Slaget ved North Foreland (engelsk: St. James’ Day Battle; nederlandsk: Tweedaagse Zeeslag) var et sjøslag under den andre anglo-nederlandske krig (1665–1667) som sto mellom Orford Ness og North Foreland utenfor den engelske østkysten. Partene var Royal Navy ledet av de to joint admirals Rupert av Pfalz og admiral George Monck og den nederlandske krigsflåten under kommando av admiral Michiel de Ruyter. Slaget endte med engelsk seier og førte til at England overtok sjøherredømmet.
I Nederlandene ble overbefalshaveren de Ruyter beskyldt for å ha gjort store feil som hovedsakelig gikk ut over skipene fra provinsene Zeeland og Friesland og nederlaget utløste en politisk krise i republikken.
Etter juliansk kalender, som England brukte på den tiden, foregikk slaget den 25. julijul; Saint James' navnedag (i Norge kalt Jakobsmess).
Historisk bakgrunn (Merk: I denne artikkelen oppgis datoene etter gregoriansk kalender. Den julianske kalenderen som på den tiden fortsatt ble brukt i England og Danmark/Norge lå ti dager etter.)
Den nederlandske republikken og det engelske kongedømmet hadde vært i krig om handelshegemoniet siden våren 1665 uten at noen av sidene så langt hadde fått en avgjørende seier. 11.–14. juni kom det til et oppgjør som fikk navnet firedagersslaget hvor nederlenderne vant en stor seier over den engelske flåten som mistet 10 skip, mens 30 andre ble sterkt skadet. De måtte trekke seg tilbake til Themsens munning og overlate overherredømmet på sjøen til nederlenderne. Mens nederlenderne blokkerte munningen av Themsen, forberedte de engelske styrkene seg på kampen for å åpne den viktige handelsveien.
Den ledende nederlandske politikeren, raadspensionaris Johan de Witt, ønsket å iverksette en plan nederlenderne hadde arbeidet med i over et år: En landgang i Medway for å ødelegge den britiske flåten mens den lå til reparasjon i dokkene i Chatham. Til dette formålet ble ti handelsfartøyer fylt med 2 700 marineinfanterister fra det nye nederlandske marinekorpset, en av historiens første enheter som var spesialisert på amfibisk ilandstigning. Ideen var også at de Ruyter skulle slå sammen den franske flåten med sin egen.
Den nederlandske flåten Kort etter firedagersslaget overvurderte Johan de Witt størrelsen på det engelske nederlaget og tiden engelskmennene trengte for å reparere skadene, han tvilte også på at de hadde nok materiale for hånden. I tillegg regnet han med uro i den engelske befolkningen, noe som ville begunstige en nederlandsk ilandstigning. Men de Witt støtte verken på restene av den engelske flåten eller en opprørsbevegelse. Været hindret en landgang, og franskmennene stilte ikke opp. Det var ikke annet å gjøre for nederlenderne enn å stenge Themsens munning for å forsøke å tvinge fram fred på den måten.Jones (1996:170f.)
Den nederlandske flåten omfattet 77 krigsskip, 17 enkle fregatter og to tre-mastede fregatter, samt 7 mindre fartøyer og 20 brannskip med tilsammen 22 234 sjømenn og 4 645 kanoner. Tallmessig var de jevnbyrdig engelskmennene, men de nederlandske skipene var mindre og bestykket med kanoner av mindre kaliber. I ildkraft var derfor nederlenderne underlegne. Flåten var delt i tre eskadrer. På den første hadde de Ruyter kommandoen, på den andre kommanderte admiral Johan Evertsen (1600–1666) og på den tredje admiral Cornelis Tromp (1629–1691). Hver av eskadrene var delt inn i fortropp, ettertropp og sentrum.
Den engelske flåten thumb|upright|George Monck, av Peter Lely (1665) Den engelske flåten måtte først erstatte persontapene fra firedagersslaget, og Royal Navy grep til drastiske virkemidler, som impressment, for å tvinge sjømenn inn i marinen. Bare i London ble 2 750 mann shanghaiet av pressgjenger, og i tillegg mange fra kystbyene. De skadede fartøyene ble hurtig reparert. Allerede den første uka i juli var det samlet nok skip til å konfrontere den nederlandske flåten. Tross det ventet marineledelsen på at noen nye store krigsskip skulle bli ferdigstilt, som «Loyal London» (92 kanoner), «Warspite» (64 kanoner), «Cambridge» (64 kanoner) og «Greenwich» (58 kanoner). Først da disse var klare besluttet man seg for å angipe på nytt.Fox (1996:331.)
