Gaius eller Caius Plinius Secundus (født 23 e.Kr., død 25. august 79 e.Kr.), bedre kjent som Plinius den eldre (latin: Plinius Maior), var en romersk forfatter, naturforsker, fysiker og i tillegg også militær kommandant og admiral av en viss betydning, og en personlig venn av keiser Vespasian. Han tilbrakte det meste av sin tid med å studere og forske, skrev eller undersøkte natur- og geografiske fenomener, og skrev et encyklopedisk verk, Naturalis Historia, som ble et forbilde for alle tilsvarende verker skrevet senere. Flere av de historiske verkene hans som var viktige for historikeren Tacitus, blant annet om historien om de germanske krigene, har siden gått tapt for ettertiden, men Naturalis Historia har blitt bevart.
Plinius den eldre døde den 25. august 79 da han forsøkte med et skip å redde en venn og dennes familie fra utbruddet fra Vesuv, som hadde ødelagt byene Pompeii og Herculaneum. Vinden forhindret skipet i å forlate kysten. Hans venner mente han døde av giftige gasser, men da de selv ikke ble rammet var det nok alderdom og naturlige årsaker som var den reelle årsaken.Bigelow, Jacob (1859): «Death of Pliny the Elder» i: Littell, E. Littell: Littell's Living Age. Tredje (Boston: Littell, Son, and Company) V, s. 123. Hans nevø Plinius den yngre refererte til sin onkel om at «Sann ære består i å gjøre hva som fortjener å bli skrevet, i skrift det som fortjener å bli lest».Plinius den yngre: «VI.16 To Tacitus». Letters.
Liv og virke Bakgrunn Plinius' alder er avlest fra det faktum at Vesuv hadde utbrudd i august i år 79, og et utsagn fra hans nevø Plinius den yngre at da han døde var han 56 år, noe som betyr at han ble født i år 23.
Han var sønn av en romersk equites, Gaius Plinius Celer og dennes hustru Marcella. Hverken den yngre eller den eldre Plinius nevner navnene. Den fremste kilde for foreldrene er en fragmentarisk inskripsjon (CIL V 1 3442) funnet på en mark i Verona og nedtegnet av augustinsk munk Onofrio Panvinio i Verona. Betydningen av inskripsjonen avhenger av rekonstruksjonen,Gaius Plinius Secundus; Jean Harduin (Kommentator); C. Alexandre; N.E. Lemaire (red. og bidrag) (1827). «Ad Pliniam Vitam Excursus I: de Plinii Patria» (på latin, fransk). Caii Plinii Secundi Historiae Naturalis Libri XXXVII. Bibliotheca Classica Latina. 1. Paris: Didot. s. 50. unntatt at i alle tilfeller har navnene kommet gjennom. Om han var augur og hun var navngitt Grania Marcella er mindre sikkert. Jean Hardouin, en fransk lærd på antikken, har presentert et utsagn fra en ellers ukjent kilde som han hevder er fra antikken om at Plinius var fra Verona, og hans foreldre var Celer og Marcella.Allain, Eugène (1902): (på fransk): Pline le Jeune et ses héritiers. 3 (ouvrage illustré d'environ 100 photogravures et de 15 cartes ou plans ed.). A. Fontemoing. ss. 281–282.
thumb|left|Byen og innsjøen Como, malt av Jean-Baptiste Camille Corot, 1834 thumb|left|En 10,5 cm phalera (militær dekorasjon) utgravd fra Xanten og i dag i British Museum.«Military horse trapping inscribed with the name of Pliny the Elder» . The British Museum: Highlights Inskripsjonen fra hullete prikker: PLINIO PRAEF EQ = Plinio praefecto equitum, «Plinius prefekt av kavaleriet». Det var kanskje utstedt til hver mann i Plinius' enhet. Figuren er bysten av keiseren.
