Münchenavtalen (på tysk: Münchener Abkommen, på tsjekkisk: Mnichovská dohoda, på slovakisk: Mníchovská dohoda, på fransk: Accords de Munich, på engelsk: Munich Agreement) var en traktat mellom Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Italia, som ble undertegnet natten til 30. september 1938 (men datert 29. september) i forbindelse med Münchenkonferansen.
Formålet med konferansen var å diskutere Tsjekkoslovakias fremtid på bakgrunn av territoriale krav fra den tyske rikskansleren Adolf Hitler. Sudetenland, et landskap med i hovedsak etnisk tysk (tysktalende) befolkning, var av strategisk betydning for Tsjekkoslovakia, da det meste av landets forsvarsverker var plassert langs den tysk-tsjekkiske grensen. Med den italienske diktatoren Benito Mussolini som megler ga Storbritannias statsminister Neville Chamberlain og Frankrikes statsminister Édouard Daladier etter ønske fra det nasjonalsosialistiske Tyskland tillatelse til at Tsjekkoslovakias multietniske grenseområder ble oppdelt mellom det nazistiske Tyskland, et nasjonalistisk, autoritært Polen og et fascistisk Ungarn under Miklós Horthys ledelse.
Representanter fra Tsjekkoslovakia, hvis områder var til forhandling, ble ikke invitert til konferansen, og myndighetene var svært misfornøyd med den internasjonale avtalen og omtalte den som «Münchendiktatet» (tsjekkisk: Mnichovský diktát; slovakisk: Mníchovský diktát). Man har også omtalt avtalen som «Sviket i München» (tsjekkisk: Mnichovská zrada; slovakisk: Mníchovská zrada) da de mener at deres allierte Frankrike valgte å inngå en avtale med Tyskland fremfor å støtte Tsjekkoslovakia. miniatyr|Storbritannias statsminister Neville Chamberlain blir vennlig mottatt av Adolf Hitler ved møtet den 24. september 1938, hvor Hitler forlangte at Tyskland fikk overta grenseområder i Tsjekkoslovakia Fra britisk side var formålet med Münchenavtalen å forhindre en ny storkrig. Den tyske regjeringen gav samtidig avkall på andre krav overfor Tsjekkoslovakia, og de andre stormaktene samtykket i at Tyskland utvidet Kriegsmarine. Men allerede i mars 1939 brøt Adolf Hitler avtalen ved å invadere restene av Tsjekkoslovakia, og fram til våre dager blir Münchenavtalen ansett som et utslag av Neville Chamberlains appeasement-politikk.
I august 1942 tilbakekalte de allierte avtalen og erklærte den for ugyldig. Først i november 1973 ble avtalen endelig gjort juridisk ugyldig i den såkalte «Praha-avtalen», da Vest-Tyskland gjennom sin Ostpolitik søkte å forbedre landets forhold til Tsjekkoslovakia.Praha-avtalens ordlyd (Tysk)
Bakgrunn
Folkeforbundet hadde tilsyn med beskyttelsen av minoriteter. Sudettyskerne klaget over behandling de ble utsatt for blant annet i forbindelse med en jordreform i Tsjekkoslovakia. Det var et viss grunnlag for sudettyskernes misnøye blant annet ved at tsjekkisk språk ble foretrukket og ved at etniske tsjekkere ble foretrukket til stillinger i politiet og offentlig administrasjon. Wright konkluderte med at Tsjekkoslovakia behandlet sine minoriteter bedre enn de fleste som var forpliktet av avtalen om minoritetenes rettigheter. Valget av Hitler til rikskansler tilspisset situasjonen ved at Hitler forsterket sudettyskernes forventninger og krav, samtidig ble de sterkt industrialiserte sudettyske områdene hardere rammet av depresjonen enn jordbruksområdene dominert av etniske tsjekkere. Konrad Henlein ble i 1934 leder av det sudettyske partiet og hans agitasjon ble i 1936 fulgte av nye lover som la restriksjoner på sudetene, som i sin tur forsterket deres misnøye. I 1937 kom Benes med innrømmelser overfor Sudeten. I mai 1935 inngikk Frankrike og Tsjekkoslovakia en gjensidige bistandsavtale med Sovjetunionen. Tsjekkoslovakias militære situasjon ble svekket ved Tysklands okkupasjon av Rhinland i mars 1936 og annekteringen av Østerrike i mars 1938.
