Leiermål (fra dansk leje = «sengeleie» + norrønt mål = «sak») er en juridisk og kirkelig betegnelse brukt om forskjellige former for seksuell omgang utenfor ekteskap. Leiermål fikk stor betydning for begge kjønn i alle alders- og samfunnsgrupper i Skandinavia på 1600- og 1700-tallet fordi det i denne perioden ble innført helt nye lover med strenge straffer på dette området.
Leiermål var gradvis betraktet som en forbrytelse og oftest oppdaget i de tilfellene det førte til graviditet, men graviditet var ikke en forutsetning for at gjerningen skulle betraktes som ulovlig og straffbar. Forskjellige former for leiermål hadde forskjellige alvorlighetsgrader. Man skilte blant annet mellom «simpelt leiermål», «hor» og «dobbelthor» (se under). I tillegg til betegnelsen «hor», omtales og -skrives leiermål også som «samleie», «sammenleie», «søke seng sammen», «besoving», «beligging» etc.
Stat og kirke hadde på 1600-tallet felles interesse i å utvikle et nytt lovverk som også regulerte seksuell adferd, og straffet dem som forbrøt seg. Motivasjonen var todelt. Man ønsket å unngå Guds vrede, hadde behov for orden og oversikt, og ønsket å ha kontroll.
Et nordeuropeisk fenomen Kriminalisering av leiermål var et nordisk fenomen. I katolske land var seksuell omgang utenfor ekteskapet også ansett som syndig, men det var ingen forbrytelse og sorterte under kirken. I Sverige fantes lovbestemmelser vedrørende lägersmål og i Danmark om lejermål som i hovedsak tilsvarer eller likner de norske.Iselin Kjellstrup «Dølgsmålssaker i Nord- Norge 1710- 1797: Evig skam eller bøddelens øks? I lys av rettsystemets utvikling og humanisering» masteroppgave i historie, Universitetet i Tromsø, 2008
Bestemmelser før reformasjonen Ifølge tidligere, verdslige lover var motivasjonen for slike bestemmelser familiens og kvinnenes ære. Gulatingsloven (fra ca. 900) og Magnus Lagabøtes landslov av 1274 gir menn en vid fullmakt ved brudd på den seksuelle kodeks: Den som finner sin hustru, søster, datter, mor, stemor, stedatter, brorhustru eller sønnehustru i samleie utenfor ekteskap, har rett til å drepe mannen uten å måtte svare bøter.Jon Skeie: Den norske Strafferett, bind I, 1937, side 100 Landsloven av 1274 fastslo at en mann som gjorde seg skyldig i utenomekteskapelig samliv, skulle bøte til den mannen som var ansvarlig for kvinnen. Det var snakk om et familieanliggende som kvinnen ikke ble straffet for.Eirin Forstrøm: Han lovede hende Ægteskab... (s. 10), masteroppgave, UiB 2012 På det norrøne Island ble en mann landsforvist om han kysset en pike mot hennes vilje, og gjorde han henne gravid, ble han dømt full fredløs. På Island var det også forbudt å dikte kjærlighetskvad til en jente.
For øvrig avklarte sættargjerden i Tønsberg fra 1277 at det var innenfor kirkens, og ikke kongens, jurisdiksjon å påtale overtredelser av de kristne bud og kirkens lære, herunder saker om ekteskap, fødsel, utukt og blodskam.Universitetsbiblioteket: EttargjerdenKristenretten, utstilling 2005-V, Universitetsbiblioteket : Det juridiske fakultetsbibliotek
Frem til 1600-tallet var det bare barnets far som ble straffet, med bot og pålegg om oppreisningserstatning til kvinnen som ble ansett som ærekrenket av den som var skyld i at hun ble ugift mor. Frem til 1650-tallet var det fremdeles vanlig at fedre krevde erstatning for «møykrenkelse» av en datter, eller at kvinnen selv møtte på tinget med barn på armen og krevde erstatning.Hilde Sandvik og Geir Atle Ersland: Norsk historie (s. 229), Samlaget, Oslo 2008, ISBN 978-82-521-5182-4
