Det første korstog ble startet i 1095 og var det første korstog som skulle gjenerobre Jerusalem og Det hellige land fra muslimene. Det begynte som en begrenset oppfordring til riddere om å slutte seg til korsfarerstyrken, og vokste raskt til en enorm mønstring av både riddere og bønder fra en rekke land i Vest-Europa. Til tross for at den sentrale ledelsen var svak, klarte det på grunn av antall deltagere å ta Jerusalem i juli 1099. Dermed ble kongedømmet Jerusalem og andre korsfarerstater opprettet. De kristne kontrollerte området i mindre enn to århundrer, men første korstog var i seg selv en stor fremgang for vestlig ekspansjonsvilje.
Skriftlige kilder thumb|250px|Første kjente omtale av Jerusalems fall i 1099; en armensk kolofon fra samme år.Robert_W._Thomson. The Crusaders through Armenian Eyes // The Crusades from the Perspective of Byzantium and the Muslim World / Edited by Angeliki E. Laiou and Roy Parviz Mottahedeh. — Dumbarton Oaks, 2001. — P. 72–73. De skriftlige kildene til første korstog er 1. Gesta Francorum nedskrevet umiddelbart etter Jerusalems fall, dvs. ca 1100 av en anonym følger av Bohemond av Taranto. 2. Fulcher av Chartres fra følget til Stephen av Blois skrev ned sin beretning kort tid etter. 3. Raymond av Aguilers, kapellan for grev Raymond av Toulouse, er den som forteller om det angivelig funnet av den hellige lansen. 4. Radulf av Caën var kapellan for Bohemond av Taranto og skrev en biografi om Bohemonds nevø Tancred rundt 1112. 5. Albert av Aachen skrev et verk i tolv bind om det første korstoget. 6. Anna Komnenas biografi som sin far, keiser Alexios. 7. Mattheus av Edessa var en armensk kristen. 8.-9. To muslimer, Ibn al-Athir og Sibt Ibn al-Jawsi, skrev om korstoget fra motstandernes synsvinkel.Charles Phillips: The illustrated history of the first crusades (s. 62), forlaget Southwater, 2011, ISBN 978-1-84476-961-2
Bakgrunn thumb|300px|Pave Urban i Roman de Godfroi de Bouillon fra 1300-tallet. Pave Urban II lanserte det første korstog med en flammende tale under konsilet i Clermont i november 1095. Han besøkte også Bordeaux, Toulouse og Montpellier, og det var første gang på 50 år at en pave hadde vist seg nord for Alpene. Tre og et halvt år senere, 15. juli 1099, ble Jerusalem gjenerobret.Phillips, Jonathan: Holy warriors (s. 1-6), Vintage books, London 2010, ISBN 9781845950781
Spesielt dette første korstoget skyldtes middelalderens fremvekst av en ridderklasse i Europa. Med Frankerrikets sammenbrudd sist på 800-tallet, samt stabiliseringen av europeiske grenser etter hvert som vikinger, slavere og magyarer ble kristnet, begynte ridderne å krige innbyrdes. Kirken ønsket en slutt på dette, blant annet med «Guds fred»-bevegelsen, stiftet ved et kirkemøte i Le Puy i 975. Dette utviklet seg til «Guds våpenhvile», som i 1042 forbød krigføring fra onsdag kveld til mandag morgen hver uke, i pinsen og advent, samt en lang rekke helligdager.https://www.britannica.com/event/Truce-of-God «Guds fred» førte til opprettelsen av et kirkelig militær som kunne anvendes under korstogene, men som også la grunnlaget for de moderne fredsbevegelsene.https://www.britannica.com/topic/Peace-of-God
Skulle paven nå oppfordre folk til voldsutøvelse for å gjenerobre Kristi grav, måtte han finne noe hos kirkefedrene som kunne få vold til å fremstå som moralsk høyverdig. I 1074 oppfordret pave Gregor VII milites Christi, «Kristi soldater», til å komme den bysantinske keiseren til unnsetning etter hans nederlag i slaget ved Manzikert i 1071. Pave Urban II oppfordret franske riddere til å gripe til våpen for Guds sak og dermed få tilgivelse for sine onde gjerninger. Hans motto for foretagendet var Deus vult!, «Gud vil det!» Skjøter fra korstogstiden viser at ridderne følte behov for slik tilgivelse. Overdragelse av