Marineledelsen vurderte også tidligere nederlag og utarbeidet et nytt reglement som krevde at de enkelte skip nå måtte holde seg nærmere eget flaggskip for å øke samholdet i eskadren. Flaggsignal måtte alltid sendes videre og til slutt ble det truffet forordninger som regulerte flaggvekslingen (kommanderende admirals overgang fra ett skip til et annet).Rebitsch (2005:108.)
Royal Navy rådet over 87 krigsskip fra første til fjerde klasse, det vil si skip med mer enn 30 kanoner, 3 krigsskip av femte og sjette klasse, samt 16 brannskip. Blant skipene fantes også 10 innleide handelsskip. Totalt besto flåten av 23 142 sjømenn og 4 854 kanoner. Skipenes snittstørrelse var større enn nederlendernes, og kanonene av et grovere kaliber. Dermed hadde engelskmennene et kvalitativt overtak. Rupert, hertugen av Cumberland (1619–1682) og George Monck, hertugen av Albemarle (1608–1670), var begge overbefalshavende som joint admirals. Under dem var den engelske flåten delt i tre, White Squadron sto under kommando av admiral sir Thomas Allin (1612–1685) og Blue Squadron ble kommandert av admiral sir Jeremiah Smith († 1675). Red Squadron utgjorde hovedstyrken og sto under kommando av de to joint admirals.
Slagets forløp Flåtene nærmer seg hverandre thumb|Slagets åpningsfase, stikk av Wenceslaus Hollar Prince Rupert og admiral Monck ventet til vinden gjorde det mulig å føre hele den engelske flåten samlet ut av Themsen, for å unngå at de ble atskilt av de ventende nederlandske angriperne. De engelske skipene viste seg i Themsenmunningen den 1. august. Admiral De Ruyter ville unngå kamp i det forholdsvis ukjente kystfarvannet og trakk seg derfor tilbake i sørlig retning for å komme ut i åpent farvann. En storm natten til 2. august hindret enhver aksjon, og 3. august utbedret begge flåtene skadene etter stormen. Begge parter hadde i mellomtiden slått inn på en østlig kurs.Hainsworth & Churchers (1998:150.)
Tidlig på morgenen 4. august oppdaget nederlenderne den engelske flåten på nordlig kurs nær North Foreland. Vinden blåste fra nordvest og nederlenderne opptok forfølgelsen fra sørøst, dvs i le. Ca 20 kilometer sørøst av Orford Ness samlet flåtene seg i parallelle slaglinjer.Boxer (1974:34.) Vinden snudde brått på nordøst, og Prince Rupert dreide den engelske flåten skarpt i østlig retning for å gjenerobre den gunstige posisjonen i lovart som gjorde at de kunne bestemme avstanden til nederlenderne. De Ruyter fulgte etter, og det viste seg å være en alvorlig feilvurdering, da nederlenderne nå seilte rett inn i sentrum av et høytrykksområde. Den nederlandske teten under kommando av admiral Evertsen, mistet all fart og klarte ikke å opprettholde slaglinjen. Samtidig befant noen av skipene fra sentrumseskadren i admiral Tromps baktropp. Admiralen besluttet å vente til disse hadde kommet seg fri fra ham og stoppet nærmest opp. Dermed oppsto det et stort gap mellom ettertropp og sentrum. Nok et problem var at den nederlandske sentrumseskadren sto et stykke sør for de andre. De Ruyter gjorde ingen anstrengelser for selv å komme i lovart, og forble avventende i le. Årsaken var sannsynligvis at man på nederlandsk side antok at den engelske flåten var svekket etter firedagersslaget og stort sett besto av svake handelsskip med mindre ildkraft enn de nederlandske skipene.Fox (1996:334.)
Slaget fram mot ettermiddagen right|440px Den engelske flåten gikk nå til angrep. Prince Rupert og admiral Moncks opprinnelige planer var å angripe motstanderen med alle tre eskadrene samtidig. Dette mislyktes og begge fortroppene kom i kontakt. Admiral Evertsens eskadre begynte allerede kl 09:30 å beskyte admiral Allins' White Squadron fra lang avstand. Denne besvarte ilden fra rundt kl 10:00. En stund senere kom også begge sentrumseskadrene i kamp, og først kl 12:00 startet ildgivningen mellom baktroppene. På dette tidspunktet var nesten 5000 kanoner i aksjon. På grunn av de store lukene i den nederlandske kjøllinjen foregikk slaget nesten fra begynnelsen av på tre separate avsnitt.Hainsworth & Churchers (1998:151.)
