Masi-gruppen''' (nordsamisk: Mázejoavku; også kalt Samisk Kunstnergruppe eller Sámi Dáidujoavku) var et samisk kunstnerkollektiv som holdt til i bygda Máze i Kautokeino kommune fra 1978 til 1983.
Gruppa besto av åtte kunstnere og regnes som en av de viktigste enkeltbegivenhetene i samisk kunsthistorie. Kollektivet var med på å grunnlegge Samisk kunstnerforbund (1979), spilte en sentral rolle under Alta-konflikten, og la grunnlaget for en ny forståelse av samisk kunst som samtidskunst på egne premisser – ikke som folkekunst eller etnografisk gjenstand. Bakgrunn Fornorskingspolitikkens konsekvenser Kunstnerne som grunnla Masi-gruppen tilhørte den første generasjonen samer som fikk samme grunnskoleutdanning som andre barn i Norge. De måtte alle flytte hjemmefra som sjuåringer og bo på skoleinternat i lange perioder. På internatskolene lærte de raskt at det å snakke samisk og å ha samisk kultur var noe man burde skjemmes over og glemme. Fornorskning var verktøyet – å bli norsk var redningen. De fleste grunnleggerne hadde vokst opp i sjøsamiske kystmiljøer der fornorskingspolitikken hadde hatt størst gjennomslag. Mange hadde det til felles at de som barn ble sendt til barnehjem, sykehus eller internatskoler. Tilknytning til samiske tradisjoner, språk og levemåte var forsøkt tatt fra dem, undertrykt, latterliggjort eller fortiet. Ingen av dem behersket samisk skriftspråk, og svært få av dem snakket samisk. Alle fikk senere kunstutdannelse ved akademier og kunstskoler i Oslo, Trondheim eller Göteborg, og ble skolert innenfor modernismens idealer. ČSV-bevegelsen og samisk politisk oppvåkning Fra begynnelsen av 1970-tallet vokste det frem en ny samepolitisk selvbevissthet. ČSV – et slagord som betyr «Čájet sámi vuoiŋŋa / Vis samisk ånd» – ble lansert på et litteraturseminar i Sirbmá i Tanadalen i 1972, skapt av Anders Guttormsen i samarbeid med andre deltakere. ČSV ble raskt et samlende symbol for en generasjon samer som avviste fornorskningspolitikken. Samisk kultur og identitet skulle ikke lenger holdes skjult, men vises frem med stolthet. Hans Ragnar Mathisen, som ble ett av de åtte grunnleggerne av Masi-gruppen, hadde en særlig rolle i å gjøre ČSV synlig gjennom grafisk kunst og tresnitt. Utsmykningsprosjektet i Láhpoluoppal Den umiddelbare foranledningen til Masi-gruppen var et oppdrag fra Norsk kulturråd om å utforme veggdekorasjoner til en ny skole i Láhpoluoppal i Guovdageaidnu kommune. Den samiske kunstneren Iver Jåks (1932–2007) sto bak initiativet og tok kontakt med samiske kunststudenter han kjente til. De fem som fikk oppdraget var Synnøve Persen, Aage Gaup, Josef Halse, Ingunn Utsi og Maja Dunfjeld. Skolen var i seg selv politisk ladet. Láhpoluoppal hadde tidligere vært en veiløs samisk fjellbygd der barna måtte flytte over fire mil til kommunesenteret Kautokeino for å gå på skole. Den nye skolen var et resultat av kampen for desentralisert samisk undervisning der barn skulle få snakke samisk og lære å lese og skrive sitt eget språk – i sterk kontrast til det som hadde vært offisiell norsk språk- og skolepolitikk. Utsmykningsarbeidet ble fullført i 1981. Stiftelse og etablering Våren 1978 deltok en gruppe samiske kunstnere i planleggingen og gjennomføringen av utstillingen Sami Albmut ved Norsk Folkemuseum i Oslo. Under de åtte forberedelsesmøtene som ble holdt i forkant av og under utstillingen, tok kunstnerne skritt mot å formalisere en felles gruppe. Det var Berit Marit Hætta som hadde kontaktet Trygve Lund Guttormsen – lærer, skolestyrer og internatbestyrer i Máze – for å undersøke om de ledige internatlokalene i bygda kunne brukes som verksteder. Guttormsen bekreftet at lokalene var tilgjengelige, og sommeren 1978 var Máze allerede bekreftet som base for gruppen. I søknad om støtte til Norsk kulturråd 28. juli 1978, signert av Josef Halse, Hans Ragnar Mathisen, Rannveig Persen, Berit Marit Hætta, Aage Gaup og Synnøve Persen, het det