Folkeskoleloven av 1889 (opprinnelig to lover; Lov om Folkeskolen paa Landet og Lov om Folkeskolen i Kjøbstæderne) etablerte grunnlaget for folkeskolen som gav lik rett til skolegang for alle barn i Norge. Med denne loven skulle man gjennomføre en enhetsskole, dvs. én skole for alle befolkningsgruppene, og én skole lengst mulig før elevene spesialiserer seg i ulike skoleveier eller arbeid.
Da «Lov om Folkeskolen i Kjøbstæderne af 26de Juni 1889» ble vedtatt av det norske Stortinget, var det ifølge historiker Janne Wilberg særlig tre ting som ble endret i organiseringen av det norske skoleverket. Det ble fastsatt at som hovedregel skulle det være høyst 35 elever i hver klasse; unntaksvis kunne det tillates opptil 40 elever per klasse. Videre ble det vedtatt at elevene i gjennomsnitt skulle ha 24 timer undervisning per uke. Endelig ble skolens innhold mer organisert og sammenlignbar fra sted til sted i landet, ved at det ble definert en rekke fag som elevene skulle undervises i. Det ble også åpnet for at skolene kunne gi skyteundervisning til gutter i alderen 12–14 år, som del av gymnastikkundervisningen i folkeskolen.
Ny lov i 1936 Den 16. juli 1936 ble det vedtatt en ny lov, lov om folkeskole i by og land (folkeskoleloven av 1936), som fastsatte at det skulle være syvårig folkeskole for alle barn i Norge. I byene ble det fra da av innført folkeskoleundervisning i inntil 38 uker i året. Loven av 1936 avskaffet fysisk avstraffelse i skolen.
Referanser
Eksterne lenker
Wilberg, Janne: «Fra allmueskole til folkeskole: skolebyggeriet i Christiania 1730-1900, med hovedvekt på tiden fra 1860. 1». Oslo (1991). Besøkt 6. april 2019.
Se også Norsk utdanningshistorie Norske skolelover Enhetsskolen i Norge Lov om Folkeskolen paa Landet Lov om Folkeskolen i Kjøbstæderne
Kategori:Skolelover, skolereformer og læreplaner Kategori:Norsk rettshistorie Kategori:1889 i Norge