Nord-Virginia-felttoget, også kjent som det andre Bull Run-felttoget eller andre Manassas-felttoget, var en rekke slag som ble utkjempet i Virginia i august og september 1862 på den østlige krigsskueplassen i den amerikanske borgerkrigen. Konføderasjonens general Robert E. Lee fulgte opp sin suksess i syvdagersslagene i Peninsula-felttoget ved å rykke nordover mot Washington, DC, og beseiret generalmajor John Pope og hans Army of Virginia.
Lee var bekymret for om Popes hær ville samle styrkene sine med generalmajor George B. McClellans Army of the Potomac og overvelde ham, derfor sendte han generalmajor Thomas J. «Stonewall» Jackson nordover for å avskjære Popes fremrykning mot Gordonsville. De to styrkene møttes til å begynne med i slaget ved Cedar Mountain den 9. august, en konføderert seier. Lee bestemte seg for at McClellans hær på Virginia-halvøya ikke lenger var en trussel mot Richmond og sendte det meste av hæren sin under generalmajor James Longstreet etter Jackson. Jackson utførte en vid manøver rundt Popes høyre flanke og tok det store forsyningsdepotet i ryggen til Pope ved Manassas Junction. Han hadde dermed plassert styrken sin mellom Pope og Washington. Jackson flyttet til en svært god forsvarsstilling nær slagmarken i det første slaget ved Bull Run (første Manassas) i 1861 og lyktes i å slå tilbake Unionens angrep den 29. august, mens Lee og Longstreet ankom slagmarken. Den 30. august angrep Pope igjen, men ble overrasket da han ble fanget mellom angrep fra Longstreet og Jackson. Pope ble tvunget til å trekke seg tilbake med store tapstall. Felttoget endte med nok en flankemanøver av Jackson som Pope beseiret i slaget ved Chantilly den 1. september.
Lees manøvrering av Army of Northern Virginia mot Pope er regnet som et militært mesterverk. Historikeren John J. Hennessy skrev at «Lee har riktignok utkjempet dyktigere slag, men dette var hans største felttog.»Hennessy, s. 458. Bakgrunn og styrkene
Etter McClellans kollaps i Peninsula-felttoget i syvdagersslaget i juni 1862, utnevnte president Abraham Lincoln John Pope til å lede den nyopprettede Army of Virginia. Pope hadde oppnådd en viss suksess på den vestlige krigsskueplassen, og Lincoln lette etter en mer aggressiv general enn McClellan. Pope gjorde seg ikke populær blant sine underordnede kommandanter, alle de tre som ble valgt til korpskommandanter hadde teknisk sett høyere grad enn ham, eller blant sine underoffiserer gjennom sine skrytende ordre som antydet at østlige soldater var underlegne i forhold til deres vestlige motstykker. Noen av hans innrullerte menn ble oppmuntret av Popes aggressive tone.Eicher, s. 318; Martin, s. 24, 32-33; Hennessy, s. 12.
Unionens Army of Virginia ble opprettet den 26. juni 1862 fra eksisterende avdelinger som opererte rundt omkring i Virginia, de fleste hadde nylig blitt utmanøvrert i Jacksons Shenandoah-felttog: Generalmajor John C. Frémonts Mountain Departement, generalmajor Irvin McDowells Department of the Rappahannock, generalmajor Nathaniel P. Banks' Department of the Shenandoah, brigadegeneral Samuel D. Sturgis' brigade fra militærdistriktet Washington og brigadegeneral Jacob D. Cox' divisjon fra det vestlige Virginia. Den nye hæren ble delt inn i tre korps under generalmajor Franz Sigel som erstatter Frémont som sa opp i avsky etter utnevnelsen av Pope (I Corps), Banks (II Corps) og McDowell (III Corps). Stugis' styrker fra Washington utgjorde hærens reserve. Kavaleribrigader under oberst John Beardsley og brigadegeneralene John P. Hatch og George D. Bayard var tilknyttet direkte under de tre infanterikorpsene, en mangel på sentralisert kontroll som hadde negativ effektiv på felttoget. Deler av tre korps (III, V og VI) fra McClellans Army of the Potomac og generalmajor Ambrose Burnsides IX (ledet av generalmajor Jesse L. Reno) sluttet seg til slutt til Pope i kampoperasjoner. Dette hevet styrken til 77 000 menn.Martin, s. 280; Eicher, s. 318; Hennessy, s. 6.