at det var «en forutsetning for vår eksistens som samiske kunstnere å komme tilbake til vårt eget miljø». Kautokeino kommune svarte positivt og var villig til å betale for oppussing og dekke strømkostnader. Lokalene var de to store, mørke trebygningene der barn fra Láhpoluoppal og andre samiske fjellbygder hadde bodd under sin skolegang – selve symbolet på fornorskingspolitikken i praksis. Nå ble bygningene grunnlaget for noe nytt. Sommeren 1978 flyttet Aage Gaup og Synnøve Persen til Máze og begynte å bygge opp verksteder og atelierer. Trygve Lund Guttormsen, som allerede bodde i bygda, ble naturlig med fra starten. Berit Marit Hætta returnerte til sin hjembygd i april 1979, Josef Halse og Rannveig Persen kom samme år. Hans Ragnar Mathisen var på studiereise i Japan, Kina og Sørøst-Asia fra 1979 til 1981, og ble heltidsmedlem av gruppen i april 1981. Britta Marakatt (senere Marakatt-Labba), fra Övre Soppero på svensk side av Sápmi, pendlet mellom Máze og hjembygda fra 1979 og var fullt tilknyttet gruppen fra 1980. Samme år som Masi-gruppen ble dannet, ble et parallelt samisk kunstnerkollektiv, Luoddagruppen, stiftet på svensk side av Sápmi, med blant andre Maj-Doris Rimpi og Lars Johansson Nutti som medlemmer. Medlemmer De åtte kunstnerne var, i alfabetisk rekkefølge:
Aage Gaup (f. 1943, Børselv) – skulptør, billedhugger og grafiker Trygve Lund Guttormsen (1933–2012, Kåfjord i Alta) – billedkunstner; sønn av Anders Guttormsen, som skapte ČSV-begrepet Josef Halse (f. 1951, Guovdageaidnu) – billedkunstner Berit Marit Hætta (f. 1948, Máze) – billedkunstner og tegner; den eneste i gruppen som opprinnelig kom fra selve bygda Britta Marakatt-Labba (f. 1951, Idivuoma, Sverige) – tekstilkunstner, maler og grafiker; tilknyttet gruppen fra 1980 Hans Ragnar Mathisen (f. 1945, Narvik) – multikunstner; heltidsmedlem fra 1981 Rannveig Persen (f. 1953, Beavgohppi) – billedkunstner; Synnøves yngre søster Synnøve Persen (f. 1950, Beavgohppi) – billedkunstner og forfatter
Kunstnerisk program og ideologi Opprøret mot det etnografiske blikket Det norske kunstfeltet – og i stor grad også offentlige samiske institusjoner – hadde tradisjonelt betraktet samisk estetikk fra et etnografisk perspektiv: som folkekunst, håndverk og kulturarv, ikke som samtidskunst. Samiske kunstnere ble beskrevet med begreper som «primitiv», «bundet til tradisjon» eller som «en hybrid mellom tradisjon og modernisme» – beskrivelser som marginaliserte samisk kunst og forutsatte et skille mellom en «ekte samisk» tradisjon og en hegemonisk modernitet. Kunstnerne i Masi-gruppen tok et bevisst oppgjør med dette. De insisterte på å bruke modernistiske teknikker og samtidskunstneriske uttrykksformer – ikke fordi det samiske skulle skjules, men fordi samisk kunst skulle hevdes på kunstfeltets egne premisser og orientere seg i en global kunstnerisk tradisjon. Gruppen var inspirert av samtidige kunstnerkollektiver i Norge og internasjonalt som likeledes arbeidet kollektivt for politiske agendaer. Gruppa stilte seg dermed i et spenningsfelt mellom to press: kravet utenfra om å representere en gjenkjennelig samisk annerledeshet, og et press innenfra det samiske miljøet om å lage tradisjonsbundet kunst basert på symboler fra runebommer, koftens primærfarger eller naturmaterialer. Masi-gruppen avviste begge disse som begrensende rammer. Aage Gaup formulerte det slik: «Kunstnernes billedframstilling har forandret seg i takt med moderniseringen av samfunnet. Det som vises her er ikke museumskunst eller gjenspeiling av en fortidsidyll med tapt harmoni. Bildene har et innhold ut fra i dag.» Synnøve Persen uttalte om forholdet til periferien: «Det å leve i periferien var gunstig for å utvikle vår kunstneriske egenart. Vår kultur, så forskjellig fra de nordiske kulturene, holdt oss også sammen.» Kunst som nasjonsbygging Masi-gruppen var blant de første urfolkskollektivene i verden som bevisst erklærte seg