Denne artikkelen tar for seg tiden til de to siste kongene i Afghanistan.

Styret til Mohammed Nadir Shah (1929-1933) Mohammed Nadir Shah var rask med å fjerne de fleste av Amanullah Khans reformer, men til tross for sine forsøk på å gjenoppbygge en hær som nettopp hadde vært involvert i å slå ned et opprør, forble styrkene svake mens de religiøse lederne og stammelederne ble sterkere. I 1930 brøt det ut opprør blant Shinwari pashtoer og blant tadsjikere i Kabul-provinsen. Samme året krysset en sovjetisk styrke grensen i forfølgelse av en usbekisk leder. Hans styrker hadde herjet med sovjetiske styrker fra sitt skjulested i Afghanistan. Han ble drevet tilbake til sovjetisk side av den afghanske hæren i april 1930, og på slutten av 1931 hadde de fleste opprørene blitt slått ned.

Nadir Shah utnevnte et kabinett bestående av ti medlemmer, for det meste familiemedlemmer, og i september 1939 kalte han inn til et loya jirga med 286 representanter som bekreftet hans krav på tronen. I 1931 utstedte kongen en ny grunnlov. Til tross for at det ga seg ut for å være et konstitusjonelt monarki, innsatte dokumentet offisielt et kongelig oligarki, og folkelig deltagelse var bare en illusjon.

Selv om Nadir Shah beroliget religiøse fraksjoner med en konstitusjonell vektlegging av ortodokse religiøse prinsipper, tok han også steg mot å modernisere Afghanistan materielt, men samtidig langt fra så pågående som sin fetter Amanullah. Han forbedret veier, særlig hovedveien nordover gjennom Hindu Kush, og kommunikasjonsmetoder. Han bygget opp kommersielle forbindelser med de samme utenlandske landene som Amanullah hadde etablert diplomatiske forbindelser med på 20-tallet, og under lederskapet til flere prominente entreprenører innførte han et banksystem og langtids økonomisk planlegging. Selv om hans forsøk på å forbedre hæren ikke bar frukt umiddelbart, hadde Nadir Shah skapt en 40 000 mann sterk styrke da han døde i 1933 fra nesten ingen nasjonal hær i det hele tatt.

Nadir Shahs korte fire års styre endte voldelig, men han fullførte likefullt en bragd som hans bestefars onkel, Dost Mohammed Khan, ville ha vært stolt over: Han gjenforente et fragmentert Afghanistan. Nadir Shah ble myrdet i 1933 av en ung mann fra en familie som hadde kranglet med kongen siden han kom til makten.

Styret til Mohammed Zahir Shah (1933-1973)

Mohammed Zahir Shah, Nadir Shahs sønn og etterfølger ble Afghanistans siste konge. For hans første tretti år på tronen, aksepterte han rådene til mektige rådgivere i den kongelige familien, først hans onkler, senere sin fetter, Mohammed Daoud Khan. Og bare i det siste tiåret av sitt styre, hersket Zahir Shah uhindret.

Zahir Shah og hans onkler (1933-1953) Tre av de fire Musahiban-brødrene overlevde Nadir Shahs død, og fortsatte å utføre avgjørende innflytelse over beslutningene i løpet av Zahir Shahs første tjue år som hersker. Den eldste, Sardar Mohammed Hashim Khan, som hadde vært statsminister under den forrige kongen, beholdt posten inntil han ble erstattet av sin yngre bror, Sardar Shah Mahmud Khan i 1946.

Hashim satte i livet politikken som hans brødre allerede hadde lagt opp til. Interne målsetninger til den afghanske regjeringen var å styrke hæren og forbedre økonomien, inkludert transport og kommunikasjon. Begge målene trengte utenlandsk hjelp. Hashim henvendte seg til Tyskland siden han hverken ønsket å involvere Sovjetunionen eller Storbritannia. Innen 1935 hadde tyske eksperter og forretningsfolk satt opp fabrikker og vannkraftprosjekt etter invitasjon av den afghanske regjeringen. Mindre mengder hjelp kom også fra Japan og Italia.

Afghanistan sluttet seg til Folkeforbundet i 1934, samme år som USA offisielt anerkjente Afghanistan. Konklusjonen av Saadabad-traktaten med Iran, Irak og Tyrkia i 1937 styrket Afghanistans regionale bånd med islamske nabostater.

