thumb|right|300px|Alcázar av Segovia i Spania. thumb|300px|Bodiam Castle i Sussex, England. thumb|300px|Slawenburg Raddusch, slavisk høyborg i Fliehburg. Borg (norrønt borg, trolig beslektet med bergBokmålsordboka: Borg) er en form for festning (fra lavtysk festung i betydningen «bestandig», «hardt», «sterk»), festningsverk med tårn og ringmur, som siden ble til slott uten festningsverk. Begrepet borg i dets strenge form betyr både boligområde og festningsverk fra middelalderen. Begrepet festning er et mer generelt uttrykk for enhver form for festningsverk, borg inkludert.
Allerede i forhistorisk tid bygde primitive samfunn fra steinalderen til jernalderen forsvarsanlegg på toppen av høyder, berg og fjell, i Norge kjent som bygdeborger. Fra Harstad i nord til Sørlandet er i alt 400 bygdeborger funnet, tilsvarende finnes i hele Europa. Keltiske oppidia og romerske festninger (latin castellum) er forgjengerne til middelalderens borger som ble oppført under føydalismen. Byggingen startet i Det karolinske riket i dagens Frankrike på 800-tallet, og deretter i stor stil i de fleste land, med særlig mange borger i de økonomiske kjerneområdene Frankrike, Spania, Tyskland og De britiske øyer. Da kanoner og krutt kom på midten av 1200-tallet, ble behovene for krigføring endret i Europa, og middelalderborgens tid var ute. Det førte til at andre typer festningsverker måtte konstrueres. Mange borger ble da bygget om til slott.
Tilsvarende konstruksjoner i Russland (kreml) og fra det føydale Japan (shiro) blir også betraktet som borger.
Definisjon Etymologi thumb|Den normanniske «White Tower», «Det hvite tårn» i Tower of London, eksemplifiserer all bruk av en borg: byforsvar, bolig, og et trygt sted for flyktninger i krisetider, og sted for å internere fanger. thumb|Tyske Burg Eltz i Ganerbenburg. thumb|En typisk avbildning av middelalderborgen, her en illustrasjon fra en tysk skolebok (Lehmann's kulturhistorische Bilder. Leipziger Schulbildverlag). Ordet «borg» har germansk og norrøn opprinnelse og er muligens beslektet med «berg», og har antakelig forbindelse med at bygdeborger ble reist på en høyde eller et berg. I Tyskland ble det gammelhøytyske ordet burg benyttet for store befestede bosetninger og skanser, men ble også benyttet for byen (se borgerskap). Fra 1200-tallet ble borgene i Norge også kalt for hus (Akershus festning, Bergenhus). Da borgenes forsvarsegenskaper fra sen høymiddelalder ble mindre viktige ble snarere betydning som kostbar bolig for adelen og monarken framhevet, og borger som ble bygget etter høymiddelalderen ble oppført som storslåtte slott. «Slott» kommer fra lavtysk schloss, og dets opprinnelige betydning var «lås», noe som er innelukket, befestet. Begepet fikk siden betydningen stor, flott bygning som tilhører en adelig eller kongelig person.Bokmålsordboka: Slott
En borg og et slott har samme ord på engelsk, castle. Ordet er avledet fra det latinske castellum, diminutiv (forkortningsord) for castrum, som betyr «befestet sted». Angelsaksisk castel, fransk château, spansk castillo, italiensk castello, og andre europeiske ord er alle avledet fra castellum.Creighton, Oliver; Higham, Robert (2003): Medieval Castles, Shire Archaeology, ISBN 0-7478-0546-6. Side 6. Selv om de overstående begrepene er avledet fra samme latinske ord, så er de ikke alltid benyttet for samme konstruksjon. Det fransk château har fått betydning slott, et storstilt herregodshus på landet, uavhengig av bygningens eventuelle forsvarsverk.Brown, R. Allen (2004) : Allen Brown's English Castles, Woodbridge: The Boydell Press, ISBN 1843830698. Side 1. På tysk som norsk skilles det mellom burg/borg og schloss/slott, som nevnt over. I Spania benyttes det katalanske ordet castile, men for en befestet bolig på en høyde tilhørende adelen eller monarken benyttes fortsatt det opprinnelig mauriske begrep alcázar. I keltiske språke land finnes caer eller castell (walisisk), dún eller caisleán (irsk), dùn og caisteal (skotsk-gælisk). Shiro figurer framtredende i japansk historie hvor den føydale daimyō bodde i dem.