Kongemakt, statskirkemakt og nye lover Etter kirkeordinansen av 1607 skulle barn født i ekteskap døpes før prekenen, mens barn født utenfor ekteskap skulle døpes etterpå, slik at «ære og vanære» ble holdt adskilt. Ved døpefonten skulle presten attpåtil formane ugifte foreldre til straff, bot og bedring særlig rettet mot mødrene om ikke å forsømme barnet, slik «skjøger pleier». Barn født utenfor ekteskap fikk ingen arverett etter sin far; de var uønsket i laug og som faddere. Reformasjonsjubileet i 1617 ble feiret med enda en innskjerping, en forordning mot leiermål, med straff i form av offentlig skrifte i kirken, opplevd som en stor og varig skam, i tillegg til bot til kongen, for kvinner satt til seks riksdaler eller verdien av to kuer, og det dobbelte for barnets far. Kunne ikke folk betale, skulle de straffes fysisk. I forordningen av 1617 ble begge kjønn definert som «løsaktige», og også barnets mor ble straffet, et brudd med tidligere lovgivning og rettsoppfatning der bare mannen var blitt straffet, ut fra tanken om at han hadde krenket kvinnens ære.Hilde Sandvik og Geir Atle Ersland: Norsk historie (s. 228)
Rettspraksis fortsatte derfor uendret i lengre tid; tingbøker og sakefallslister frem til 1650-tallet viser at det fortsatt nesten var utelukkende menn som ble bøtelagt for leiermål. Ofte ble bøtene også nedsatt ut fra personens økonomiske evne. Men mot slutten av 1600-tallet slapp mannen straff, mens kvinnen måtte bære skammen og bøtene alene. Leiermål ble en kriminell handling som sorterte under ordinære domstoler, der man i katolske land overlot sakene til kirkelig rett. Straffen for ugifte kvinner som fødte et barn, ble så strenge at det i Danmark-Norge kom en lov om «fødsel i dølgsmål», der hvert dødfødt barn nå vakte mistanke om drap, med bevisbyrden lagt på moren. Hadde hun ikke skaffet babyklær i forkant av nedkomsten, eller fortalt andre at hun ventet barn, og barnet deretter viste seg å være dødfødt, var det opp til henne å bevise at hun ikke hadde drept det.Hilde Sandvik og Geir Atle Ersland: Norsk historie (s. 229)
I anledning forordningen av 1617 anførte kong Christian V at leiermålsbøtene fastsatt i 1558 ikke var store nok til å avholde folk fra utenomekteskapelige forhold.Inger Dübeck: Voldtekt i retthistorisk lys (s. 61) Han stod for en voldsom innskjerping som også innebar privilegier for militærvesenet, slik det ses i hans forordning av 3. januar 1671: «Militære Betjente, Ryttere og Soldater skulle være frie for Kirkens Disciplin for Leyermaal.» Fra da av kunne soldater drive hor uten å risikere straff eller bøter, mens kvinnen som var involvert, måtte betale bot.Bergsveinn Birgisson: Mannen fra middelalderen (s. 155), forlaget Vigmostad Bjørke, ISBN 978-82-419-1827-8
I egne lovparagrafer i Christian Vs Norske Lov av 1687 står det at: «Lettferdige kvinnfolk som ombringer sine fostre, skal miste sin hals, og deres hoder settes på en stake.»Norgeshistorie.no, Aina Schiøtz: «Barnemord i lys av rettsmedisinens fremvekst». Hentet 7. feb. 2022 fra Også etter døden skulle moren straffes.
I enevoldstiden var barnemordersker den største gruppen dødsdømte i Norge. På 1700-tallet ble gjennomsnittlig fem slike kvinner halshogd hvert år, men mot slutten av hundreåret ble det vanlig å omgjøre straffen til mange års straffarbeid.Emblem, Libæk, Stenersen: Norge 1 (s. 130), forlaget Cappelen, ISBN 82-02-14174-5 På 1800-tallet var fremdeles de fleste mord i Norge spedbarnsdrap.
Etter forordning av 5. januar 1714 skulle menn som ikke kunne betale leiermålsbøten sin, settes til festningsarbeid, mens kvinner skulle innsettes i «spinnehuset». Fra 1756 var det bare leiermål som resulterte i et barn, som skulle straffes.Caroline Elise Hals: Christiania Tukthus, sedelighetsforbrytelser 1775-79 og 1795-99 (s. 11), UiO 2010 Mange kvinner fikk ettergitt leiermålsbøten fordi det var klart at de ikke maktet å betale den; men først i juni 1812 ble leiermålsbøtene avskaffet.Inger Dübeck: Voldtekt i retthistorisk lys (s. 62)
Christian Vs Norske Lov ble, i store trekk, gjeldende norsk lov frem til 1842. Disse lovene bygde blant annet på Bibelen, inkludert mange gammeltestamentlige regler og mosaiske rettsprinsipper. Lovene preges derfor av det vi i dag vil kalle barbariske straffeutmålinger, tortur og uakseptable definisjoner av og regler om sedelighet og sedelighetsforbrytelser, samt et stigmatiserende menneskesyn.