Andre anstrengelser for å knytte Celer og Marcella med andre gentes (familienavn) er meget spekulative. Hardouin er den eneste lærde som benytter den ukjente kilden. Hvordan inskripsjonen kom til Verona er et mysterium, men det kan ha kommet ved frakt av eiendelene til Plinius den yngres da toskanske (i dag Umbria) eiendom ved Colle Plinio, nord for Città di Castello, sikkert identifisert ved hans initialer på takflisene. Han hadde statuer av sine forfedre her.
Plinius den eldre ble født i Como i nordlige Italia, ikke Verona. Det er kun som en innfødt av Gallia Transpadana han kalles «Catullus av Verona» av hans conterraneus, eller landsmenn, ikke hans municeps, eller det vil si at de var felles bysbarn.Denne artikkelen inneholder tekst av Charles Peter Mason fra artikkelen «C. Plinius Secundus» fra Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology, som nå er offentlig eiendom, av William Smith (1870), bind. 3, s. 414.«I, Dedikasjon». Natural History. Sitat: «om jeg må være tillat å søke vern under eksempelet til Catullus, min landsmann».Praef. §1 En statue av Plinius på fasaden av Duomo of Como feirer ham som en innfødt. Han hadde en søster, Plinia, som giftet seg inn i familien Caecilii, og ble mor til hans nevø, Plinius den yngre, hvis brev beskrev hans verker.
To inskripsjoner som identifiserer hjembyen til Plinius den yngre som Como, har forrang over Verona-teorien. En inskripsjon (CIL V 5262) feirer den yngres karriere som keiserlig magistrat (øvrighetsperson) og gir detaljer fra hans betydelige veldedighetsarbeid og utgifter på vegne av folket i Como. En annen inskripsjon (CIL V 5667) identifiserer hans far Lucius' landsby som Fecchio (stammen Oufentina) i nærheten av Como. Det er derfor sannsynlig at Plinia var en lokal pike og Plinius den eldre, hennes bror, kom fra Como.Pliny the Younger; Betty Radice (overs.) (1969): «Appendix A: Inscriptions». The letters of the younger Pliny (6. rev.) Penguin Classics. ISBN 978-0-14-044127-7.
Gaius var av scionslekten (gens) Plinii. Han tok ikke sin fars cognomen (tredjenavn) Celer, men sitt eget, Secundus. Hans adopterte sønn tok det samme cognomen, og Plinius grunnlag en slektsgren, Plinii Secundi. Familien var framgangsrik; Plinius den yngres arvete eiendommer gjorde ham såpass rik at han kunne grunnlegge en skole og et bibliotek, opprette et fond som sørget for mat til kvinner og barn av Como, og hans egne tallrike eiendommer rundt Roma og innsjøen Como, foruten at han ga gaver til en del av sine venner som en personlig gunst. Ingen tidligere tilfeller av navnet Plinii er kjent.
I 59 f.Kr., kun 82 år før Plinius ble født, grunnla Julius Cæsar Novum Comum (tilbakevendt til Comum) som en colonia for å sikre regionen mot angrep fra barbariske stammer i Alpene og som Cæsar ikke selv rakk å beseire og underlegge seg. Han fraktet inn en befolkning på rundt 4 500 mennesker fra andre provinser (ikke klart fra hvor) for å bli bosatt i Comasco, dessuten 500 aristokratiske grekere for å grunnlegge selve Novum Comum.Hardy, Ernest George (2007): «V Caesar's Colony at Novum Comum in 59 BC». Some Problems in Roman History: Ten Essays Bearing on the Administrative and Legislative Work of Julius Caesar. The Lawbook Exchange, Ltd. ISBN 978-1-58477-753-3. s. 126–149. Samfunnet var således mangekulturelt og fleretnisk, og familien til Plinius kan ha kommet fra hvor som helst. Om noen konklusjon kan bli trukket fra Plinius preferanse for greske ord, eller lingvisten Julius Pokornys utledning av ordet at navnet er fra nordlig italisk som «skallet»Pokorny, Julius: Indogermanisches Etymologisches Woerterbuch (tysk). Universitetet i Leiden. s. 834. er kun en spekulativ mening. Det er ingen nedtegnelser som angir noen hentydning om etniske sondring i Plinius' samtid. Befolkningen selv tok stolthet i å være romerske borgere.