Egenskaper og vesen Svært forenklet kan en borg defineres som «en privat, befestet bolig».Coulson 2003, s. 16. Dette står i kontrast til tidligere befestninger som angelsaksisk burh og befestede byer som Konstantinopel eller Antiokia ved Orontes; borger var ikke felles forsvarsverk men privateid og bygd av lokale føydale herrer.Liddiard 2005, ss. 15-17. På slutten av 1900-tallet var det en tendens til å knytte ytterligere kriterier til definisjonen av en borg, som for eksemplar at den måtte være eid av en føydalherre. Bakgrunnen for dette var at borger ble knyttet til middelalderen, men det reflekterte ikke nødvendigvis hva middelalderens mennesker kalte borger. I løpet av det første korstog (1096–1099) møtte frankerne befestede bosetninger og festninger som de vilkårlig kalte for borger, men som ikke ville bli betraktet som sådanne under en moderne definisjon.Friar 2003, s. 47
Borger tjente en rekke hensikter, de viktigste var militære, administrative og innenrikspolitiske. Fra begynnelsen av var en borg en militær institusjon med den enkle hensikt å være en trygg forsvarsmekanisme som beskyttet mot fienden. Foruten å være en forsvarsstruktur kunne borger også være et ledd i en offensiv strategi; både som et hovedkvarter og som base for operasjoner og angrep i og på fiendtlig territorium. Begge disse bruksformene var åpenbare når man studerer normanniske festninger og borger i England som ble etablert av angriperne for å pasifisere den innenlandske befolkningen.Friar 2003, s. 47. Etterhvert som Vilhelm Erobreren rykket frem gjennom England ble det nødvendig for ham å befeste nøkkelposisjoner for å sikre de områdene han hadde erobret. I perioden 1066 til 1087 etablerte han 36 borger, som eksempelvis festningen Warwick Castle som han benyttet for å slå ned opprør i engelske Midlands.Liddiard 2005, s. 18.; Stephens 1969, ss. 452–475.
En ny forståelse, hvor en ser borger mer som sosiale strukturer enn militære institusjoner, har utfordret den gjeldende definisjonen. Mot slutten av middelalderen mistet borgene sin militære betydning og ble viktigere som boliger og uttrykk for makt.
Det engelske ordet castle er tidvis benyttet for citadell (indre festning eller forsvarsverk), som festningene Badajoz og Burgos i Spania, eller et mindre frittliggende forts d'arrêt i moderne tid. I Storbritannia benyttes begrepet castle også for å referere til festningsverker i jernalderen som på norsk kalles for bygdeborger, eksempelvis Maiden Castle i Dorset.Creighton & Higham 2003, ss. 6-7. Bruken av det spanske begrepet castillo kan være tilsvarende villedende da det kan referere til både «ekte» borger og andre festningsverker, eksempelvis festningen Castillo de San Marcos.
Utvikling En borg var ikke bare en bastion og et sted for å holde på fanger, men også et sosialt sted hvor en ridder eller en herre kunne underholde sine likemenn. Over tid fikk estetikken til borgens form og utseende økt betydning ettersom dens framtoning og størrelse begynte å reflektere eierens prestisje og makt.
Borger ble bygd både med defensiv og offensiv hensikt, men over tid ble de som regel komfortable hjem som utviklet seg innenfor de befestede murene. Et eksempel er Windsor Castle, først konstruert som en normannisk erobringsfestning, men i dag hjemmet for dronningen av Storbritannia.
