thumb|right|Venus fra Willendorf, antatt å ha vært skåret ut mellom 24 000–22 000 f.Kr., fra paleolitikum eller eldre steinalder. Modergudinne, morsgudinne, Moder Jord, er begreper som refererer til enhver form for gudinne som er assosiert eller knyttet til moderskap, fruktbarhet, skapelse eller den gavmilde legemliggjøring eller inkarnasjon av Jorden. Når begrepet er likestilt med Jorden eller den naturlige verden er slik gudinner som oftest referert til som Moder Jord. Modergudinnen uttrykker moderskap og fødsel. Hun er beskytteren og gir næring til det guddommelige barn, og i forlengelsen hele menneskeheten. I billedkunsten er dette et hyppig gjengitt bilde, med fulle eller mange bryster som holder eller dier et barn.
thumb|left|100px|Madre Mediterranea (Sardinia, ca. 3 500 f.Kr. Modergudinner likestilles ofte med Moder Jord, men er i sitt vesen ulik. Modergudinnene forstås som en særlig kilde til vitalitet og fruktbarhet og som periodevis må gjennomgå befruktning (lik bonden hvert år må så for å kunne høste). Moder Jord er en kosmisk figur som er en evig fruktbar kilde til alt. Modergudinnene er enkeltindivider med særskilt karaktertrekk, ungdommelige og meget seksuelle. Selv om mannlige guder som regel spiller en mindre betydningsfull rolle, annet enn som befrukteren, er modergudinner ofte en del av et par, og deres mytologi forteller om gudinnens omskiftelighet, og tidvis også om hennes menneskelige eller guddommelige følge.
Det har vært mange forskjellige modergudinner i historien og i nåtiden, blant annet slike guddommer som den hinduistiske Kali Ma, antikkens greske Gaia og oldtidens irske Danu. I ulike former for nyhedendom eller neopaganisme, og i den hinduistiske tanke om Shakti, er alle de mange modergudinner sett på som legemliggjøringen av den ene og samme guddom. En del tradisjonelle gudinner som er knyttet til kjærlighet og/eller fruktbarhet, som greske Afrodite, romerske Venus eller norrøne Frøya, har også i forlengelsen blitt betraktet som modergudinner.
thumb|En neolittisk Modergudinne fra Cucuteni-Trypillian-kulturen, fra 3000-tallet f.Kr. Vendepunktet i myten om de fleste modergudinner er hennes forsvinning og tilbakekomst og påfølgende feiringen av hennes hellige bryllup (hieros gamos) eller rituelle samleie. Et tidlig eksempel er månegudinnen Inanna, en vesentlig sumerisk guddom for kjærlighet og fruktbarhet. Hennes forsvinning har store og omveltende implikasjoner hvor seksualitet og grøderikdom minsker. Hennes tilbakekomst, valg av mannlig partner (Dumuzi), og påfølgende samleie med ham gir garanti om fruktbarhet. Deretter blir hennes mannlige følge ofte satt i bakgrunnen eller mer dramatisk sendt til underverden for å bli erstattet året etter. Fortellingen om Inanna og Dumuzi går forut de om Kybele og Attis, Afrodite og Adonis, av Demeter og Persefone, av Hadad og Adad, av Osiris og Isis, og de er tilsvarende til fortellingen om Nanna. De er alle fortellinger om en ung gud eller gudinne, og en mor eller ektefelle som sørger. Fortellingen om Inannas nedstigning til underverden ble spredt over hele oldtidens område. I Esekiel 8:14 hudfletter profeten kvinnene i Jerusalem for å feire hennes kult.Fulco, William J., S.J.: «Inanna». I Eliade, Mircea, red., The Encyclopedia of Religion. New York: Macmillan Group, 1987. Vol. 7, 145-146.