På den konfødererte siden var general Robert E. Lees Army of Northern Virginia organisert i to «vinger» eller «kommandoer», disse enhetene ble ikke kalt «korps» før det ble autorisert under konføderert lovgivning i november 1862, på rundt 55 000 menn. Den «høyre vingen» ble ledet av generalmajor James Longstreet, den venstre av generalmajor Stonewall Jackson. Kavaleridivisjonen under generalmajor J.E.B. Stuart ble knyttet til Jacksons ving. Den konfødererte organiseringen var betydelig enklere enn den Lee arvet til de syv dagene og var resultatet av at han fjernet noen divisjonskommandanter som han regnet som ineffektive, og konsolideringen av de gjenværende divisjonene under Jackson og Longstreet.Hennessy, s. 561-67; Langellier, s. 90-93. Planer og innledende bevegelser Popes oppdrag var å oppfylle noen mål: beskytte Washington og Shanandoah Valley og trekke de konfødererte styrkene bort fra McClellan ved å bevege seg direkte mot Gordonsville.Esposito, kart 54. Pope startet på det siste ved å sende kavaleri for å bryte Virginia Central Railroad som forbandt Gordonsville, Charlottesville og Lynchburg. Kavaleriet under Hatch fikk en sen start og oppdaget at Stonewall Jackson allerede hadde okkupert Gordonsville den 19. juli med over 14 000 menn. Etter enda et mislykket forsøk på å kutte jernbanelinja den 22. juli, fjernet Pope Hatch fra hans kavalerikommando og satte ham i ledelsen for en infanteribrigade i brigadegeneral Rufus Kings divisjon i III Corps.Esposito, kart 55; Martin, s. 45-46.
Pope hadde enda et og bredere mål, oppmuntret av Abraham Lincoln. For første gang hadde Unionen tenkt å legge press på sivilbefolkningen i Konføderasjonen ved å føre noe av krigens trengsler direkte på dem. Pope gav tre generelle ordrer om temaet til sin hær. Den generelle ordre nr 5 påla hæren å «leve av landet». Det skulle gis veksler til bønder som kunne løses inn for betaling etter krigen, kun til de var «lojale borgere av USA.» For noen soldater ble dette en uformell lisens til å plyndre og stjele. De generelle ordrene 7 og 11 tok seg av vedvarende problemer med konføderert geriljaer som opererte i Unionens rygg. Pope gav ordre om at ethvert hus som det ble avfyrt skudd mot unionsstyrker, skulle brennes og okkupantene behandlet som krigsfanger. Unionsoffiserer fikk pålegg om å «arrestere alle illojale mannlige innbyggere innenfor deres linjer eller innenfor deres rekkevidde.» Disse ordrene var betydelig annerledes fra krigsfilosofien til Popes kollega McClellan som uten tvil førte til uvennskapet mellom de to mennene i felttoget. Konfødererte myndigheter var rasende, og Robert E. Lee kalte Pope en «skurk».Hennessy, s. 14-21; Martin, s. 36-37.
Basert på hans erfaring i kamper mot McClellan i syvdagersslaget, Oppfattet Robert E. Lee at McClellan ikke lenger var en trussel mot ham på Virginia-felttoget, derfor følte han seg ikke forpliktet til å holde hele sin styrke i direkte forsvar av Richmond, Dette gjorde at han kunne flytte Jackson til Gordonsville for å blokkere Pope og beskytte det sentrale Virginia. Lee hadde større planer i tankene. Siden unionshæren var delt mellom McClellan og Pope, og de var langt fra hverandre fysisk, så Lee en mulighet til å ødelegge Pope før han igjen returnerte sin oppmerksomhet mot McClellan.
