Bulgarias historie som det atskilte landet Bulgaria begynte i 681 e.Kr. Etter at Det storbulgarske rike gikk oppløsning på grunn av ekspansjon av khazarene, et halvnomadisk tyrkisk folk fra Sentral-Asia, som kom inn fra øst, krysset en bulgarsk leder eller khan, Asparuh, sørover over Donau og inn i området som er dagens Bulgaria. Her beseiret han hærene til Østromerriket (eller Det bysantinske riket). I 680/681 ble den østromerske keiser tvunget til å signere en fredsavtale som anerkjente Det første bulgarske riket som en uavhengig stat lokalisert på erobret bysantinsk land, bebodd av lokale slaviske befolkningsgrupper.
Som et land midt i den etniske, kulturelle og språklig mangfoldige balkanske halvøya ble Bulgaria et sted for mange omskiftninger og strider gjennom sin lange historie, og det har vært et framgangsrikt rike som på det meste strakte seg til kystene ved Svartehavet, Egeerhavet og Adriaterhavet. Det første og det andre bulgarske riket tjente som kulturelle sentre for det slaviske Europa, men landet var også dominert av utenlandske stater to ganger i sin historie, en kortere periode av Østromerriket (1018–1185), og en lengre periode av Det osmanske rike (1396–1878).
Forhistorie thumb|En horisontal reist steinplate med relieff av et menneske fra Hamangia-kulturen, i dag utstilt i det historiske museum i Romania. De forhistoriske kulturene omfatter den neolittiske Hamangiakulturen og Vinčakulturen (5000-tallet til 2000-tallet f.Kr.), kobberalderens Varnakulturen (4000-tallet f.Kr. Varna Nekropolis), og bronsealderens Ezerokulturen. Karanovo-kronologien har tjent som en tidsmessig målestokk for forhistorien til den vidtrekkende Balkanregionen.
Trakerne thumb|right|Den trakiske graven i Sveshtari fra 200-tallet f.Kr., er listet som et av UNESCOs verneverdige steder i Verdensarven. De indoeuropeiske stammene trakerne (som har gitt navn til ladet Thrakia og de dakisk-geteiske befolkningene levde i det området som tilsvarte dagens Bulgaria før innvandrigen av slavere. Det er uvisst om deres antikke språk allerede var utdødd før slaverne kom, eller om det skjedde senere, men deres kulturelle innflytelse ble uansett meget redusert på grunn av gjentatte invasjoner på Balkan tidlig i middelalderen av hunere, gotere, keltere, og sarmatere, fulgt av en vedholdende hellenisering, latinisering og senere slavisering.
Trakerne er regnet som ett av de tre opphavlige folkeslagene som dagens moderne bulgarere stammer fra, og de har etterlatt seg varige spor over hele Balkan. Trakerne levde i adskilte stammer fram til kong Teres forente de fleste av dem en gang midt på 400-tallet f.Kr. i det odrysiske kongedømme (odrysere var en trakisk stamme). Dette kongedømmet nådde sitt høydepunkt under de respektive kongene Sitalkes og Kotys I. I tiden etter ble de underlagt kongedømmet Makedonia, og trakerne ble viktig deltagere i de internasjonale krigene og erobringene til de hellenistisk-makedonske kongene Filip II og dennes sønn Aleksander den store. I 188 f.Kr. invaderte Romerriket Thrakia, men motstanden fortsatte fram til 45 e.Kr., da Roma til sist endelig erobret området. Trakisk og romersk kultur blandet seg i stor utstrekning, skjønt de viktigste tradisjonene til trakerne i hovedsak ble videreført. Ved 300-tallet hadde trakerne en sammensatt, stedegen identitet som kristne «romere», men var fortsatt av sine gamle hedenske tradisjoner.
Slaverne Slaverne kom fra sitt opprinnelige hjemland, som antagelig lå i det østlige Europa, tidlig på 500-tallet, og de spredde seg over mesteparten av det østlige Sentral-Europa, Øst-Europa og Balkan. Slik formet de tre adskilte grener; vestslavere, østslavere og sørslavere. De østligste sørslaverne bosatte seg på området til dagens Bulgaria i løpet av 500-tallet.