Plinius den eldre giftet seg ikke og hadde ingen barn. I sitt testamente adoptere han sin nevø, noe som ga nevøen rett til å arve alle hans eiendommer. Denne formen for adopsjon er kalt for «testamentarisk adopsjon» av de som har skrevet om emnet og som sikret kun navnendring, men romersk rettsvitenskap anerkjenner ingen slik kategori. Plinius den yngre var således den reelle adopterte sønn av Plinius den eldre, men ikke i sistnevntes egen levetid.Pliny the Younger; Constantine E. Prichard; Edward R. Bernard (red.) (1896): Selected Letters. Oxford: Clarendon Press. s. 1. For i det minste en del av tiden bodde Plinius under det samme tak som hans søster og nevø (hvis ektemann og far døde ung). Mens de så gjorde besluttet Plinius å undersøke utbruddet av vulkanen Vesuv, men ble forledet av behovet for en redningsaksjon og av en budbringer av en venn som ba om hjelp.
Student og advokat thumb|left|Levningene av tempelet til Kastor og Pollux i Roma. Plinus' far tok ham med til Roma for at han skulle få en utdannelse. Han har fortalt at han så Marcus Servilius Nonianus, romersk konsul.
Militær karriere thumb|300px|Kart over Castra Vetera, en stor castra stativa, eller fast romersk militærleir i Germania Inferior, hvor Plinius tilbrakte den siste delen av sin ti år lang militære plikttjeneste som kommandant av kavaleriet. Den lå ved nedre Rhinen. I år 46 da han var 23 år gikk Plinius inn i hæren som junioroffiser, hvilket var skikken for unge menn av rangen equites. Ronald Syme, en moderne forsker på Plinius, har rekonstruert tre perioder med tre grader.Beagon (2005), s.3.Syme (1969), s. 207. Plinius' interesse i latinsk litteratur vekket oppmerksomhet og gjorde ham til venn med andre litterære menn av høyere grader, og som han opprettet varige vennskap med. Senere støttet disse vennskapene ham til å få tilgang til høyere sjikt i samfunnet; imidlertid hadde han også godt omdømme for sine kunnskaper og dyktighet. I henhold til Syme begynte han som præfectus cohortis, en «kommandant av en kohort» (en infanterikohort da junioroffiserer begynte i infanteriet) under Gnaeus Domitius Corbulo som også var en forfatter (men ingen av hans verker har overlevd) i Germania Inferior. I år 47 deltok han i den romerske erobringen av chaukerne, en germansk stamme ved kysten av Nordsjøen av hva som i dag er Nederland, og deretter av ødeleggelsen av passasjen mellom elvene Maas og Rhinen. Hans beskrivelse av romerske skip som ankret opp i elven over natten etter å ha måtte vokte seg for flytende trær, har preg av øyenvitneskildring.«XVI.2». Natural History. Sitat: «Many is the time that these trees have struck our fleets with alarm, when the waves have driven them, almost purposely it would seem, against their prows as they stood at anchor in the night; and the men, destitute of all remedy and resource, have had to engage in a naval combat with a forest of trees!»
Ved en uklar dato ble Plinius overført til kommandoen av Germania Superior under Publius Pomponius Secundus med forfremmelsen til militær tribun, noe som var en posisjon i staben og med plikter under distriktkommandanten. Pomponius var halvbror av Corbulo.Levick, Barbara (1999): Tiberius the politician (2. rev. utg.). Routledge. ISBN 978-0-415-21753-8. s. 290. De hadde samme mor, Vistilia, en mektig matrone fra de øverste romerske klasser, som hadde sju barn med seks ektemenn, mange av barna hadde keiserlige forbindelser, inkludert en framtidig keiserinne. Plinius' oppdrag er ikke klart, men han må ha deltatt i krigen mot chatterne i år 50, 27 år gammel og i sitt fjerde tjenesteår. Assosiert med kommandanten i prætorium ble han en familiær og nær venn av Pomponius, som også var en skrivende mann.