26. juli møtte Lee kavalerilegenden og partisankrigeren kaptein John S. Mosby som nettopp hadde vært del av en fangeutveksling. Da Mosby kom gjennom Hampton Roads-området i Unionens varetekt, observerte han en betydelig marineaktivitet av transportskip og antok at generalmajor Ambrose Burnsides styrker som kjemper i Nord-Carolina, ble transportert for å forsterke Pope. Lee ønsket å handle umiddelbart før disse styrkene var på plass, og sendte dagen etter generalmajor A.P. Hill for å slutte seg til Jackson med 12 000 menn, mens han distraherte McClellan med artilleribombardement og avledningsmanøvrer. McClellan sendte frem en styrke fra Harrison's Landing til Malvern Hill, og Lee beveget seg sørover for å møte trusselen, men McClellan trakk til slutt tilbake sin fremrykning. 3. august beordret øverstkommanderende Henry W. Halleck McClellan til å begynne sin endelige tilbaketrekning fra halvøya og til å returnere til Nord-Virginia for å støtte Pope. McClellan protesterte og begynte ikke sin tilbaketrekning før 14. august.Hennessy, s. 10; Esposito, kart 56. Slag og bevegelser thumb|400px|Nord-Virginia-felttoget, 7. august-28. august 1862. 29. juli flyttet Pope sitt hovedkvarter fra Washington til slagmarken. Han ble informert av Halleck om planen om å slå seg sammen med McClellans hær, men i stedet for å vente på at dette skulle skje, flyttet han noen av sine styrker til en stilling nær Cedar Mountain. Derfra kunne sende kavaleriraid mot Gordonsville. Jackson rykket frem til Culpeper Court House den 7. august i håp om å angripe et av Popes korps før resten av hæren kunne konsentreres.Esposito, kart 56.
Cedar Mountain 9. august angrep Nathaniel Banks' korps Jackson ved Cedar Mountain og fikk et tidlig overtak. Den konfødererte brigadegeneralen Charles S. Winder ble drept og divisjonen hans revet opp. Et konføderert motangrep ledet av A.P. Hill drev Banks tilbake over Cedar Creek. Jacksons fremrykning ble derimot stoppet av unionsdivisjonen til brigadegeneral James B. Ricketts. Nå hadde Jackson funnet ut at alle Popes korps var samlet, noe som ødela hans planer om å beseire dem i separate aksjoner. Han forble i stillingen frem til 12. august og trakk seg så tilbake til GordonsvilleNPS Cedar Mountain, oppsummering. Lee rykker frem til Rappahannock 13. august sendte Lee Longstreet for å forsterke Jackson, og den følgende dagen sendte Lee alle sine gjenværende styrker, med unntak av to brigader, etter at han var sikker på at McClellan forlot halvøya. Lee ankom Gordonsville for å ta ledelsen den 15. august. Han samlet Army of Northern Virginia sør for Clark's Mountain og planla å gå rundt fiendestyrken for å beseire Pope før McClellans hær kunne ankomme og forsterke den. Hans plan var å sende sitt kavaleri under Stuart, fulgt av hele hans hær, nord til Rapidan den 18. august, skjult av Clark's Mountain. Stuart skulle krysse og ødelegge jernbanebroen ved Somerville Ford og så bevege seg rundt Popes venstre flanke inn i ryggen på de føderale og ødelegge forsyninger og blokkere deres retrettmuligheter.Hennessy, s. 35-51; Eicher, s. 322; Esposito, kart 57.
20.-21. august trakk Pope seg tilbake til Rappahannock. Han var klar over Lees planer fordi et raid fra unionskavaleriet tok en kopi av den nedskrevne ordren. Stuart ble nesten tatt under dette raidet. Kappen hans og den karakteristiske hatten hans unnslapp derimot ikke, og Stuart hevnet seg den 22. august ved å raide Popes hovedkvarter ved Catlett's Station og tok unionkommandantens komplette uniform. Stuarts raid viste at høyreflanken til Unionen var sårbar mot en vendebevegelse, men dette ble vanskeliggjort av at elven steg på grunn av kraftig nedbør. Raidet avslørte også planene for forsterkning av Popes hær, noe som til slutt ville gi den en total styrke på 130 000 menn, men enn dobbelt så mange som Army of Northern Virginia.Martin, s. 92, 101-02; Eicher, s. 322; Esposito, kart 57.
Trefninger ved Rappahannock