Etter utbruddet av andre verdenskrig proklamerte kongen afghansk nøytralitet 17. august 1940, men de allierte var svært misfornøyde med nærværet av store grupper med tyske ikke-diplomatisk personell. I oktober krevde de britiske og sovjetiske regjeringene at Afghanistan skulle utvise alle ikke-diplomatisk personell fra aksemaktene. Selv om den afghanske regjeringen vurderte dette kravet som en fornærmelse og ulovlig, fryktet den Irans eksempel. Storbritannia og Sovjet okkuperte Iran i august 1941 etter at regjeringen ignorerte et lignende krav. Afghanistan beordret ikke-diplomatisk personell fra de krigførende parter å forlate landet, og et loya jirga sammenkalt av kongen støttet hans absolutte nøytralitetspolitikk. Etter som krigen utviklet seg, sørget den for et stort marked for Afghanistans landbruksprodukter (særlig i India).

Kort tid før krigen endte, erstattet Shah Mahmud sin eldre bror som statsminister, og ledet landet i en periode med stor endring i både intern og ekstern politikk. Blant annet ledet han gjennomføringen av Helmand-dalsprosjektet, et kooperativt vanningforsøk som trakk Afghanistan inn i ett tettere forhold med USA som finansierte mye av arbeidet. Han stod også for åpningen av forholdet til den nyopprettede staten Pakistan, som arvet pashtoene fra den tidligere britisk-styrte siden av Durand-linjen. Pashtoene ønsket en uavhengig eller autonom stat som inkluderte pashto-språklige i Pakistan. Denne saken ville ha en betydelig innvirkning på afghansk politikk, i tillegg til Shah Mahmuds politiske liberalisering av landet.

Pashtunistan-saken

Emir Abdur Rahman Khan hadde bittert gitt opp Durand-linjen og ingen av hans etterfølgere tok opp igjen bråket rundt pashtoenes gjenforening selv da de samarbeidet med britiske styresmakter i andre saker. Til slutt ble linjen som delte pashto-folket ekstremt omdiskutert i regjeringene til både Afghanistan og Pakistan.

Selv om saken ble mest betent i løpet av delingen, forsterket britisk politikk i området før 1947 Pashtunistan-problemet. I 1901 hadde britene opprettet et nytt administrativt område, Den nordvestlige grenseprovinsen som de delte fra Punjab. Denne nye provinsen ble delt i bosatte distrikter og stamme-agentur. De siste ble styrt av en britisk politisk agent som rapporterte direkte til Delhi.

I 1934 utvidet britene selvstyret til Den nordvestlige grenseprovinsen. På denne tiden hadde Indias Nasjonale Kongress (Kongress-partiet), som mange muslimer så som en hovedsakelig hindu organisasjon, ekspandert sin politiske aktivitet til å inkludere provinsen. Forbindelsene mellom de politiske lederne av Den nordvestlige grenseprovinsen og de indiske lederne av kongressen var slik at et flertall i provinsens forsamling opprinnelig stemte for å gå med India i delingen, en beslutning som antagelig hadde blitt forkastet av valgflertallet i provinsen. I juli 1947 holdt britene en folkeavstemningen i de bosatte distriktene i provinsen der befolkningen ble stilt overfor valget mellom å slutte seg til et uavhengig India eller et uunngåelig Pakistan. Omtrent 56 prosent av de stemmeberettigede deltok og over 90 prosent stemte for å slutte seg til Pakistan. Et loya jirga ble holdt i stamme-agenturet. Stilt overfor valget mellom India og Pakistan, valgte stammene det siste.

Selv om både Afghanistan og Pakistan gjorde tilnærminger overfor hverandre, var ikke problemet løst. I et av regjeringens forsøk på å undertrykke stammeopprør i 1949, bombet et fly fra Pakistans luftforsvar en landsby rett over grensen. I respons kalte den afghanske regjeringen sammen et loya jirga, som deklarerte umiddelbart at det anerkjente «hverken den innbilte Durand eller noen lignende grense» og at alle avtaler, fra Durand-avtalen av 1893 og fremover, om saken var ugyldige. Irregulære styrker ledet av en lokal pashto-leder krysset grensen i 1950 og 1951 for å styrke afghanske krav. Pakistans regjering nektet å akseptere afghanske utspill om de ikke hadde kontroll over disse mennene, begge nasjoners ambassadører ble tilbakekalt, men utvekslet på nytt etter noen få måneder.