Kongelige leiermål De tre kongene Christian IV, Fredrik III og Christian V fikk fra 1611 til 1678 til sammen 9 barn utenfor ekteskap med 5 forskjellige kvinner, altså ved leiermål. Men disse barna fikk etternavnet Gyldenløve, grevetitler, og flere inntok fremtredende posisjoner i statsforvaltningen, også i Norge. Christian Gyldenløve ble utnevnt til stiftamtmann i Bergen som fireåring.«Chr. Gyldenløve» thumb|Jelsa kirke. Geistlige leiermål Markus Pedersson var prest i Jelsa 1622–68. Egentlig ville han gifte seg med en av de lokale jentene, men så dukket Sofie Jensdatter Vønster opp fra København og minnet ham på ekteskapsløftet han hadde gitt henne som student der. Først da biskopen innstevnet herr Markus for domkapitelet, gikk han med på å gifte seg med Sofie.Lars O. Flydal: «Et tastetrykk inn til kulturarven», Vårt Land 4. januar 2021 Ryktet sa at de alt hadde et barn sammen, og at hun var gravid igjen da hun kom til Jelsa. Gravid var hun nok, for presten ble bøtelagt for å bære sitt barn for tidlig til dåpen, og for – i likhet med sin samtidige Petter Dass – å ha gått til sengs med sin «festemø» for tidlig. Både fru Sofie og herr Markus måtte stå offentlig skrifte for dette i Jelsa kirke. Det var en ydmykende start på ekteskapet. Hensikten med offentlig skrifte for leiermål hadde vært at de skyldige skulle tilgis og gjenopptas i menigheten, men på 1600-tallet vek tilgivelsen og tilbakeføringen til fellesskapet plassen for et preg av straff til skrekk og advarsel. Fru Sofie ble ikke kvitt ryktet om at hun hadde vært en ren hore, og herr Markus stevnet folk i menigheten for utsagn de var kommet med.Bente Gullveig Alver: Mellem mennesker og magter (s. 200-01) forlaget Spartacus, Oslo, ISBN 978-82-304-0030-2
Luthersk grunntenkning som basis for lovteksten Mens forlovelser, giftemål og samliv i forbindelse med dette først og fremst var private, familiære anliggender i norrøn tid og også i katolsk tid i middelalderen, fikk det gammeltestamentlige synet, kirken og samfunnet sterk innflytelse i tiden like før og etter reformasjonen. Christian Vs norske lov var utformet for å verne om den rette, evangelisk-lutherske religion, sedeligheten, kongens myndighet over undersåttene og husbondens myndighet over sin familie og husstand. De ti bud var retningsgivende, og straffene for religionsforbrytelser, sedelighetsforbrytelser og drap hentet fra Mosebøkene. Med skriftemål kunne man slippe unna mindre forsyndelser, men alvorligere tilfeller måtte tas opp på tinget. I Sverige ble Andre Mosebok trykt som appendiks til den svenske landsloven i 1608 og brukt som svensk straffelov. I Christian Vs danske og norske lov fra 1683 og 1687 var sjette bok (straffelovene) ordnet etter de ti bud.Hilde Sandvik og Geir Atle Ersland: Norsk historie (s. 226)
Forordningen av 1617 gjorde både kvinner og menn strafferettslig ansvarlige. I første omgang ble ikke loven fulgt bokstavelig, og frem til 1661 var det i hovedsak menn som måtte betale bøter for sine leiermål. Det nye var at leiermål representerte brudd på både verdslige og kirkelige regler, og både menn og kvinner måtte derfor gjøre opp overfor de krenkede parter. Det var påkrevd at de først bekjente sine synder offentlig for prest og menighet i kirken, deretter måtte de betale sine respektive leiermålsbøter.
Om få kvinner ble straffet før 1661, ble stadig flere strafferettslig forfulgt og måtte gjøre opp med bøter og kroppsstraff (pisking, straffarbeid) utover på 1660-tallet. En årsak til innstramningene på dette tidspunktet er at eneveldet som ble innført i 1660, førte til skjerpet kontroll med og oppfølging av lokale myndigheters forvaltningspraksis i Norge.
Om de anklagede ikke kunne betale, noe som ofte gjaldt den kvinnelige parten, skulle de idømmes subsidiærstraff. For øvrigheten var to forhold viktige. Rent økonomisk var bøteinntekter viktige i statskassen, rent moralsk var det av betydning at lovens bokstav ble etterlevd.
Folkelige normer