Venus () er den andre planeten fra solen, og den tredje minste i solsystemet.
Den italienske fysikeren Galileo Galilei oppdaget tidlig på 1600-tallet at planeten hadde faser som månen. Dette var blant de første observasjonene som klart motsa Ptolemaios' geosentriske modell som plasserte jorden som midtpunkt i universet, og lot solen og de andre planetene rotere rundt jorden.
Etter månen er Venus det mest lyssterke naturlige objektet på nattehimmelen, og den er lys nok til å kaste skygger. Siden Venus er nærmere solen enn jorden er, synes den aldri å være langt unna solen. Hvis man er langt nok mot nord på jorden, er Venus i visse perioder sirkumpolar og synlig hele natten. Det samme er tilfelle i visse andre perioder hvis man er langt nok mot sør på jorden. Den kalles «Aftenstjernen» når den er synlig etter solnedgang, og «Morgenstjernen» når den er synlig før soloppgang.
Venus er en terrestrisk planet og blir noen ganger kalt jordens «søsterplanet» på grunn av relativt lik størrelse, gravitasjon og sammensetning. Et ugjennomsiktig lag med svært reflektive skyer av svovelsyre hindrer overflaten i å bli sett i synlig lys fra verdensrommet. Venus har den tetteste atmosfæren av alle de terrestriske planetene i solsystemet; dens atmosfære består hovedsakelig av karbondioksid. Venus har ikke noe karbonkretsløp som holder karbon igjen i steiner og andre overflatestrukturer, og det ser heller ikke ut til at noe organisk liv absorberer karbonet i biomasse. Overflaten er et støvete, tørt ørkenlandskap med mange platelignende steiner som periodisk fornyes av vulkanisme.
På 1900-tallet avdekket planetologien noen av hemmelighetene om overflaten, og i 1990–1991 kartla Magellan-prosjektet den i detalj. Grunnen viser tegn til omfattende vulkanisme og svovelen i atmosfæren kan indikere relativt nylige utbrudd. Mangelen på bevis for lavastrømmer i forbindelse med de synlige kalderaene er fortsatt en gåte. Planeten har få nedslagskratre, noe som viser at overflaten er relativ ung – ca. 300–600 millioner år gammel. Det finnes ingen tegn til platetektonikk. Dette kan skyldes sterke forkastninger og at mantelen har høy viskositet. Denne forskjellen mellom jorden og Venus kan forklares med fraværet av vann. Radioaktivitet skaper mer varme i Venus' indre enn den som slippes ut på overflaten. Denne varmen frigjøres kanskje i perioder hvor overflaten gjennomgår massiv omdannelse.
Planeten er oppkalt etter den romerske gudinnen for kjærlighet, skjønnhet og fruktbarhet med samme navn.
Fysiske egenskaper Venus er en av de fire terrestriske planetene, hvilket betyr at den i likhet med jorden er et steinete legeme. I størrelse og masse er den svært lik jorden og blir ofte beskrevet som jordens «søster» eller «tvilling». Diameteren er kun 650 km mindre enn jordens og massen er 81,5 % av jordens. Overflateforholdene er imidlertid radikalt annerledes enn på jorden på grunn av den tette atmosfæren av karbondioksid. Massen i Venus' atmosfære består av 96,5 % karbondioksid og det meste av de gjenværende 3,5 % består av nitrogen.
Indre struktur Siden seismiske data om planetens treghetsmoment mangler finnes det lite direkte informasjon om Venus' indre struktur og geokjemi. Likheten mellom Venus' og jordens størrelse og tetthet indikerer imidlertid at de har en relativt lik indre struktur; en kjerne, mantel og en skorpe. På samme måte som jordens kjerne er Venus' kjerne i det minste delvis flytende fordi de to planetene har blitt kjølt ned omtrent på samme måte. Til tross for den lille størrelsesforskjellen mellom Venus og jorda kan det være tilstrekkelig til at trykket er betydelig lavere i Venus' dype indre. Den viktigste forskjellen på de to planetene er at det ikke er påvist platetektonisk aktivitet på Venus, antageligvis på grunn av den tørre overflaten og den større og tykkere mantelen – særlig den øvre delen; målinger av gravitasjonsfeltet foretatt av venussonden Magellan antyder at litosfæren er vesentlig tykkere enn jordas. Resultatet er et redusert varmetap som forhindrer at planeten kjøles ned. Dette er en sannsynlig forklaring på fraværet av et internt generert magnetfelt.