Et par uker etter Anschluss kom leder for det sudettyske partiet, Konrad Henlein, til Berlin til et hemmelig møte med Hitler, utenriksminister Joachim von Ribbentrop og Hitlers stedfortreder Rudolf Hess. Hitler instruerte Henlein om at det sudettyske partiet skulle reise krav som den tsjekkoslovakiske regjeringen ikke kunne godta. Ved et nytt hemmelig møte 12. mai 1938 fikk Henlein instrukser fra Ribbentrop om hvordan han skulle lure de britiske diplomatene og politikerne, som Henlein straks skulle møte i London. Göring forsøkte i juli 1938, bak Ribbentrops rygg, å få til et besøk hos Chamberlain i London. Ribbentrop reagerte skarpt på Görings innblanding i hans domene. Göring hadde flere ganger før München-avtalen på eget initativ kontaktet fremmede lands regjeringer, blant annet Polen. Ribbentrop spilte en underordnet rolle ved siden av Hitler i forbindelse med forhandlingene. Hitler dominerte den samlede utenrikspolitikk.
Romania og Jugoslavia var formelt alliert med Tsjekkoslovakia, men tysk innflytelse i Romania og italiensk innflytelse i Jugoslavia gjorde denne alliansen verdiløs. Polen var på denne tiden alliert med Tyskland og ville også på grunn av historisk motsetningsforhold til tsjekkerne ikke tillate eventuell sovjetisk støtte til Tsjekkoslovakia å passere gjennom polsk territorium. Ungarn var fristet til å støtte Tyskland mot Tsjekkoslovakia på grunn av utsikter til å gjenvinne territorium avstått etter første verdenskrig.
Det var blitt en politisk krise på sommeren og høsten 1938 mellom Tsjekkoslovakia og Tyskland om Sudetenland. I september 1938 holdt Hitler en provoserende tale på partidagene i Nürnberg der han fremhevet landets militær forberedelser og kravet om selvbestemmelse for Sudetenland. Henlein erklærte 15. september at Sudetenland burde annekteres av Tyskland og flyktet etter kort tid til Tyskland der han organiserte Freikorps blant sudettyskere som hadde utvandret. Tyske styrker ble oppmarsjert langs grensen og inne i Tsjekkoslovakia brøt det ut kamper mellom etniske tyskere og etniske tsjekkere. Wright skriver at denne opptrappingen var en tysk innblanding i Tsjekkoslovakias indre anliggender, men at det er uklart om det var brudd på Parispakten. Tyskland gjorde krav på dette grenselandskapet med overveiende tysk befolkning. Tsjekkoslovakia nektet å godta dette fordi området var av enorm strategisk betydning, da det meste av landets forsvarsverker var plassert langs den tysk-tsjekkiske grensen.
Chamberlain reiste 15. september til Berchtesgaden for å drøfte saken med Hitler, som insisterte på «selvbestemmelse» for sudettyskerne. Hitler begrunnet sitt standpunkt med behovet for å beskytte etniske tyskere i Sudetenland selv om disse ikke var tyske borgere i henhold til folkeretten. Wright skriver at Folkeforbundets beskyttelse av minoriteter hadde vært ignortert av Tsjekkoslovakia i tre år. Chamberlain advarte Hitler om at krig med Storbritannia kunne bli konsekvensen og Hitler gikk med på å ikke invadere tsjekkoslovakia inntil Chamberlain hadde drøftet saken med Frankrike og sin egen regjering. Drøftingen med den franske regjeringen endte i fransk-britisk oppfordring til Tsjekkoslovakia om å avstå områder med minst 50 % tysktalende innbyggere. President Edvard Beneš ba 20. september om en meglet løsning i henhold til den tysk-tsjekkoslovakiske traktaten av 1925. Storbritannia og Frankrike trodde ikke det var mulig med en fredelig løsning på dette grunnlaget og ba innstendig, av hensyn til Tsjekkoslovakia og freden i Europa, Beneš om å akseptere forslaget om landavståelse. Tsjekkoslovakia aksepterte det fransk-britiske forslaget 21. september og en ny nasjonal samlingsregjering tiltrådte i Tsjekkoslovakia. Det kom straks krav fra de polske og ungarske minoritetene i landet tilsvarende det sudettyske, og Polens og Ungarns regjeringen støttet kravet og samlet militære styrker langs grensen til Tsjekkoslovakia.
