thumb|Jameson Adams, Frank Wild og Eric Marshall (fra venstre til høyre) planter unionsflagget på den sørligste posisjonen 88° 23' den 9. januar 1909. Dette bildet ble tatt av ekspedisjonslederen Ernest Shackleton. «Nimrod»-ekspedisjonen var den første av tre ekspedisjoner Ernest Shackleton ledet til Antarktis. Hovedmålet var å bli først til å nå Sydpolen, i tillegg hadde ekspedisjonen en rekke geografiske og andre vitenskapelige formål. Ekspedisjonen nådde 88° 23' sørlig bredde, til da det sørligste punkt nådd av mennesker og kun 97 nautiske mil (180 km) fra Sydpolen. Ekspedisjonen var den første til å bestige Mount Erebus, den nest høyeste vulkanen i Antarktis, og en separat gruppe ledet av den walisisk-australske geologen og professoren Edgeworth David nådde den beregnede posisjonen for den magnetiske Sydpolen.
Nimrod-ekspedisjonen fikk verken statlig eller institusjonell støtte, og ble avhenging av private lån og bidrag fra enkeltpersoner. Den ble derfor hemmet av finansielle problemer, og forberedelsene ble forsert. Ekspedisjonens skip, «Nimrod», var under halve størrelsen av «Discovery» som Robert Falcon Scott hadde brukt på Discovery-ekspedisjonen 1901–04, og Shackletons mannskap manglet relevant erfaring. Det oppstod en uoverensstemmelse med Scott på grunn av Shackletons beslutning om å legge basen for ekspedisjonen nær Scotts gamle hovedkvarter ved McMurdo-sundet, i strid med et løfte til Scott om ikke å gjøre det. Selv om ekspedisjonen i utgangspunktet holdt en mye lavere profil enn Scotts ekspedisjon seks år tidligere, tiltrakk resultatene seg landsomfattende interesse og gjorde Shackleton til en nasjonalhelt. Den vitenskapelige gruppen utførte omfattende geologiske, zoologiske og meteorologiske undersøkelser. Shackletons transportmidler, bestående av mandsjuriske ponnier, et motorkjøretøy og hundesleder, var nyvinninger som til tross for begrenset suksess ble kopiert av Scott under hans skjebnesvangre Terra Nova-ekspedisjon tre år senere.
Da ekspedisjonen vendte hjem, overvant Shackleton den tidligere skepsisen fra Royal Geographical Society og mottok mange offentlige æresbevisninger, inkludert ridderskap fra Kong Edward VII. Han oppnådde liten økonomisk gevinst fra denne ekspedisjonen, og var til slutt avhengig av et offentlig tilskudd for å kunne dekke sine forpliktelser.
Det gikk ikke mer enn tre år før hans sørlige rekord ble slått, da Roald Amundsen den 14. desember 1911 nådde Sydpolen. I sine memoarer skrev Amundsen likevel: «Sir Ernest Shackletons navn vil for alltid stå risset i den antarktiske forsknings historie med flammende bokstaver».
Bakgrunn thumb|Sydpolforsøket: Shackleton, Scott og Wilson (fra venstre mot høyre) poserer ved avreisen 2. november 1902 Shackleton deltok som underoffiser på Scotts første antarktisekspedisjon fra 1901 til 1903. Under denne ekspedisjonen gjorde Scott sammen med Shackleton og Edward Wilson et mislykket forsøk på å nå Sydpolen. Ifølge Scotts dagboksopptegnelser ble Shackleton så syk av skjørbuk at han måtte transporteres på slede over lengre strekninger under returen mellom 21. og 30. januar 1903.Riffenburgh (2006), s. 156.
Til tross for at Shackleton frisknet hurtig til etter at de var kommet til basen ved Hut Point, sendte Scott ham tilbake til England mot Shackletons eget ønske – med en syltynn begrunnelse om at han var tjenesteudyktig.Riffenburgh (2006), s. 126. Man kan bare spekulere på Scotts egentlige motiver. Enkelte historikere, som Beau Riffenburgh og Hugh Robert Mill, ser det som ironisk at den egenrådige, utålmodige og lite fleksible Scott av alle mennesker skulle velge Shackleton som ledsager. Karaktermessig var han Scotts rake motsetning, og dessuten lite underdanig.Riffenburgh (2006), s. 117. Ekspedisjonslederen kan også ha vært sjalu på den anerkjennelse de andre ekspedisjonsmedlemmene viste Shackleton (spesielt Scotts nærmeste medarbeider, Edward Wilson).Riffenburgh (2006), s. 105. I tillegg skal Scott ha sett det slik at hans autoritet ble undergravet av at Shackleton sto på vennskapelig fot med ekspedisjonsdeltakere utenfor offiserskorpset.Riffenburgh (2006), s. 104. Det finnes også belegg for en konflikt mellom Shackleton og Scott under sydpolferden som Edward Wilson valgte å ikke fortelle om.Riffenburgh (2006), s. 124.