Etter hvert som slaverne spredde seg sørover og inn i Balkan, oppsto det en gjensidig påvirkning med de tallrike folkene og kulturene i området. Ettersom deres levevis var basert på jordbruk, var det først og fremst fruktbart jordbruksland langs de større ferdselsveiene de flyttet seg langs. Forskjellige låneord tyder på en viss sameksistens mellom de ulike folkegruppene. Over tid ble de latintalende innfødte assimilert, særlige utenfor byene, mens de befestede byene beholdt sin kultur og sitt språk lenger. Over tid ble folkegruppene sammenblandet til et felles folk med likeartet kultur og språk, basert på slavisk.
Bulgarere
Bulgarere (også kalt bolgarere eller protobulgarere / før-bulgarereBegrepet «protobulgarere» eller «før-bulgarere» ble introdusert etter den andre verdenskrig) var et seminomadisk folk, antagelig av tyrkisk avstamning, opprinnelig fra Sentral-Asia som fra 100-tallet e.Kr. og framover drev rundt på slettene nord for Kaukasus og langs breddene av elven Volga. En gruppe av dem var opphavet til Det storbulgarske rike. De var styrt av khaner, en arvelig posisjon som høvding. Det var flere aristokratiske familier som dannet en herskerklasse. Bulgarerne var monoteistiske og dyrket som sin øverste guddom Tangra.
Det storbulgarske rike Se hovedartikkel, Det storbulgarske rike
I 632 dannet bulgarerne, ledet av khan Kubrat, en stammesammenslutning som i ettertid er kalt for Det storbulgarske rike (også kjent som Onoguria). Dette riket lå mellom de nedre løpene av elvene Donau i vest, Kuban i øst og Donets i nord, og Svartehavet og Azovhavet i sør. Hovedstaden var den gamle antikke byen Fanagoria på Tamanhalvøya ved Kertsjstredet. Etter Kubrats død gikk hans stat i oppløsning. En av etterfølgerne var Asparuh, som flyttet seg vestover og okkuperte dagens sørlige Bessarabia. Etter en seierrik krig med Østromerriket i 680 kunne han innledningsvis underlegge seg Skytia Minor, tilsvarende dagens Dobrudsja (med mesteparten i dagens Romania og en mindre del i dagens Bulgaria), og hans rike ble anerkjent som en uavhengig stat ifølge den påfølgende fredsavtalen med Østromerriket i 681. Dette året blir tradisjonelt sett på som året for etableringen av dagens Bulgaria, og Asparuh blir bdetraktet som den første bulgarske hersker. En annen bulgarsk flokk, ledet av Asparuhs bror Kuber, kom til å bosette seg i Pannonia og senere i Makedonia.
Det første bulgarske riket thumb|right|upright=1.4|Det første bulgarske rikets største territoriale omfang under regimet til Simeon den store.
I løpet av det sen romersk tid dekket flere romerske provinser områder som i senere perioder har tilhørt Bulgaria: Skytia (Skytia Minor), Moesia (øvre og nedre), Thrakia, Makedonia (første og andre), Dakia (kyst og innland, begge sør for Donau), Dardania, Rhodope og Haemismontus. De hadde en blandet befolkning av bysantinske grekere, trakere, og dakere. De fleste av disse snakket enten gresk eller varianter av vulgærlatin. Flere påfølgende bølger av slavisk innvandring gjennom 500-tallet og tidlig på 600-tallet førte til dramatisk endring av befolkningsfordelingen i regionen, og den ble bortimot helt slavisk.
På begynnelsen av 700-tallet inviterte den bysantinske keiseren Justinian II khan Tervel til å danne et forbund for å stå imot de invaderende araberne fra sør. Forbundet beseiret araberne, og khan Tervel fikk den bysantinske tittelen «khesar», som står for «neste til keiseren». Under krigerkhanen Krum (802-814) ekspanderte Bulgaria nordvestover og sørover, okkuperte landområder mellom midtre Donau og Moldovaelvene, alle i dagens Romania, Sofia i 809 og Adrianopel i 813, og truet faktisk Konstantinopel selv. Krum satte i gang en lovreform for å redusere fattigdommen og styrke de sosiale båndene i sin omfattende stat.
