thumb|right|Siouxhøvdingene American Horse og Red Cloud (1891) thumb|Høvding Bone Necklace an Oglala Lakota fra indianerreservatet Pine Ridge (1899) Sioux er et amerikansk urfolk, indianerstamme eller en av de opprinnelige nasjoner (stammer) i Nord-Amerika. Begrepet «sioux» omfatter enhver etnisk gruppe innenfor den store siouxstammen eller enhver av stammens mange språkdialekter. Siouxindianerne består av tre hovedgrupper basert på siouxspråkets dialekter og underkulturer: santee, yankton-yanktonai, og lakota.
Santeene (Isáŋyathi; «kniv»), også kalt for østlige dakotaer, bor i den absolutt østlige delen av delstatene Nord- og Sør-Dakota, Minnesota og nordlige Iowa. Yankton og yanktonai (iháŋktȟuŋwaŋ og iháŋktȟuŋwaŋnaii; «landsbyen-ved-enden» og «lille landsbyen-ved-enden»), kollektivt også omtalt som vestlige dakotaer eller ved endonymet (stedsnavnet) Wičhíyena, levde i området langs elven Minnesota. De er betraktet som midtre siouxer, og har fortiden blitt feilaktig klassifisert som nakotaer.For en rapport om den langvarig bommerten med å navngi feilaktig som «nakotaer», se artikkelen om Nakota. Lakota, også kalt for tetoner (Thítȟuŋwaŋ; muligens i betydningen «de som bor på prærien») er de siouxer som bodde lengst vest, kjent for sin jakt- og krigerkultur.
I dag har siouxene mange adskilte stammemyndigheter spredt over flere reservater og samfunn i Nord-Dakota, Sør-Dakota, Nebraska, Minnesota, og Montana i USA, og i Manitoba og i det sørlige Saskatchewan i Canada.
Etymologi thumb|Sitting Bull, høvding for hunkpapa-lakotaene og hellig mann, ca. 1885. Navnet «sioux» er en forkortet utgave av nadouessioux lånt inn i kanadisk fransk fra nadoüessioüak fra det tidlige ottawaspråket som eksonym (utenlandsk versjon av stedsnavn): naadowesiwag «sioux».«Sioux». Dictionary.com. Jean Nicolet nedtegnet bruken i 1640. Johnson, Michael (2000): The Tribes of the Sioux Nation. Osprey Publishing Oxford. ISBN 1-85532-878-X. Ur-algonkinsk form (av det senere algonkinske språket) var *na•towe•wa i betydningen «nordlige iroquoian», og kan ledes tilbake til flere datterspråk i det som kalles en liten klapperslange (massasauga, Sistrurus). Riggs, Stephen R. (1893): Dakota Grammar, Texts, and Ethnography. Washington Government Printing Office, Ross & Haines, Inc. ISBN 0-87018-052-5. Denne informasjonen ble forsøkt tolket som at ottawalånet var en fornærmelse. Imidlertid er den ur-algonkinske betegnelsen mest sannsynlig avledet fra en form *-a•towe•, i betydningen som ganske enkelt er «å snakke et fremmedspråk», noe som gjør det til en parallell til etymologien av det greske ordet «barbar». Senere ble dette forlenget i betydningen i en del algonkinske språk til å referere til den nevnte klapperslangen. Således, i motsetning til det mange redegjørelser hevder, likestilte det gamle ottawaordet naadowesiwag ikke siouxene med slanger. Dette er dog ikke bekreftet ettersom bruken i de tidligere tiår har ført til at dette begrepet har fått negative konnotasjoner for de stammer som begrepet refererer til. Det vil forklare hvorfor mange stammer har avvist dette begrepet som et eksonym. En kilde hevder at navnet «sioux» er avledet fra et chippewa-ord som har betydningen «liten slange»;Learn about the history of the Sioux Indians. Indians.org. chippewa, eller ojibwa, er en dialektvariant av ottawaspråket.
En del stammer har formelt eller uformelt tilpasset seg tradisjonelle navn: rosenknopp-siouxer er også kjent som sičháŋǧu oyáte, og oglalaer benytter ofte navnet oglála lakȟóta oyáte framfor «oglala-sioux-stammen». Den alternative stavingen ogallala er betraktet som feilaktig eller upassende.
