Carl Dean Wilson (født 21. desember 1946 i Hawthorne, California, død 6. februar 1998 i Los Angeles) var en rockemusiker fra USA, best kjent som et av de opprinnelige medlemmene av The Beach Boys, der han spilte gitar og sang. Han var bror av Brian og Dennis Wilson i samme gruppe. Han var også medlem av Kenny & the Cadets og Beckley-Lamm-Wilson.
På gruppas første plater kan en høre Wilson spille gitar på en svært Chuck Berry-inspirert måte. Etter hvert sang han også hovedstemmen på en del låter, med «Girl Don't Tell Me» fra 1965 som den første. Fra midten av 1960-årene hadde Beach Boys en praksis med å erstatte gruppemedlemmene med studiomusikere på plateinnspillinger. Carl fortsatte imidlertid å spille sjøl.Moskowitz, side 42–43. På denne tida blei det også stadig vanligere at han sang hovedstemmen, blant annet på hitlåter som «Good Vibrations», «God Only Knows», «Darlin'», «Wild Honey» og «I Can Hear Music».
Etter at eldstebror Brian trakk seg tilbake fra sceneopptredender i 1965, var Carl gruppas de facto leder i slike sammenhenger. Etter hvert blei han også leder i studiosammenheng, og han produserte blant annet deler av albuma 20/20 og Carl and the Passions - «So Tough» (et navn som i seg sjøl honorerer Carls lederskap).Carl and the Passions var også et tidlig navn på Wilson-brødrenes gruppe, humoristisk valgt av broren Brian for å lokke Carl med (jf. nekrologen i Billboard).Carl Wilsons diskografi som produsent på nettstedet discogs.com; besøkt 14. januar 2016.
I 1967 vakte det oppsikt da Wilson av samvittighetsgrunner nekta å utføre militærtjeneste under Vietnamkrigen.Moskowitz, side 45.
Carl Wilson var aldri den store låtskriveren. Han komponerte imidlertid noen sanger, blant annet «Long Promised Road»; dette ble også tittelen på en biografi utgitt i 2015 som er skrevet av Kent Crowley.Catalog of Copyright Entries: Third series, 1972, side 454.Omtale av Crowleys biografi på Google Books; besøkt 14. januar 2016.
I 1970-årene var Carl også produsent for andre artister, blant annet den sørafrikanske gruppa The Flame, og fra denne gruppa kom de seinere to nye Beach Boys-medlemmene Blondie Chaplin og Ricky Fataar.Schinder og Schwartz, side 122. Han var også bakgrunnssanger på andres plater, blant annet for Chicago, Elton John og David Lee Roth.Carl Wilsons diskografi som vokalist på nettstedet discogs.com; besøkt 14. januar 2016.
I 1981 trakk Wilson seg ut av Beach Boys. Han gav ut soloalbumet Carl Wilson, som ikke ble noen stor suksess. Heller ikke det neste, Youngblood, kom inn på albumhitlistene. Da Youngblood kom ut i 1983, var Wilson tilbake i The Beach Boys, som han fortsatte å spille med like inntil han døde av lungekreft i 1998.
I 1988 blei The Beach Boys innvalgt i Rock and Roll Hall of Fame. Solodiskografi Se også The Beach Boys' diskografi.
Studioalbum Carl Wilson (1981) Youngblood (1983) Like a Brother (med Gerry Beckley og Robert Lamm) (2000)
Singler «Hold Me» / «Hurry Love» (mars 1981) «Heaven» / «Hurry Love» (juni 1980) «What You Do To Me» / «Time» (mars 1983) «Givin' You Up» / «It's Too Early to Tell» (juli 1983) «This Is Elvis» (september 2015)
Referanser Nekrolog i Nick Talevski: Rock Obituaries – Knocking On Heaven's Door, Omnibus Press 2010, ISBN 9780857121172, side 720 f.
Chris Morris: «Carl Wilson, 51, Played Key Beach Boys Role», nekrolog i Billboard 21. februar 1998.
Kilder
Scott Schinder og Andy Schwartz: Icons of Rock. An Encyclopedia of the Legends Who Changed Music Forever, ABC-Clio 2007, ISBN 9780313338458. David V Moskowitz: The 100 Greatest Bands of All Time. A Guide to the Legends Who Rocked the World, ABC-Clio 2015, ISBN 9781440803406.
Eksterne lenker
Carl Wilson Foundation BeachBoysBand.net
Kategori:The Beach Boys-medlemmer Kategori:Gitarister fra USA Kategori:Sangere fra USA Kategori:Rockemusikere fra USA Kategori:Låtskrivere fra USA Kategori:Plateprodusenter fra USA Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem) Kategori:Personer fra Hawthorne