Aage Gaup (28. oktober 1943 – 14. desember 2021) var en samisk-norsk skulptør, scenograf og grafikerSamisk kunstnersenter , bilder av Aage Gaup. som arbeidet i tre, betong og aluminium.
Gaup bidro til å endre synet på samisk kunst og urfolkskunst – fra å bli betraktet som folkekunst og etnografiske gjenstander til å bli anerkjent som samtidskunst på egne premisser.Horsberg Hansen (2010), s. 20, 73–74 og 87–88.Hætta (2020).
Han fikk John Savio-prisen fra Bildende Kunstneres Hjelpefond i 2019, og året etter sin død var han blant kunstnerne i hovedutstillingen på Veneziabiennalen (2022).
Han var en av de åtte i Masi-gruppen (Mázejoavku), det samiske kunstnerkollektivet. Gjennom flere tiår laget han scenografi for det samiske teatret Beaivváš og mottok i 2000 Heddaprisen for beste scenografi.
Biografi
Oppvekst Gaup ble født i Børselv ved Porsangerfjorden, i et samisk miljø, i en tid da den norske fornorskingspolitikken hadde presset samisk språk og levemåte tilbake langs kysten. Slekta hadde bånd til reindrifta. Bare ett år gammel opplevde han høsten 1944 den tyske tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark – «den brente jords taktikk» under den tyske tilbaketrekningen. Moren flyktet med gutten til fjells, mot slektas sommerboplass, i håp om å skjule seg; væpnede soldater innhentet dem, og mor og sønn ble ført sørover med båt. Slik ble Gaup skilt fra hjembygda: etter krigen vokste han opp hos en familie i Verma i Romsdal, atskilt fra det samiske miljøet han var født inn i. Han lærte ikke samisk, men visste hele tiden at han var same.Hætta (2020), s. 17.Horsberg Hansen (2010), s. 95.
Vei til kunsten Som 16-åring ville Gaup søke Statens håndverks- og kunstindustriskole, men familien han vokste opp sammen med nektet, og sendte ham på gymnas; han tok examen artium i 1963. Deretter arbeidet han i flere år som buss- og trailersjåfør før han i 1972 begynte på Nansenskolen på Lillehammer, der kunsthistorielæreren Halvard Grude Forfang vakte lysten til videre studier. I 1973 kom han inn på billedhuggerlinja ved Kunstskolen i Trondheim, som først i 1987 ble statlig kunstakademi. Undervisningen var først naturalistisk; da Siri Anker Aurdal kom til skolen i 1974, ble studentene introdusert for modernistisk skulptur – en skolering som ble bærende for resten av kunstnerskapet.Horsberg Hansen (2010), s. 95–96.
Politisk og kunstnerisk oppvåkning På kunstskolen ble Gaup politisk engasjert midt på 1970-tallet, gjennom Kunstneraksjonen (etablert 1974). Han var med å starte studentorganisasjonen IFK i Trondheim, som drev galleri i et nedlagt bad. Sammen med medstudentene Håkon Grønlien og Per John Rolseth arbeidet han kollektivt med objekter satt sammen av gamle bruksgjenstander, inspirert av minimalisme og arte povera.
I utstillingen Linjer (1976) kommenterte de den nystartede oljeutvinningen i Nordsjøen. Gaups verk Oljeuhyre framstilte en oljeplattform der plattformbeina var laget av eksosrøret fra traileren han selv hadde kjørt i årene før kunstutdanningen. Utstillingen hadde ingen katalog; publikum ble i stedet oppfordret til å skrive og tegne på veggene i et rom kunstnerne hadde latt stå tomt, og disse kommentarene utgjorde katalogen.Horsberg Hansen (2010), s. 96.
I Trondheim ble han også medlem i et lokallag av Norske samers riksforbund (NSR); de første arbeidene med samisk tilknytning laget han til 1. mai-tog på midten av 1970-tallet.Horsberg Hansen (2010), s. 96–97.