Geografi thumb|left|Kart over Venus som viser opphøyde «kontinenter» i gult: Ishtar Terra ved toppen og Aphrodite Terra rett under ekvator til høyre. thumb|Seoritsu: en gruppe med syv pannekakelignende farra. thumb|left|Arachnoid på et radarbilde av Venus. Rundt 80 % av overflaten er dekket av jevne vulkanske sletter, hvorav 70 % er sletter med ruglete rygger og 10 % er jevne eller lappeteppeformede sletter. To høylandsområder opptar resten av overflaten. Det ene «kontinentet» ligger på planetens nordlige halvkule og det andre like sør for ekvator. Det nordlige kontinentet kalles Ishtar Terra etter Ishtar, den babylonske gudinnen for kjærlighet, og er omtrent på størrelse med Australia. Maxwell Montes, som er det høyeste fjellet på Venus, ligger på Ishtar Terra og toppen på fjellet ligger 11 km over gjennomsnittsnivået for overflaten. Det sørlige kontinentet kalles Aphrodite Terra etter den greske gudinnen for kjærlighet og er det største av de to høylandsområdene med en størrelse omtrent som Sør-Amerika. Et nettverk av sprekker og forkastninger dekker store deler av dette området.
I tillegg til de nedslagskratre, fjell og daler som er vanlige på steinplaneter har Venus en rekke unike overflatestrukturer. Blant disse er farra (entall farrum), vulkanske strukturer med flate topper som minner om pannekaker. Tverrsnittet er mellom 20–50 km og høyden 100– m. Dessuten novae som er radiære, stjernelignende bruddsystemer. Videre arachnoid («edderkopper»): strukturer med både radiære og konsentriske brudd som minner om langbente edderkopper i spindelvev. Og tilslutt coronae («krans» eller «krone»), sirkulært eller ovalt formede bruddstrukturer, noen omgitt av en fordypning.
Arachnoid/coronae kan være nedslagskratre, men mer sannsynlig er at det er innsunkne og deformerte vulkaner. Mange geologer antar at en arachnoid er et forstadium i en uavbrutt prosess som ender opp i en corona. Årsaken skal da være at mantelplumen ikke har brutt fullstendig gjennom, men at store mengder flytende lava har piplet ut på overflaten uten at det har vært et fullstendig vulkanutbrudd. Når massen avkjøles og trekker seg sammen, faller den oppbrutte skorpen inn uten at det ble bygd opp en fullstendig skjoldvulkan. Med tanke på plumens oppførsel og som en kontrast til jordens platetektonikk kalles denne prosessen dråpetektonikk.
De fleste overflatestrukturene er oppkalt etter historiske og mytologiske kvinner. Unntakene er Maxwell Montes, oppkalt etter James Clerk Maxwell og høylandsregionene Alpha Regio, Beta Regio og Ovda Regio. De tre sistnevnte ble navngitt før dagens system ble tatt i bruk av Den internasjonale astronomiske union, organet som overvåker planetariske nomenklaturer.
For de fysiske strukturene uttrykkes lengdegraden relativt til nullmeridianen. Den opprinnelige nullmeridianen gikk gjennom det radar-lyse punktet ved sentrum av den ovale strukturen Eve, beliggende sør for Alpha Regio. Etter at Venera-programmet var ferdig, ble nullmeridianen omdefinert til å gå gjennom den sentrale toppen i krateret Ariadne.
Overflategeologi thumb|alt=Et falskt fargebilde av Venus. Bånd med lysere farger strukket på måfå over overflaten. Tydeligere områder med jevnere farge ligger mellom.|Globalt radarbilde av overflaten (fra Magellan-sondens radar.
Det blir antatt at en yngre Venus hadde jordlignende hav, som fordampet etterhvert som temperaturen steg. Vannet har sannsynligvis dissosiert og på grunn av fraværet av et planetarisk magnetfelt har hydrogenet blitt ført ut i det interplanetariske rommet av solvinden.