eiendom var på 1000-tallet fremdeles ikke så formalisert, og selgerne har iblant skrevet i dokumentene hva som motiverte dem for å dra. Ridder Nivelo av Fréteval skrev: «Straks en impuls av krigersk villskap hisset meg, samlet jeg en gjeng ryttere og en flokk tilhengere. Så slo jeg ned på landsbyen [og plyndret den]. Nå drar jeg derfor som pilegrim til Jerusalem, som ennå er i lenker med sine sønner, for å få Guds tilgivelse for mine onde gjerninger.» Denne sammenblandingen - krigføring kamuflert som pilegrimsreise - slo an, og høsten 1096 la de første korstogfarerne i vei sørover.Phillips, Jonathan: Holy warriors (s. 9)
To grupper manglet blant korstogfarerne. Den ene gruppen var regentene. Den tyske keiseren Henrik 4. var i konflikt med paven, mens Vilhelm Rufus kranglet med engelsk geistlighet, og den franske kong Filip var bannlyst for ekteskapsbrudd. Den andre manglende gruppen var munkene. Deres løfter bandt dem til klostrene, der de skulle bekjempe djevelen med bønner, ikke med sverd. Til sist ble pave Urban nødt til å utsende en erklæring: «Vi forbyr dem å dra!»Phillips, Jonathan: Holy warriors (s. 10-11)
Midtøsten sent i det 11. århundret Vest-Europas naboer i sørøst var Østromerriket, kristne som lenge hadde fulgt en egen ortodoks form for kristendom. Under keiser Alexios I Komnenos var riket stort sett begrenset til Europa og den vestlige kysten av Anatolia. Det stod overfor mange fiender: Normannerne i vest og seldsjukkene i øst. Anatolia, Syria, Palestina og Egypt var alle under muslimsk kontroll. Men på tiden for det første korstoget var de muslimske landene politisk, og til en viss grad kulturelt, splittet. Dette bidro til korstogets suksess.
Anatolia og Syria var kontrollert av seldsjukkene, som var sunnimuslimer. Tidligere var dette del av et stort imperium, men på dette tidspunktet var de delt inn i mange mindre stater. Alp Arslan beseiret Østromerriket ved Manzikert i 1071 og innlemmet mye av Anatolia i seldsjukkenes rike. Dette imperiet ble splittet etter Alp Arslans død i 1072. Malik Shah I etterfulgte Alp Arslan og fortsatte å regjere til 1092. I denne perioden stod seldsjukkene overfor interne opprør. I Rum-sultanatet i Anatolia ble Malik etterfulgt av Kilij Arslan I, mens hans bror Tutush I overtok i Syria. Tutushs sønner, Radwan og Duqaq, arvet henholdsvis Aleppo og Damaskus da Tutush døde i 1095. Dette splittet Syria mellom emirer som var mer opptatt av å konsolidere egne territorier og få kontroll over sine naboer, enn å samarbeide mot korsfarerne. 350px|thumb|Umayyad-kalifatet i sin storhetstid. Artukidene i det nordøstlige Syria og det nordlige Mesopotamia kontrollerte Jerusalem frem til 1098. Danishmend Gazi grunnla en stat i det østlige Anatolia og nordlige Syria. Korsfarerne hadde ikke særlig kontakt med disse to gruppene før etter korstoget. Assassinersekten begynte også å bli viktig i syriske saker på denne tiden.
Palestina var under persisk og tidlig islamsk styre, men kristne pilegrimer til Det hellige landet ble vanligvis behandlet godt. Kalif Umar tillot kristne å utføre de fleste av sine ritualer; men i 1009 ødela kalif Al-Hakim bi-Amr Allah ødela de kristnes viktigste helligdom, Den hellige gravs kirke, som innledning på sine kristenforfølgelser. Etter hvert nøyde han seg likevel med å oppkreve en avgift for kristne pilegrimer i Jerusalem. Men da seldsjukkene kom til makten, forverret situasjonen seg igjen for de kristne. Seldsjukkene var aggressive og svært strenge i sin forståelse av islam. Blant dem var kristne pilegrimer helt uønsket. Fortellinger om brutale forfølgelser nådde tilbake til den vestlige verden, men dette gjorde bare pilegrimsreisene til Det hellige land enda helligere, og oppnådde ikke å avskrekke folk fra å foreta pilegrimsreiser. De kristne lot seg ikke skremme.