Stridens kjerne thumb|right|Stående skulptur, statue menhir, la Dame de Saint-Sernin, i dag i musée Fenaille de Rodez, ble oppdaget i sørlige Frankrike. thumb|right|Leirskulptur fra Cucuteni-kulturen er tolket som en Modergudinne. Guddommer som passer til det moderne begrepsoppfatningen av «modergudinne» som en type har blitt aktet og dyrket i mange samfunn fra de eldste tider og opp til nåtiden. James Frazer, forfatter av The Golden Bough (Den gylne greinen, 1890) og de han påvirket, som Robert Graves og Marija Gimbutas, fremmet teorien at all gudsdyrkelse i Europa og rundt Egeerhavet involverte en form for modergudinne som hadde sin opprinnelse i før-indoeuropeiske neolittiske matriarkater, og at deres mangfoldige gudinner var likeverdige eller avledet fra denne sammenhengen.
Selv om typen har blitt hovedsakelig akseptert som en nyttig mytografisk kategori, er tanken om at alle slike gudinner i oldtiden ble sett på som var skiftende eller utskiftende, har blitt imøtegått i 1968 av arkeologen Peter Ucko som isteden har foreslått at de mange bilder funnet i graver og arkeologiske funnsteder har hatt en enklere og mindre opphøyd funksjon, kanskje rett slett vært leketøy.Ucko, Peter (1968): Anthropomorphic Figurines of Predynastic Egypt and Neolithic Crete, se Some Critiques of the Feminist/New Age «Goddess» Claims
Neolittiske figurer Ulike bilder av hva som er antatt å være modergudinner har også blitt oppdaget fra den neolittiske tidsepoke, den nye steinalderen, som strekker seg fra rundt 10 000 f.Kr. da bruken av ville planter førte til begynnelsen av jordbruket, og til slutt til en agrikultur. Slutten på denne neolittiske epoken er karakterisert av introduksjonen av metallredskaper etterhvert som kunnskapen om framstillingen av metaller synes å spre seg fra den ene kulturen til den andre, eller oppsto uavhengig av hverandre i de ulike kulturer som en ny fase i en eksisterende redskapskultur, og til slutt ble omfattende spredt i de menneskelige sivilisasjoner. Regionale forskjeller i utviklingen av dette stadiet i redskapsutviklingen er svært forskjellig. I andre deler av verden som i Afrika, Sør-Asia og Sørøst-Asia, førte uavhengige temming av dyr til deres egne regionale og særskilte neolittiske kulturer som oppsto uavhengig av den i Europa og Sørvest-Asia. I løpet av denne tiden oppsto det innfødte kulturer i den vestlige hemisfære, utviklet fra eldre tradisjoner som ble fremmet via folkevandring. Regelmessige sesongbeboelse eller varige bosetninger begynte å bli avdekket i arkeologiske utgravninger. Gjeting av flokkdyr og kultivering av kyr, geiter, sauer og griser er påvist sammen med tilstedeværelsen av hunder i disse tidlige sivilisasjonene.
Bortimot uten unntak har de blitt oppdaget bilder i disse kulturene som har blitt tolket som modergudinner.
Modergudinnen på Gozo
Det eldste stående tempel på øya Gozo er kalt for Ggantija, hvilket er maltesisk for «Kjempedamen» eller «Den gigantiske frue». Slike egenskaper er vanligvis knyttet til mannlige, ikke kvinnelige guddommer. Det var antagelig en stor skulptur av Modergudinnen i dette tempelet i Xaghra som beklageligvis ble ødelagt av hospitallerordenen av Sankt Johannes, en ridderorden som etablerte seg på Malta i 1530. Ødeleggelsen ble gjort for å skaffe byggematerialer for å reise festningsmurer i området rundt. Heldigvis har en fire meter høy statue av Modergudinnen (Ggantija) med et løveformet hode overlevd til i dag i Qula på Gozo. Under denne statuen er det et kvadratisk hull som er rundt 1 meter høyt, en halv meter bredt, 3 meter dypt og kileformet. I løpet av sommersolverv blir dette hullet lyst opp av den stigende solen. Rundt femti meter mot øst er det skulptur av et sovende spedbarn med ansiktet oppover som peker til Modergudinnen; femti meter mot nordøst er det en fallos. Disse tre danner til sammen en trekant. Området er bestrødd med store kampesteiner som er perfekt formet som triangler. I det nedbrutte tempelet som tempelridderne benyttet som steinbrudd har innbyggerne på Gozo plassert små statuer av den kristne modergudinne og besøker hyppig dette ofte som et hellig sted. For de som ikke er lokalkjente er det klokt å leie en guide på grunn av det barske terrenget.