Tilbakevending og Masi-gruppen I 1974 møtte Gaup den etablerte samiske kunstneren Iver Jåks, som på oppdrag for Norsk kulturråd konsulterte samiske kunststudenter om utsmykkingen av den nye skolen i Láhpoluoppal. Møtet ble avgjørende: Gaup vendte tilbake til Finnmark – ikke til reindrifta som slekta hadde oppfordret ham til, men som kunstner. I 1978 flyttet han til Máze sammen med Synnøve Persen, og de var med å etablere Samisk Kunstnergruppe (Masi-gruppen / Mázejoavku), et kollektiv på åtte kunstnere som holdt til i bygda fra 1978 til 1983.Horsberg Hansen (2010), s. 97–98. Kollektivet tok et bevisst oppgjør med at samisk estetikk ble betraktet som folkekunst, håndverk og etnografisk gjenstand, og hevdet i stedet samisk kunst som samtidskunst på kunstfeltets egne premisser – med modernistiske virkemidler, men på et samisk grunnlag. Gruppa var med å stifte Samisk kunstnerforbund i 1979. I 1982 flyttet Gaup til Karasjok, der han bodde og arbeidet resten av livet.Horsberg Hansen (2010), s. 98.
Alta-konflikten Verkstedene i Máze ble også et knutepunkt under Alta-konflikten. Gaup var blant kunstnerne som deltok i aksjonene mot utbyggingen av Alta–Kautokeino-vassdraget og lenket seg fast ved Stilla vinteren 1981. Motstanden mot kraftutbyggingen var tett sammenvevd med kollektivets kunstneriske praksis.Hætta (2020).
Scenografi og teater Gaup laget scenografi for det samiske teatret Beaivváš fra starten. Troppen tok navnet Beaivváš våren 1981, ved åpningen av kulturhuset i Guovdageaidnu med musikalen Min Duoddarat; teatret ble senere en fast institusjon, Sámi Našunála Teáhter Beaivváš, med status som nasjonal institusjon fra 1993. Gaup arbeidet i flere tiår med scenografi for teatret, ofte på oppsetninger der Berit Marit Hætta laget kostymer. I 2000 vant de to hver sin Heddapris for oppsetningen Vølundda Muitalus (Vølunds kvad) – Gaup for beste scenografi, Hætta for beste kostymedesign.Hætta (2020).
Kunstnerisk uttrykk I monumentalskulpturene arbeidet Gaup i tre, betong og aluminium,Barentstur , en reise over grensene. med en utpreget romfølelse: verkene aktiviserer rommet rundt seg og endrer seg med betrakterens bevegelse. Mange verk har et skjult, mytologisk innhold som bare den som kjenner samisk fortellingstradisjon har tilgang til. Etter hvert ble det mindre viktig for Gaup å knytte arbeidene til en spesifikt samisk sammenheng; han rettet blikket utover mot verden og brukte materialkunnskap fra samisk duodji-tradisjon til å kommentere andre forhold.Horsberg Hansen (2010), s. 98–100.
Utvalgte verk Duoddar I (1979, olje på papir) Flyversjamanen (Bodø lufthavn, 1992, aluminium og tre, over 100 m under terminaltaket, med utgangspunkt i forestillingen om den kvinnelige flygende sjaman) Bønnehus for Sarajevo (1994, furu, 5 m høyt, ved De Samiske Samlinger i Karasjok, en kommentar til krigen i Bosnia)Horsberg Hansen (2010), s. 98–99.
Kunsthistorisk lesning Kunsthistorikeren Hanna Horsberg Hansen analyserte Gaups kunstnerskap i doktoravhandlingen Fluktlinjer (2010). Hun lånte to begreper fra filosofen Gilles Deleuze og psykiateren Félix Guattari: deterritorialisering og reterritorialisering. Med deterritorialisering mente hun et brudd som ikke fører tilbake til noe kjent, men skaper noe nytt: der ett alternativ for Gaup ville vært å vende tilbake til reindrifta og en tradisjonell samisk livsform, valgte han i stedet å bli kunstner og flytte til Máze. Samtidig pekte hun på en motsatt bevegelse, da kunstnergruppa orienterte kunsten sin mot faste forestillinger om «det samiske» – mytologi, runebommer, helleristninger. For Gaup utviklet kravet om å være tradisjonsbærer seg etter hvert til det Hansen kalte «en kunstnerisk tvangstrøye», som fikk ham til å vende blikket utover.Horsberg Hansen (2010), s. 99–101.