Historie Den første begynnelse thumb|Romersk borg (castrum) i Ambleside i Cumbria. Oppsamlingen av rikdom og ressurser som mat i oldtidens samfunn førte til et behov for beskyttelse og forsvarsstrukturer.Brass, Mikey: How the concept of landscape archaeology has been applied to the Early Stone Age . Se kapittel «The Resource-Defence model» De tidligste festningsverker har sine ulike opprinnelser i området i Midtøsten som kalles for Den fruktbare halvmåne, i Indusdalen, i oldtidens Egypt, og i Kina hvor de var bosetninger beskyttet av store murer. Det Nordlige Europa var senere ute i å utvikle forsvarsstrukturer og det var ikke før i bronsealderen at festningsverker på høyder, berg og fjell, såkalte bygdeborger, ble etablert. Disse spredte seg over hele Europa i løpet av jernalderen. De skilte seg fra sine østlige motstykker ved å hovedsakelig bruke jordverk framfor stein som bygningsmateriale.Coulson 2003, s. 15.
Mange jordverk har overlevd til i dag, sammen med spor etter palisader og pæleverk som var en del av forsvarsvollene. På 100-tallet f.Kr. ble oppida utviklet i det sentrale Europa, det er og det latinske navnet på bosettingene i et romersk administrasjonssentrum og refererer ikke utelukkende til romerske bosetninger. Julius Cæsar beskrev de større jernalderbosettingene han erobret i Gallia som oppida, og begrepet blir nå brukt om større før-romerske byer i Vest- og Sentral-Europa. Disse var tettbefolkede bosetninger som ofte hadde forsvarsanlegg rundt husene, eksempelvis oppidum i tyske Manching i Bayern, og hadde utviklet seg fra bygdeborgene.Cunliffe 1998, s. 420.
Romerne møtte befestede bosetninger som bygdeborger og oppida da de utvidet sitt territorium ved erobring inn i nordlige Europa. Selv om disse var primitive var de også ofte effektive og krevde utstrakt bruk av beleiringsmaskiner og andre former for beleiringsvåpen og teknikker for å erobre, eksempelvis som i slaget ved Alesia. Romernes egne befestningsanlegg (castra) varierte fra enkle midlertidige jordverk kastet opp av hæren mens de forflyttet seg, til omfattende permanente steinkonstruksjoner. Mest kjent er det omfattende forsvarsanlegget Hadrians mur som beskyttet romersk Britannia fra piktere i nord. Dette innbefatter er en omfattende befestet voll, 117 km lang, bygget opp av stein og torv, og ble påbegynt i år 122.
Romerske festninger var generelt rektangulære med avrundete hjørner. Den romerske ingeniøren Vitruvius var den første som bemerket tre hovedfordeler med tårn bestående av runde hjørner: mer effektiv bruk av stein, forbedret forsvar mot rambukker og mer hendig mot brannbomber. Kunnskapen om disse fordelene forsvant sammen med Romerrikets kollaps på 400-tallet og det var ikke før på 1200-tallet at disse fordelene igjen ble oppdaget.
De første eksempler thumb|En av de første avbildninger av en borg, fra Bayeux-teppet.De tidligste nedtegnede strukturene som historikerne anerkjenner som «borger» ble bygget på slutten av 800-tallet, og inkluderte tre-, jord- og steinstrukturer.Wilkinson, Philip: Castles (Pocket Guides). Publisher: DK CHILDREN; Pocket edition (1997). ISBN 0789420473. ISBN 978-0789420473 Romerske festningsverk, eller andre romerske byggverk, ble ofte omgjort til borger eller tilsvarende strukturer i begynnelsen av middelalderen.
Et kjent eksempel er Castel Sant'Angelo, også karakteristisk nok kalt for «Engelsborgen» på norsk. Bygningen ligger ved Tiberen i Roma, nær Vatikanet, og den ble bygd en gang mellom 135 og 139 av keiser Hadrian som et mausoleum for ham og hans familie. Bygningen ble senere benyttet som en festning og en borg så tidlig som i 537 under Goterkrigen, men er i dag et museum.Royal, Robert: The Pope's Army: 500 Years of the Papal Swiss Guard. Crossroads Publishing Co, 2006. Andre middelalderborger som har sin opprinnelse fra senantikken er bevart i Brescia og Trento i Italia.
Under karolingertiden er det attestert konstruksjon av nye festninger, men disse synes å ha vært knyttet hovedsakelig til forsvar av grensene og statseiendommer, og retten til å bygge borg var et kongelig privilegium. I 864 sendte Karl den skallede ut et edikt som ga ordre om ødeleggelsen av private festninger som var blitt reist uten hans tillatelse.