som nettopp det – et urfolkskollektiv. Kunstproduksjonens politiske funksjon var ikke skjult. I katalogen til den første vandreutstillingen (1979) formulerte den samiske poeten Ailo Gaup det slik: «Jeg vil hevde at en viktig drivkraft bak disse bildene er av politisk karakter. [...] Hvert folk har rett til sin egen billedkunst, som de også har rett til sitt eget språk og kultur, rett til å styre seg selv i ordets videste forstand. Dette er altså billedkunstens bidrag så vi litt etter litt kan 'gjenerobre hele vår menneskelighet og vår stolthet over å tilhøre urbefolkningen'.» En sentral del av det kunstneriske og politiske prosjektet var å skape et nytt samisk begrep for visuell kunst. I samarbeid med lingvisten Pekka Sammalahti og Nils Aslak Valkeapää (Áillohaš) ble ordet dáidda konstruert rundt 1980 – med røtter i det finske «taide» (kunst) og det samiske «dáidu» (kunnskap). Dermed fikk samiske billedkunstnere et eget begrep – dáiddár – som plasserte dem innenfor en samisk epistemologisk ramme. Alta-konflikten Máze hadde allerede en lang forhistorie som politisk slagmark da gruppen ankom. Det var Trygve Lund Guttormsen som i kraft av sin politiske posisjon i Guovdageaidnu kommunestyre i slutten av 1960-tallet var blant de første til å komme over planene om et kraftverk i Alta-Kautokeinovassdraget – planer som ville ha lagt Máze under vann og fratatt hundrevis av beboere hjemmene sine. Guttormsen organiserte de første demonstrasjonene mot planene i Máze i 1970. Máze ble varig vernet i 1973–74, men planene for utbygging lenger ned i vassdraget ble videreført. Den 30. november 1978 – siste dagen av gruppens første kollektive utstilling på Galleri Alana i Oslo – vedtok Stortinget å bygge ut Alta-Kautokeino-vassdraget. Alta-kampen hadde for alvor begynt. Verkstedene og bolighusene i Máze fungerte som et knutepunkt for aksjonistene. Den samiske motstanden mot kraftutbyggingen var tett sammenvevd med kunstnergruppas dagligliv og kunstneriske praksis. Synnøve Persen var blant dem som deltok i sultestreiken i lávvo foran Stortinget i oktober 1979. Om perioden sier hun i ettertid: «Det var krig. Kniven lå mot strupen vår: enten mister vi livet, eller regjeringen gir etter.» Også Aage Gaup, Josef Halse, Trygve Lund Guttormsen og Britta Marakatt-Labba var blant de aktive demonstrantene som lenket seg fast i snøen ved Stilla i januar 1981 for å hindre anleggsmaskinene. Det mest kjente kunstverket fra denne perioden er Britta Marakatt-Labbas broderi Garjját (Kråkene, 1981). På nordsamisk symboliserer kråker myndighetene, og i broderiet forvandles en kråkeflokk som flyr ned en snøkledd bakke gradvis til marsjerende svartkledde politifolk som fjerner samiske aksjonister. Da Britta ble arrestert ved Stilla, hørte politimannen hennes svenske aksent og ville kjøre henne til grensen. «Hvilken grense? Vi har ingen grenser i Sápmi», svarte hun. Norsk overvåkningspoliti fulgte gruppen tett. Protokollene fra gruppemøtene – der ordinære driftsoppgaver som økonomi, stipendsøknader og utstillingsplanlegging ble behandlet – ble av norske myndigheter klassifisert under vignetten «Ekstrem politisk virksomhet blant samene på Nordkalotten». Synnøve Persen lagde i 1977 et forslag til samisk flagg som ble brukt under Alta-aksjonen; da hun fikk innsyn i sitt overvåkningsarkiv i 2003, viste det seg at nettopp flagget var registrert som grunnlag for overvåkning. Hun uttalte: «Dette anses altså som 'ekstrem politisk virksomhet'. Det har svertet meg og andre samiske kunstnere i dette miljøet. Jeg forbinder 'ekstrem politisk virksomhet' med terrorhandlinger. Det politiet har gjort er å overvåke kunstnerisk virksomhet, og dermed også ytringsfriheten.» Alta-konflikten fikk vidtrekkende konsekvenser for norsk samepolitikk og ledet til sameloven (1987), en grunnlovsparagraf om samenes rettigheter (1988) og etableringen av Sametinget (1989). Virksomhet Utstillinger og kulturproduksjon