasjonen oppgitt Memphis og etterlot seg bare en liten styrke for å foreta en forsinkende operasjon. Tidlig i juni ble dette feid til side av kanonbåter fra Western Gunboat Flotilla (som kort tid etterpå ble endret til Mississippi River Squadron) og en samling av veddere fra krigsdepartementet, og Mississippi var åpen ned til Vicksburg. Dermed ble byen det eneste punktet langs elva som ikke var i føderale hender.ORN I, v. 23, s. 118–140.
Hæren under Halleck unnlot igjen å gripe muligheten. Han sendte ikke en gang en liten styrke for å hjelpe skipene, og snart ble Farragut tvunget av fallende vannivå til å trekke sine store fartøy til nærområdet til New Orleans.Shea and Winschel, Vicksburg is the key, s. 17–18. Hæren forsøkte ikke å ta Vicksburg før november, og da var den under lederskapet til generalmajor Ulysses S. Grant etter at Halleck ble kalt tilbake til Washington for å erstatte McClellan som øverstkommanderende.Halleck ble kalt østover i midten av juli, omtrent samtidig med at Farragut måtte forlate Vicksburg.
Innen Frant ble kommandant i vest, hadde Sørstatshæren klart å befeste Vicksburg og Port Hudson. Denne strekningen mellom byene på noe mer enn 210 km ble det siste kontaktpunktet mellom den østlige delen av Konføderasjonen og området vest for Mississippi. Regjeringen til president Jefferson Davis i Richmond var uten tvil klar over viktigheten til dette området og styrket begge stillingene. Ledelsen i Vicksburg ble overført fra brigadegeneral Martin L. Smith til generalmajor Earl Van Dorn og videre til generalløytnant John C. Pemberton. Størrelsen på forsvarsstyrken økte i takt med den økende graden til kommandanten.Shea and Winschel, Vicksburg is the key, s. 20, 36.
Vicksburg-felttoget endte til slutt opp som en beleiring som tok slutt den 4. juli 1863 da Pemberton overgav seg med hele sin styrke. På den tiden bestod hæren hans av rundt 29 500 menn.Shea and Winschel, Vicksburg is the key, s. 178.
Da nyheten om at Vicksburg hadde falt nådde garnisonen i Port Hudson, visste generalmajor Franklin Gardner, kommandanten der, at ytterligere motstand var meningsløst. Han overgav sin post og dens garnison til Federal Army of the Gulf og dens kommandant generalmajor Nathaniel P. Banks den 9. juli 1863.Shea and Winschel, Vicksburg is the key, s. 200. Dermed, med Abraham Lincolns ord, «renner igjen Vannets Far uhindret til havet».
Utviklingen i blokaden Anakonda-planen slik den ble foreslått av Scott støttet seg på blokaden, slik han sa det, «for å omslutte opprørsstatene og få dem til å gi opp med mindre blodsutgytelser enn gjennom noen annen plan.ORA I, 51/1, 369, 387.» I den grad han så for seg direkte kamper, skulle de begrenses til det sentrale angrepet ned Mississippi. Men det er nesten sikkert at han ikke forutså graden av voldeligheter som den provoserte frem. Blokaden måtte også modifiseres på grunn av hendelser som førte til mye av det blodbadet han håpet å unngå.