Kampen mellom fortroppene viste snart at engelskmennenes White Squadron hadde overlegen ildkraft. Takket være lovart-posisjonen var engelskmennene i stand til å sette inn sine brannskip, men i den svake vinden ble disse for langsomme og ble stoppet av nederlandske bredsider før de rakk fram til sine mål.Fox (1996:335.) Likevel fikk de engelske skipenes ildkraft snart nederlendernes fortropp i problemer. Innen kl 14:00 hadde de mistet fem admiraler, deriblant Johan Evertsen. Den fremste delen av den nederlandske eskadren ble deretter presset mot sørøst av den engelske fortroppen under viseadmiral sir Thomas Teddiman. Kl 15:00 startet restene av eskadren en uordnet retrett.Hainsworth & Churchers (1998):152.)
Kampen mellom eskadrene i sentrum så ut til å utvikle seg likedan. Også her hadde engelskmennene overlegen ildkraft. Begge flaggskipene, den engelske HMS «Royal Charles» (82 kanoner, 700 mann) og den nederlandske «Zeven Provinciën» (80 kanoner, 492 mann) viklet seg inn i en heftig duell som de to joint admirals til slutt måtte trekke seg ut av. Deretter ble det nederlandske flaggskipet angrepet av «Royal Sovereign» (102 kanoner, 800 mann). Dette var det største av de engelske krigsskipene, og det hadde allerede nedkjempet «Zeven Provinciëns» følgeskip «Gelderland», «Klein Hollandia» og «Wassenaar». Nå tok det plassen til «Royal Charles» som seilte vekk fra formasjonen. Nederlenderne sendte et brannskip mot «Royal Sovereign» kl 15:00, men det ble senket før det fikk gjort noen skade. På grunn av de store skadene i den nederlandske slagrekken trakk det hardt ansatte nederlandske flaggskipet seg ut kort før kl 16:00. Deretter vendte hele den nederlandske hovedeskadren seg mot fortroppen for å foreta et tilbaketog mot sør.Fox (1996:336.)
Baktroppens kamp Kampen mellom baktroppene fikk et annerledes forløp. Admiral Tromp kommanderte over den sterkeste av de nederlandske eskadrene, og var admiral Smith med Blue Squadron overlegen i antall kanoner og besetning. Blue Squadrons tet under kommando av kontreadmiral John Kempthorne var den første som havnet i den nederlandske ilden, og led snart tap. «Elisabeth» flyktet og «East India London» ble beskutt til det var kampudyktig. Henimot kl 15:00 mistet «Resolution» (58 kanoner, 300 mann) toppmasta og drev hjelpeløst mot den nederlandske linja. Resten av divisjonen forsøkte å komme til hjelp og dreide mot sør, rett inn i nederlendernes linje. Likevel senket et nederlandsk brannskip det britiske skipet og 200 sjømenn druknet. Kontreadmiral Kempthorne brakte sine divisjoner på ny på en kurs parallelt på den nederlandske linja.Fox (1996:337.)
thumb|upright|left|Cornelis Tromp, av Peter Lely (1675) Kempthornes hjelpeaksjon for «Resolution» førte til uorden i den engelske linja. Sentrumsdivisjonen under admiral Smiths personlige ledelse måtte nå seile forbi Kempthorne for å hente igjen teten av linjen. Samtidig ble den nederlandske fortroppen under admiral Meppel uten engelsk motvekt, da Kempthorne til tider ikke seilte parallelt med dem. Den nederlandske admiralen benyttet denne anledningen til å dreie nordover for å erobre lovart-posisjonen og engasjere Blue Squadron. Denne manøvren varte til henimot kl 17:00. Admiral Smiths divisjon kom først da i kamp med kamp med admiral Meppels divisjoner og begge holdt nå en nordvestlig kurs, mens de andre engelske divisjonene beveget seg videre i østlig retning. Fram mot kl 18:00 dreide begge de andre engelske divisjonene av og fulgte admiral Smiths divisjon. Nederlenderne fulgte etter og kampen fjernet seg fra hovedstyrkens slagfelt, som på dette tidspunktet hadde trukket seg tilbake i motsatt retning, mot sørøst. Tilsammen 28 engelske og 35 nederlandske skip var nå utenfor befalsområdet til sine overbefalshavere.