Saken om en internasjonal grense gjennom pashtoenes områder var viktig for de som la politikken i Kabul. Pakistan holdt tilbake vitale gjennomgangslaster av olje til Afghanistan i tre måneder i 1950, antagelig som hevn for afghanske stammeangrep over grensen. På denne tiden endret den afghanske regjeringens interesser til tilbud om hjelp fra Sovjetunionen og i juli 1950 skrev den under en betydelig avtale med Sovjetunionen.

Tidlige forbindelser med Sovjetunionen Pakistans avskjæring av olje over Pashtunistan-saken og den resulterende handelsavtalen mellom Afghanistan og Sovjetunionen var betydelige vannskiller i de bilaterale forholdene. Avtalen var mye mer enn en byttet av sovjetisk olje, tekstiler og industrivarer mot afghansk ull og bomull. Sovjet tilbød utbygningshjelp for å sette opp anlegg for oppbevaring av olje, hjelp til å lete etter ​olje- og gassreserver nord i Afghanistan og tillatelse til fri transport av varer gjennom sovjetisk territorium. Dette nye forholdet var attraktivt ikke bare fordi det gjorde det vanskelig for Pakistan å forstyrre den afghanske økonomien ved blokade eller forsinkelser i vareleveransen, men også fordi den skapte en balanse mot USAs hjelp i Helmanddals-prosjektet. Etter 1950 økte den sovjetisk-afghanske handelen kraftig idet sovjetiske teknikere ble ønsket velkomne og et handelskontor ble åpnet.

Eksperiment med liberalisert politikk Den tredje viktige politiske saken i den umiddelbare etterkrigstiden, var eksperimentet i større politisk toleranse og liberalisering. Oppmuntret av unge, vestlig-utdannede medlemmer av den politiske eliten, tillot statsministeren valg til nasjonalforsamlingen som var merkbart mindre kontrollert enn de hadde vært tidligere. Resultatet var det «liberale parlamentet» i 1949. Han tolererte aktiviteten til politiske opposisjonsgrupper. Den mest høyrøstede av disse gruppene var Wikh-i-Zalmayan (oppvakt ungdom), en bevegelse som bestod av forskjellige uenige grupper som ble etablert i Kandahar i 1947. En nylig grunnlagt studentorganisasjon var ikke bare et forum for politisk debatt, men satte opp teaterstykker som kritiserte islam og monarkiet. Aviser kritiserte regjeringen og mange grupper begynte å kreve et mer åpent politisk system.

Men liberaliseringen gikk lenger enn statsminister hadde planlagt. Han reagerte ved å prøve å forme et regjeringsparti, og da dette slo feil, begynte han å bryte ned motstanden. Kabul Universitets studentorganisasjon ble oppløst og mange opposisjonsledere ble fengslet. Parlamentet som ble valgt i 1952 var et betydelig tilbakesteg fra det som ble valgt i 1949. Det korte eksperimentet i politikk var over.

Til tross for at det mislyktes, hadde det liberale eksperimentet viktige følger for nasjonens politiske fremtid. Det skapte et vekstgrunnlag for den revolusjonære bevegelsen som skulle ta makten i 1978. Fremtidige marxistiske ledere av Afghanistan, Noor Mohammed Taraki, Babrak Karmal og Hafizullah Amin var alle involvert. Regjeringskrisen i 1951 og 1952 som førte til en brå slutt på liberalisering, fremmedgjorde mange unge, reformvennlige afghanere som opprinnelig hadde et håp om forbedre den eksisterende strukturen framfor å radikalt forvandle den.

Daoud som statsminister (1953-1963) I etterkant av de mislykkede politiske reformene i 1949-52, kom et betydelig oppgjør i den kongelige familien. Innen midten av 1953 utfordret de yngre medlemmene av kongefamilien, som kan ha inkludert kongen selv, dominansen til kongens onkler. Striden ble offentlig i september 1953 da kongens fetter og svigerbror, Mohammed Daoud Khan, ble statsminister. Daoud var den første av den unge, vestlig-utdannede generasjonen av kongefamilien som tok makten i Kabul. Men dersom motstanderne av det liberale eksperimentet håpet at han ville bevege seg mot et mer åpent politisk styre, ble de snart skuffet.