thumb|left|upright|Sir William Beardmore, senere Lord Invernairn. Scotts skrev at Shackleton ikke «burde utsettes for ytterligere anstrengelser i sin nåværende helsetilstand». Shackleton følte dette som et personlig stigma, og kom tilbake til England fast bestemt på å bevise at han, i ordene til «Discovery»s nestkommanderende Albert Armitage, var en «bedre mann enn Scott». Han avslo likevel tilbudet om en rask retur til Antarktis som førsteoffiser for «Discovery»s andre avløsningsskip, «Terra Nova», etter å ha hjulpet til med å utstyre henne. Han bidro også med å utstyre «Uruguay» som ble forberedt for å frigjøre Otto Nordenskjölds ekspedisjon som satt fast i Weddellhavet. I løpet av de neste fem årene, mens han pleiet håpet om å gjenoppta sin antarktiske karriere, søkte Shackleton andre muligheter, og jobbet i 1906 for industrimagnaten Sir William Beardmore som kontaktperson.
Ifølge biograf Roland Huntford ble Shackletons stolthet ytterligere såret av henvisningene til hans fysiske sammenbrudd i Scotts beretning The Voyage of the Discovery, publisert i 1905. Det ble da hans personlige mål å returnere til Antarktis og utkonkurrere Scott. Han begynte å se etter potensielle støttespillere for en ekspedisjon. De opprinnelige planene finnes i et upublisert dokument datert tidlig i 1906. Disse inneholdt et kostnadsestimat på pund (2008-verdi ca. 1,3 millioner pund) for hele ekspedisjonen. Han mottok det første løftet om finansiell støtte da hans arbeidsgiver, Beardmore, tidlig i 1907 tilbød pund i lånegarantier. Med dette følte Shackleton seg trygg nok til å kunngjøre sine planer overfor Royal Geographical Society (RGS) den 12. februar 1907. Shackleton følte at det hastet, vel vitende om at den polskfødte oppdagelsesreisende Henryk Arçtowski også planla en ekspedisjon. Denne ble kunngjort for RGS samme dag som Shackletons planer, men denne ekspedisjonen viste seg å ikke bli noe av.
Forberedelser thumb|Shackletons motorkjøretøy. Innledende planer I sin opprinnelige, upubliserte plan så Shackleton for seg å benytte Discovery-ekspedisjonens gamle hovedkvarter ved Hut Point i McMurdo-sundet som hovedbase. Derfra ville han forsøke å nå både den geografiske og den magnetiske sydpolen. Han skisserte også andre ekspedisjonsgrupper og et kontinuerlig program for vitenskapelige arbeider. Denne tidlige planen viste også at Shackleton ville bruke en kombinasjon av hunder, ponnier og et spesiallaget motorkjøretøy. Hverken ponnier eller motorkjøretøy var prøvd ut i Antarktis tidligere, men Frederick Jackson hadde benyttet ponnier under Jackson-Harmsworth-ekspedisjonen til Frans Josefs land i 1894–97. Shackleton var så overbevist om ponnienes egnethet at han valgte å gå inn for femten ponnier som senere ble redusert til ti. Han valgte ponnier til tross for uklare rapporter fra Jackson og i strid med konkrete råd fra Fridtjof Nansen.
Før han offentliggjorde sine planer for RGS i februar 1907 hadde Shackleton revidert sine kostnadsestimater til et mer realistisk nivå, pund (2008-verdi ca 2,3 millioner pund). Responsen fra RGS var imidlertid laber. Shackleton fikk senere vite at RGS på denne tiden var klar over Scotts ønske om å lede en ny ekspedisjon, og at de ønsket å forbeholde sin fulle støtte til Scott.