Posthum og internasjonal anerkjennelse I 2020 deltok Gaup på Luleåbiennalen (LB°20, «Woven Songs»), med verk vist ved Välkommaskolan i Malmberget og Luleå konsthall. Etter hans død var verk av Gaup med i åpningsutstillingen Jeg kaller det kunst ved det nye Nasjonalmuseet i Oslo (2022), og han var samme år blant kunstnerne i hovedutstillingen The Milk of Dreams på Veneziabiennalen, med verket Sculpture I & II (1979). Fra november 2026 viser Moderna Museet i Stockholm utstillingen Sculpting a Return / Hábmet máhccama, som museet omtaler som den mest omfattende presentasjonen av Gaups kunstneriske virke.
Priser og stipend 2019 John Savio-prisen, Bildende Kunstneres Hjelpefond 2000 Hedda-prisen, beste scenografi. Gaup hadde scenografi og Berit Marit Hætta kostymedesign til forestillingen Vølunds kvad. 1992 Statens Garantiinntekt 1992 Arbeidstipend, Samiske Kunstneres og Forfatteres Vederlagsfond 1992 Finnmark fylkeskommunes projektstipend 1992 Reisestipend, Samiske Kunstneres og Forfatteres Vederlagsfond 1987 Statens 3-årige arbeidstipend for samiske kunstnere 1979 Statens etableringsstipend
Utstillinger
Separatutstillinger SDG - Samisk Senter for Samtidskunst, 2014 Tromsø Kunstforening, 1996 Oslo Kunstforening, 1994 Samisk kunstnersenter, Karasjok, 1993 Trøndelag Kunstnersentrum, Trondheim, 1992 Festspillene i Nord-Norge, Harstad, 1992 Arctic Gallery, Tromsø, 1989
Gruppeutstillinger 1993 Dálá sámi dáidda, Nordisk Konstcentrum, Helsingfors 1993 Dálá sámi dáidda, Jyväskylä 1992 Dálá sámi dáidda, Rovaniemi Kunstmuseum, Rovaniemi 1991/90 Samisk Kunstnersenter, Karasjok 1990 Tromsø Kunstforening, Tromsø 1989 Finnmark fylkeskommunes utstilling, Sovjetunionen 1989 Logo jagi, Jokkmokk, Karasjok 1987-88 Scandinavia Today, Japan 1987 Leat, Kulturhuset, Karasjok 1984 "På hjemveger" Lebesby, Porsanger, Norkapp 1984 WCIP, Panama 1982 "Vi er samer" Nationalmuseet, København 1981 Sápmi eallá, Festspillene i Nord-Norge, Harstad 1980 Nordnorsk Kunstnersenter, Svolvær 1980 Min otná dáidu, Tromsø Museum, Tromsø 1979 Festspillene i Nord-Norge, Harstad 1978-83 Div.utstillinger med Samisk kunstnergruppe 1978 Galleri Alana, Oslo 1978 Sámi Albmut, Norsk Folkemuseum, Oslo 1976 "Linjer" IFK-Galleriet, Trondheim
Innkjøp 1993 Samisk Kulturråd 1989/87/81 Norsk kulturråd 1989/87/79 De Samiske Samlinger 1989 Nordnorsk Kunstmuseum
Utsmykking 1996 Alta videregående skole, Alta, "Forløp med hendelser" 1994/83 Den Samiske Folkehøyskolen, Karasjok 1993 "Kong Harald" hurtigruteskip 1992 Bodø lufthavn 1991/84 NRK Sámi radio, Karasjok 1990 Finnmark fylkeskommunes bygg 1990 Karasjok grensevaktforlegning, Karasjok 1988 Kautokeino videregående skole 1985 Universitetet i Tromsø 1983 Sætermoen Mannskapsforlegning 1982 Nordreisa videregående skole 1981 Láhpoluoppal barneskole 1980 Kautokeino Kulturhus 1980 Banak lufthavn, Porsanger
Se også Masi-gruppen Samisk kunstnerforbund
Referanser
Litteratur Horsberg Hansen, Hanna (2010). Fluktlinjer: Forståelser av samisk samtidskunst (doktoravhandling). Universitetet i Tromsø. ISBN 978-82-8244-032-5. Hætta, Susanne (2020). Mázejoavku: Indigenous Collectivity and Art. OCA / DAT.
Eksterne lenker
Samisk kunstnersenter
Kategori:Samiske kunstnere Kategori:Norske scenografer Kategori:Fødsler i 1943 Kategori:Dødsfall i 2021