Under møtet mellom Hitler og Chamberlain i Berchtesgaden den 15. september fikk (etter den britiske ambassadøren Nevile Hendersons ønske) Ribbentrop ikke delta i den private samtalen mellom dem. Henderson besøkte Göring 17. september for å be ham stanse Hitlers farlige aksjon mot Tsjekkoslovakia, en aksjon Ribbentrop ville støtte. Ifølge Henderson skal Göring ha sagt rett ut til Hitler, at Ribbentrop er en «forbrytersk tosk». Den tyske diplomaten Ernst von Weizsäcker, som var Ribbentrops statssekretær, skal ha vært urolig over Ribbentrops uansvarlighet.
Chamberlain møtte Hitler i Godesberg 22. september og Hitler la der frem krav som var omfattende enn det forslaget Tsjekkoslovakia hadde akseptert. Kravet fra Hitler innebar tsjekkoslovakisk tilbaketrekning fra et området angitt på kartet senest 1. oktober og samtidig umiddelbar tysk okkupasjon av dette området. Chamberlain svart 23. september at Hitlers krav ikke ville bli akseptert og ville føre til væpnet konflikt. Chamberlain videresendte Hitlers krav til Beneš som avviste kravet 25. september og beskrev kravet som et ultimatum som ikke kunne fremmes overfor en suveren stat. Tsjekkoslovakia, Frankrike, Storbritannia og Sovjetunionen hadde mobilisert sine militære styrker. Chamberlain sendte Horace Wilson til Berlin for å få i stand et tysk-tsjekkoslovakisk møte under britisk ledelse, Hitler avviste forslaget og sa at okkupasjonen av Sudetenland ville begynne 28. september. Mussolini oppfordret Hitler til å vente med militære tiltak i påvente av et stormaktsmøte som skulle få i stand den avtalte overføring av landområde.
Minnene om første verdenskrigs grusomheter og frykten for en ny storkrig førte til Münchenkonferansen.
Den militære situasjonen Etter opprettelsen av Tsjekkoslovakia etter første verdenskrig bisto særlig Frankrike til oppbygging av den nye republikken. Blant annet bidro franske ingeniører til anlegg av befestede stillinger langs den naturlige grensene i fjellene. Ved traktat av 16. oktober 1925 garanterte Frankrike for Tsjekkoslovakias sikkerhet og de var dermed allierte. Etter den tyske innmarsjen i Rhinland og anlegg av festninger langs grensen var det tvilsomt om Frankrike ville være i stand til å bistå Tsjekkoslovakia militært.
I september 1938 ble det anslått at den tyske hæren besto av 1 million ferdig opplærte soldater. Av disse var vel halvparten i uniform i den regulære hæren (45 divisjoner) mens resten var reservister. Tre divisjoner var stasjonert i Østprøyssen og fem divisjoner sto ved grensen mot Frankrike. Ifølge Ben-Arie hadde den tyske regjeringen 37 divisjoner til rådighet for et mulig angrep på Tsjekkoslovakia høsten 1938. I tillegg var det noen kompanier i grensevakten (av bagatellmessig militær verdi) og SS kunne stille fire motoriserte regimenter. På toppen av dette hadde Østerrike soldater. Luftwaffe hadde mellom 2700 og 3200 fly (ikke medregnet lastefly og marinens fly), Ben-Arie anslår at Tyskland i realiteten bare var i stand til å sette inn i overkant av 1000 fly i et angrep på Tsjekkoslovakia. Ben-Arie tror at mangel på fullgode flystriper og tåke de kritiske dagene fra 30. september 1938 ville gjort det tyske flyvåpenet lite slagkraftig.