«Nimrod»
thumb|Ekspedisjonsskipet «Nimrod» på vei mot Antarktis. Shackleton planla ankomst i Antarktis i januar 1908, noe som innebar at han måtte forlate England i løpet av sommeren 1907. Han hadde derfor seks måneder på seg til å sikre finansieringen, skaffe og utruste et skip, kjøpe alt utstyr og forsyninger, og å rekruttere mannskapet. I troen på at han hadde støtte fra den skotske forretningsmannen Donald Steuart reiste Shackleton i april til Norge for å kjøpe «Bjørn», en 700–tonns polarskute som ville ha fungert ideelt som et ekspedisjonsskip.
Steuart trakk imidlertid sin støtte til ekspedisjonen slik at «Bjørn» ikke lenger var økonomisk oppnåelig for Shackleton. «Bjørn» ble til slutt solgt til den tyske oppdagelsesreisende Wilhelm Filchner, som døpte skuta om til «Deutschland» og benyttet den på sin reise til Weddellhavet i 1911–13. Shackleton måtte nøye seg med den eldre og mye smalere «Nimrod», en førti år gammel selfangstskute av tre på 334 registertonn, som han klarte å anskaffe for pund (2008-verdi ca. pund).
«Nimrod» kom til London fra Newfoundland i juni 1907, og Shackleton ble sjokkert da han så fartøyet for første gang: «Hun var veldig nedslitt og luktet sterkt av selolje, og en inspeksjon [...] viste at hun trengte kalfatring og at mastene måtte fornyes.» Men i hendene på erfarne skipsbyggere fikk hun raskt «et mer tilfredsstillende utseende». Senere rapporterte Shackleton at han hadde blitt svært så stolt av det lille, robuste skipet.
Innsamling Ved begynnelsen av juli 1907 hadde ikke Shackleton skaffet mye finansiering ut over Beardmores garanti, og manglet midler for å kunne fullføre ombyggingen av skipet. I midten av juli oppsøkte han den filantropiske Edward Guinnes, jarl av Iveagh og leder for den anglo-irske bryggerifamilien, som gikk med på å garantere for pund forutsatt at Shackleton fant andre støttespillere som kunne bidra med ytterligere pund. Shackleton klarte å skaffe beløpet, og de ekstra midlene inkluderte pund fra Philip Brocklehurst som betalte for å sikre en plass på ekspedisjonen.
Selv om Shackletons fetter, William Bell, ga en gave på pund i siste øyeblikk, var ekspedisjonen fremdeles langt unna de nødvendige pund, men det var nå mulig å fullføre ombyggingen av «Nimrod». Innsamlingen fortsatte i Australia etter at skipet ankom der. Ytterligere pund ble gitt som en gave fra regjeringen i Australia og regjeringen på New Zealand bidro med pund. På grunn av disse midlene, og sammen med andre små lån og donasjoner, ble målet på pund nådd, skjønt de totale kostnadene ved slutten av ekspedisjonen hadde økt til pund ifølge Shackletons estimater.
Shackleton forventet å gjøre store summer på sin bok om ekspedisjonen og fra forelesninger. Han hadde også håpet å tjene på salg av spesielle frimerker poststemplet det antarktiske postkontoret som Shackleton, utnevnt til midlertidig postmester av New Zealands regjering, planla å etablere der. Ikke noe av dette gav de forventede inntektene, selv om postkontoret ble satt opp ved Kapp Royds og brukt for ekspedisjonens post.
Personell thumb|upright|left|Professor Edgeworth David, som ledet den vitenskapelige gruppen. Shackleton håpet å rekruttere en sterk kontingent fra Discovery-ekspedisjonen og tilbød sin tidligere kamerat Edward Wilson stillingen som sjefsforsker og nestkommanderende. Wilson avslo imidlertid dette tilbudet og henviste til sitt arbeid i landbruksdepartementets komite for undersøkelse av rypesykdom. Avslo gjorde også de tidligere «Discovery»-kollegene Michael Barne, Reginald Skelton og til slutt George Mulock, som utilsiktet hadde avslørt for Shackleton at offiserene på «Discovery» hadde forpliktet seg til Scott og hans ennå ikke kunngjorte planer. De eneste fra «Discovery» som ble med Shackleton var kvartermesterne Frank Wild og Ernest Joyce. Angivelig hadde Shackleton fått øye på Joyce på toppdekket på en buss da den passerte ekspedisjonens kontor i London, hvorpå noen ble sendt for å hente ham.