Egypt og store deler av Palestina ble kontrollert av de arabiske, sjiamuslimske fatimidene. Deres rike krympet etter seldsjukkenes ankomst. Alexios I rådet korsfarerne til å samarbeide med fatimidene mot sine felles seldsjukk-fiender. Fatimidene ble styrt av kalif al-Mustali, mens den reelle makten lå hos visir al-Afdal Shahanshah. De mistet Jerusalem til seldsjukkene i 1076, men tok byen tilbake fra artukidene i 1098 mens korsfarerne var på vei. I starten regnet ikke fatimidene korsfarerne som noen trussel, men antok at de var sendt av Østromerriket for å ta tilbake Syria, og ville la Palestina være i fred. Derfor sendte de ikke en hær mot korsfarerne før de stod utenfor Jerusalem.
Konsilet i Clermont thumb|Urban II ved konsilet i Clermont. Detalj fra Livre des Passages d'Outre-mer, fra ca. 1490 (Bibliothèque nationale de France)
Alexios I sendte utsendinger til konsilet i Piacenza i mars 1095, for å be pave Urban II om hjelp mot tyrkerne. Urban var positiv, i håp om å hele det store skisma 40 år tidligere og gjenforene kirken under paven som «øverste biskop og prelat over hele verden» (som han henviste til seg selv som ved Clermont)Fulcher of Chartres, «Speech of Urban» , Gesta Francorum Jerusalem Expugnantium., ved å hjelpe de østlige kirkene i deres nød. Steven Runciman sier at Alexios ikke mente å be om et korstog, og at han fikk en del mer «hjelp» fra frankerne enn han forventet. Alexios' behandling av den uventede store og udisiplinerte styrken som ankom, tyder på dette.Runciman, The First Crusade.
Konsilet i Piacenza styrket pavens autoritet i Italia i en periode der pavens makt var i krise, over 3 000 geistlige og rundt 30 000 lekmenn dukket opp, i tillegg til utsendingene fra øst som oppfordret til «hjelp fra kristendommen mot vantro». Pave Urban IIs målsetning om å gjeninnføre sin autoritet i Italia var fullført, dermed kunne han nå konsentrere seg helt og holdent om å ta seg av og stake ut kursen for et korstog, som de østlige utsendingene primært søkte. Urban var også klar over at Italia ikke var et land som ville «våkne til en strøm av religiøs entusiasme ved pavens appel, spesielt fra en som fremdeles hadde en omstridt tittel.» Hans oppfordring om å overtale «mange til å avlegge ed om å hjelpe keiseren så trofast som de kunne mot hedningene» strakk ikke til.
Urban samlet i 1095 kirkens geistlige og fremstående lekmenn til en synode i byen Clermont, som lå sentralt i Frankrike. Synoden betegnes i ettertid som konsilet i Clermont. Etter mange måneders diskusjoner lanserte Urban den 27. november 1095 Urban lidenskapen gjennom en gudstjeneste for en stor samling franske adelsmenn og geistlige. Han oppfordret mengden til å ta kontrollen over Jerusalem fra muslimenes hender. Frankrike, sa han, var overbefolket, mens Kanaan fløt av melk og honning. Han snakket om problemene som adelens vold førte til og at løsningen var å bruke sine sverd i Guds tjeneste: «La røverne bli riddere». Han snakket om belønninger både på jorda og i himmelen, hvor tilgivelse av syndene ble tilbudt alle som ville dø i foretaket. Urban lovet dette gjennom Guds makt som var gitt ham. Mengden ble grepet av intens entusiasme og avbrøt talen hans med rop om Deus lo volt! (også skrevet: «Deus vult!», norsk: «Det er Guds vilje!»).