Eksempler på guddommer av typen modergudinne right|thumb|100px|Statuett av Mut, mor, ofte toolket som å representere en av de tidligste modergudinner i Egypt. Det er ingen tvil blant forskerne at mange oldtidskulturer dyrket kvinnelige guddommer som tilsvarer den moderne oppfatningen av en «modergudinne» som en del av deres panteon. De følgende er eksempler på slike gudinner.
En av de homeriske hymner, omtrent fra 500-tallet f.Kr., er dedikert til Gaia; «Hymne til Gaia, Mor til alle».Homeric Hymns to Gaia, engelsk oversettelse Sumerne skrev mange erotiske dikt om deres modergudinne Ninhursag,Leick, G.: Sex, Love & Eroticism in Mesopotamian Literature, Routledge, 2003 en kompleks gudinne som var knyttet til livets gave og dødens årsak.Jacobson, Esther: The deer goddess of ancient Siberia: a study in the ecology of belief, 1993. Side 218-219.
Sumer, Meopotamia og antikkens Hellas Flere gudinner innenfor mytologier i oldtidskulturene i østlige Middelhavet har blitt tolket som modergudinner: Tiamat i babylonsk mytologi som legemliggjøring av havet og kaos; Inanna i Sumerisk mytologi for fysisk kjærlighet, fruktbarhet og krig; Ninsan i den generelle mesopotamiske mytologi som mor til Gilgamesj; Asherah i Kanaan, også knyttet til havet foruten melkevegen; Astarte i Syria, knyttet til fysisk kjærlighet, fruktbarhet og krig; og Afrodite i Hellas, også en kjærlighetsgudinne som dessuten ble påkalt i krig. De ulike gudinne hadde ikke i hovedsak samme trekk og vesen, men de ulike kulturene som var i kontakt med hverandre gjenkjente og aksepterte at disse var likestilte, eksempelvis ble Asherah stundom forvekslet med Astarte, og grekerne oppfattet Astarte som deres egen Afrodite.
Egypt Modergudinner er tilstedeværende i de tidligste bilder som er avdekket i de arkeologiske funnstedene i oldtidens Egypt. En figur av guddom, avbildet stående blant to løvinner, eksisterer blant de på en av de eldste malerier som funnet i Naqadakulturen.
En forening eller en sammenslutning med dyr er blitt betraktet som gode mødre; løvinne, ku, flodhest, hvite gribber, kobra, skorpion, og katt, foruten også livgivende opphavlige grunnelement som vann, solen og natthimmelen og jorden i seg selv, er assosiert med de tidlige gudinner i Egypt.
Selv gjennom overgangen til en parvis gudeverden av mannlige guddommer som er tilpasset eller «gift med» hver gudinne, oppstår den mannsdominerte gudeverden langt senere. Modergudinnene varer likevel inn i historisk tid, som med Hathor og Isis. Råd fra oraklene er assosiert med disse gudinnene som ledet de egyptiske herskerne og denne tradisjonen spredde seg til andre oldtidskulturer.
Bildet av Isis som vugger eller ammer sin sønn ble dyrket til langt inn på 500-tallet e.Kr. før hun ble overtatt og videreført av den kristne jomfru Maria med Kristus-barnet og har gjenoppstått av samtidige «kulter» av en Moder Jord. Aktelsen for Kristus’ mor tok plassen til dyrkelsen av Isis ved at den ikke ville bli undertrykt i en tid av religiøs intoleranse, og således inkluderte billedspråket assosiert med Hathor-Isis som strakte seg tilbake i tid til 3000 år før kristendommens oppstandelse.From Merest Shadow to Queen of Heaven; Teichrib, Carl: Isis: «Queen of Heaven»
Anatolia - Çatalhöyük thumb|En figur fra Samarra som ofte blir tolket som avbildning av modergudinne, ca. 6000 f.Kr. (Louvre Museum)