Očhéthi Šakówiŋ Da de kom i kontakt med europeere omtalte de historiske siouxene «den store sioux-nasjonen» som Očhéthi Šakówiŋ. Det hadde betydningen «sju rådsbål». Hvert bål var et symbol på en oyate (folk, stamme eller nasjon). De sju stammer som utgjorde siouxene var: Bdewákaŋthuŋwaŋ (mdewakanton), waȟpéthuŋwaŋ (wahpeton), waȟpékhute (wahpekute), sisíthuŋwaŋ (sisseton), iháŋkthuŋwaŋ (yankton), iháŋkthuŋwaŋna (yanktonai), og thítȟuŋwaŋ (teton eller lakota). De sju rådsbålene kunne samles hver sommer for å holde råd, fornye slektskap, avgjøre stammesaker, og delta i ritualet soldansen. Hassrick, Royal B.; Dorothy Maxwell; Cile M. Bach (1964): The Sioux: Life and Customs of a Warrior Society. University of Oklahoma Press. ISBN 0-8061-0607-7.
I dag er tetonene, santeene (blanding av de fire dakotastammene) og Minnesota-dakotaene, og yankton/yanktonai vanligvis kjent respektivt som lakotaer, østlige dakotaer, eller vestlig dakotaer.Ullrich, Jan (2008): New Lakota Dictionary (Incorporating the Dakota Dialects of Yankton-Yanktonai and Santee-Sisseton). Lakota Language Consortium. ISBN 0-9761082-9-1. s. 1–2. I alle de tre hoveddialektene er «Lakota» eller «Dakota» oversatt til å bety «venn» eller mer passende, «alliert». Bruken av lakota eller dakota kan derfor vise til en allianse som en gang knyttet sammen stammene i Den store siouxnasjonen.
Historie Første kontakt med europeere thumb|Pelshandlere handler med indianere i Canada 1777. thumb|right|Jean-Baptiste de La Vérendrye og hans fetter, Christopher Dufrost de La Jemeraye. Dakotaene er første gang nedtegnet skriftlig å ha levd ved kilden til elven Mississippi i løpet av 1600-tallet. Hyde, George E. (1984): Red Cloud's Folk: A History of the Oglala Sioux Indians. Norman: University of Oklahoma Press. ISBN 0-8061-1520-3. s. 3 Omkring 1700 hadde en del migrert til dagens område Sør-Dakota. Johnson, Michael; Smith, Jonathan (2000): Tribes of the Sioux Nation. Oxford: Osprey Publishing. ISBN 1-85532-878-X. s. 3 Ved slutten av 1600-tallet hadde dakotaene inngått en allianse med franske handelsmenn. Houten, Gerry van (1991): Corporate Canada An Historical Outline. Toronto: Progress Books. ISBN 0-919396-54-2. s. 6–8 Franskmennene forsøkte å få en fordel i kampen for den nordamerikanske pelshandelen mot engelskmennene som nylig hadde etablert Hudson's Bay Company.
Det første dokumenterte møtet mellom siouxer og franskmenn skjedde da Radisson og Groseilliers nådde det området som i dag heter Wisconsin i løpet av vinteren 1659-1660. Senere besøk av franske handelsmann og misjonærer var navn som Claude-Jean Allouez, Daniel Greysolon Duluth, og Pierre-Charles Le Sueur som overvintret med dakotafolket tidlig i 1700. Gibbon, Guy E (2003): The Sioux: The Dakota and Lakota Nations. Blackwell. ISBN 1-55786-566-3. s. 48–52 I 1736 drepte en gruppe siouxer Jean Baptiste de La Vérendrye og tjue andre menn på en øy på et sted som franskmennene kalte Lac des Bois, Skogsjøen, beliggende på grensen mellom delstaten Minnesota i USA og provinsen Ontario i Canada. «Where is the real Massacre Island?» , Lake of the Woods Museum Imidlertid stoppet massakren ikke videre handel med franskmennene før de oppga Nord-Amerika i 1763.
Forfatteren og historikeren Mark van de Logt skrev: «Selv om militære historikere tendere til å reservere begrepet «totalkrig» for konflikter mellom moderne industrielle nasjoner, er betegnelsen mest nøyaktig for de tilstanden mellom pawneene og siouxene og cheyennene. Begge sider rettet angrep ikke bare mot kriger-motstandere, men mot folket som en helhet. Ikke-kjempende var legitime mål. (...) Det er innenfor denne konteksten at den militære tjenesten til pawneespeiderne må bli vurdert.» Logt, Mark van de (2012): "War Party in Blue: Pawnee Scouts in the U.S. Army". University of Oklahoma Press. ISBN 0806184396, s. 35-36 Pawneespeidere var en integrert del av den amerikanske hæren den siste halvdelen av 1800-tallet og benyttet for å bekjempe andre indianerstammer.