Store deler av overflaten er tilsynelatende formet av vulkansk aktivitet. Venus har mange ganger så mange vulkaner som jorden, og rundt 167 massive vulkaner er over 100 km på tvers. Den eneste vulkanen av denne størrelseordenen på jorden er den største øya i øygruppen Hawaii. Dette skyldes ikke at Venus er mer vulkansk aktiv enn jorden, men at skorpen er eldre. Jordens havbunnsskorpe fornyes kontinuerlig ved subduksjon mellom tektoniske plater og har en gjennomsnittlig alder på 100 millioner år. Venus' overflate er estimert til å være 300–600 millioner år gammel.
Det er flere beviser på aktive vulkaner. Under Sovjetunionens Venera-program oppdaget Venera 11 og Venera 12 en konstant strøm av lyn, og Venera 12 registrerte et kraftig tordenskrall rett etter landing. Den europeiske romfartsorganisasjonens Venus Express registrerte rikelig med lyn oppe i den høye atmosfæren. Mens regnvær driver tordenvær på jorden finnes det ikke regn på Venus' overflate (selv om det regner svovelsyre i den øvre atmosfæren som fordamper rundt 25 km fra overflaten). En mulighet er at asken fra vulkanutbrudd genererte lynene. Et annet bevis kommer fra målingen av konsentrasjoner av svoveldioksid i atmosfæren, som falt med en faktor på 10 mellom 1978 og 1986. Dette kan antyde at nivået tidligere hadde blitt hevet som følge av et vulkanutbrudd.
thumb|Nedslagskratre på Venus' overflate (rekonstruert bilde fra radardata).
Omkring tusen nedslagskratre er fordelt jevnt over overflaten. På andre himmellegemer som har kratre finnes de i alle forfallsstadier. På månen brytes de ned av etterfølgende nedslag, mens på jorden eroderes de av vind og vann. På Venus er derimot rundt 85 % av kratrene i førsteklasses stand. Antallet kratre, sammen med den godt bevarte tilstanden, indikerer en global endring av overflaten for rundt 300–600 millioner år siden, etterfulgt av et redusert vulkansk nivå. Jordskorpen er i kontinuerlig bevegelse, men det blir antatt at Venus ikke kan opprettholde en slik prosess. Uten platetektonikk til å avgi varme fra mantelen gjennomgår Venus i stedet en syklisk prosess hvor temperaturen i mantelen stiger til et kritisk nivå som svekker skorpen. Deretter vil subduksjon i en enorm skala over ca. 100 millioner år endre skorpen fullstendig.
Kratrene er mellom 3 km og 280 km i diameter. Årsaken til den relativt høye nedre grensen på 3 km skyldes at objekter under en viss størrelse inneholder så lite kinetisk energi at den tette atmosfæren bremser dem for mye ned til at de skaper nedslagskratre. Innkommende prosjektiler som er mindre enn 50 m i diameter brytes ned og brenner opp i atmosfæren før de når planetens overflate.
Atmosfære og klima thumb|Skystrukturer i Venus' atmosfære i 1979, oppdaget ved ultrafiolette observasjoner av Pioneer Venus Orbiter. Den karakteristiske V-formen på skyene kommer av den høyere vindhastigheten ved ekvator.
Den ekstremt tette atmosfæren består i hovedsak av karbondioksid og en liten mengde nitrogen. Den atmosfæriske massen er 93 ganger så stor som jordens mens trykket ved planetens overflate er 92 ganger trykket ved jordens overflate – et trykk som tilsvarer trykket ved ca. 1 km havdyp. Tettheten ved overflaten er omtrent 65 kg/m³ (6,5 % av tettheten i vann). Den CO₂-rike atmosfæren og de tykke skyene av svoveldioksid, genererer den sterkeste drivhuseffekten i solsystemet og skaper en overflatetemperatur på over 460 °C. Dette gjør overflaten varmere enn Merkurs, som har en minimum overflatetemperatur på -220 °C og en maksimum på 420 °C, selv om Venus ligger nesten dobbelt så langt fra solen og bare mottar 25 % av den mengden Merkur mottar av solens irradians. Overflaten er ofte sagt å ligne helvete.