I løpet av regimet til khan Omurtag (814-831) ble de nordvestlige grensene mot Frankerriket fastsatt langs midtre Donau. Et praktfullt palass, hedenske templer, herskerens residens, festning, citadell, vannrenner og bad ble bygget i den bulgarske hovedstaden Pliska, hovedsakelig av stein og murstein.
Under Boris I av Bulgaria ble bulgarerne kristne, og det økumeniske patriarkat i Konstantinopel tillot en selvstendig bulgarsk erkebiskop i Pliska. Misjonærer fra Konstantinopel, Sankt Kyrillos og 1Sankt Methodios, konstruerte det glagolittiske alfabetet, som ble tatt i bruk i det bulgarske riket en gang rundt 886. Alfabetet og det gammelbulgarske språket som utviklet seg fra slaviske språkIvanov, L.: Essential History of Bulgaria in Seven Pages . Sofia, 2007. skapte grobunn for en rik litterær og kulturell aktivitet sentrert rundt Preslavs og Ohrids litterære skole, etablert på ordre av Boris I i 886.
Tidlig på 900-tallet ble et nytt alfabet utviklet ved Preslavs litterære skole, det kyrilliske alfabetet, basert på gresk og glagolittisk håndskrift. En alternativ teori er at alfabetet ble utviklet ved Ohrids litterære skole av Sankt Klemens av Ohrid, en bulgarsk lærd og en disippel av de før nevnte Kyrillos og Methodios.
Ved slutten av 800-tallet og tidlig på 900-tallet strakte Bulgaria seg ut til området Epirus og Thessalia i sør, til Bosnia i vest, og i nord kontrollerte det hele området som i dag utgjør Romania og det østlige Ungarn. En serbisk stat ble skilt ut fra det bulgarske riket. Under tsar Simeon I av Bulgaria («Simeon den store»), som hadde sin utdannelse fra Konstantinopel, ble Bulgaria igjen en alvorlig trussel for Østromerriket. Simeon håpet å erobre Konstantinopel og selv bli keiser av både bulgarere og grekere, og han utkjempet en rekke kriger med bysantinerne i løpet av sin lange regjeringstid (893-927). Rikets grense mot slutten av hans regime nådde helt til Peloponnes i sør. Simeon proklamerte seg selv som «tsar (keiser) av bulgarerne og romerne», en tittel som ble anerkjent av paven, men absolutt ikke av den bysantinske keiseren.
Bulgaria under Østromerriket Østromerriket hersket over Bulgaria fra 1018 til 1185. Den tidligere uavhengige bulgarske ortodokse kirke ble underlagt det økumeniske patriarkat i Konstantinopel, men ellers blandet bysantinerne seg lite inn i lokale bulgarske affærer.
Etter soldatkeiseren Basileios II, senere kjent under hedersnavnet «Bulgarerdreperen», gikk Det bysantinske riket inn i en ustabil periode. Det ble gjort opprør mot bysantinsk styre i 1040-1041 under krigene mot normannerne og på nytt på 1070-tallet og 1080-tallet, da det var krig med seldsjukkene. Etter dette kom Huset Komnenos til makten og gjorde slutt på keiserdømmets nedgang, og Østromerriket opplevde ny framgang, til tross for at korsfarere var en økende ytre trussel.
I 1180 døde den siste handlekraftige keiseren av Komnenos-dynastioet, Manuel I Komnenos, og han ble erstattet av det relativt inkompetente Huset Angelos, som ikke kunne hindre at bulgarerne igjen tok sin selvstendighet.
Det andre bulgarske riket right|thumb|Monument for tsarslekten Asen i deres hovedstad Veliko Tarnovo. I 1185 ledet Peter IV og Ivan Asen, to framtredende adelsmenn av angivelige bulgarsk, kumansk, valakisk eller blandet opprinnelse, et opprør mot det bysantinske styret, og Peter erklærte seg selv som tsar. Det påfølgende året ble Østromerriket tvunget til å anerkjenne Bulgarias uavhengighet. Peter selv titulerte seg som «tsar av bulgarerne, grekerne og valakerne».