Kampen i Massakredalen (Massacre Canyon) i Hitchcock County i Nebraska, som skjedde den 5. august 1873, var den siste store kampen mellom pawneene og siouxene. Paul, R. Eli (1. april 1998): The Nebraska Indian Wars reader, 1865-1877, University of Nebraska Press, ISBN 0-8032-8749-6, s. 88 Det var også det siste slag i stor stil mellom to indianerstammer i USA. Slaget ble utløst da krigere fra en kombinert siouxgruppe av stammene oglala/brulé angrep en gruppe på pawneer på buffalojakt. I henhold til indianeragenten John W. Williamson, som fulgte jaktpartiet, «den andre dagen i juli 1873 forlot indianerne, som utgjorde sju hundre, Genoa for jaktmarkene. Av disse var 350 menn, resten var kvinner og barn.»Williamson, John W.: «Last Buffalo Hunt of the Pawnees» i: Bassett, Samuel Clay: History of Buffalo County and Its People 69 pawneer ble drept, de fleste av disse var ikke-stridende kvinner og barn. The Chicago Tribune, lørdag 30. august 1873; New York Times, 21. august 1873 (rapportert av William Burgess, indianeragent for pawneene) Massakren var en av faktorene til pawneenes beslutning om å flytte til reservatet i Indianerterritoriet (det som i dag er Oklahoma). Becher, Ronald (1. mars 1999): Massacre Along the Medicine Road: A Social History of the Indian War of 1869, Caxton Press, ISBN 0-87004-387-0, s. 389
Dakotakrigen i 1862 thumb|Slaget ved New Ulm, 19. august 1862. thumb|Skuelystne fol strømmer til å se på massehengningen av dakotaer i Mankato, Minnesota Se hovedartikkel, siouxopprøret I 1862, kort tid etter et mislykket kupp året før og en vinter med hunger, ble den føderale betalingen forsinket. De lokale handelsmennene kunne ikke gi mer kreditt til santeefolket (østlige dakotaere), og en av handelsfolkene, Andrew Myrick, gikk så langt som å si: «Om de er sultne, la dem spise gress!» Dillon, Richard (1993): North American Indian Wars. City: Booksales. ISBN 1-55521-951-9. s. 126 Den 17. august 1862 ble dakotakrigen utløst ved at noen få santeemenn drepte en hvit gårdbruker og det meste av hans familie. De inspirerte til ytterligere angrep mot hvite bosetninger langs Minnesotaelven. Santeene angrep også handelsposter. Senere fant noen bosettere Myrick blant de døde. Munnen hans var stappet full av gress. Steil, Mark; Tim Post (26. september 2002): «Let them eat grass». Minnesota Public Radio.
Den 5. november 1862 ble 303 santee-siouxer i en krigsrett i Minnesota funnet skyldig i voldtekt og mord på hundrevis av amerikanske nybyggere. De ble dømt til å bli hengt. Ingen advokater eller vitner fikk lov til å forsvare de anklagede, og mange ble dømt i løpet av mindre enn fem minutter av rettens tid av en dommer.War for the Plains. Time-Life Books. 1994. ISBN 0-8094-9445-0. President Abraham Lincoln gjorde om dødsstraffen for 284 av krigerne, men skrev under på henrettelsen av 38 av dem ved henging den 26. desember 1862 i Mankato i Minnesota. Det er den største massehenrettelse hittil i amerikansk historie. Steil, Mark; Tim Post (26. september 2002): "Execution and expulsion". Minnesota Public Radio.
Senere utsatte USA avtalen om livrenter til dakotaene i fire år, og betalte penger til de hvite ofrene og deres familier. Mennene som fikk dødsstraffen endret av president Lincoln ble sendt i fengsel i Iowa under forhold hvor mer enn halvparten av dem døde.
I løpet av og under opprøret var det mange av santeene og deres slektninger som flyktet fra Minnesota og østlige Dakota til Canada, eller bosatte seg i dalen til Jameselven i et kortvarig reservat før de ble tvunget til å flytte til Crow Creek-reservatet på østbredden av elven Missouri. Noen få slo seg sammen med yanktonaistammen og flyttet ytterligere vestover for å slå seg sammen med ulike lakotagrupper og fortsette krigen mot det amerikanske militæret.
Andre greide å bli værende i Minnesota og i øst i små reservater som eksisterte inn på 1900-tallet, inkludert reservatene Sisseton-Wahpeton, Flandreau, og Devils Lake (Spirit Lake eller Fort Totten) i Sør- og Nord-Dakota. En del endte opp i Nebraska hvor santee-sioux-stammen i dag har et reservat ved sørbredden av Missouri.